De lærdes søken etter kinesisk investering - et sikkerhetspolitisk leiermål

I PST sin årsrapport for 2025 utpekes akademiske institusjoner og bedrifter som utsatte mål, særlig fra Kina og Iran. Under påskudd av forskningssamarbeid, konferanser og andre møtearenaer skaffer de seg tilgang til sensitiv teknologi.^[1] Dette harmonerer med det vi tidligere har poengtert i Stratagem, at USA i 2017 huset 350.000 kinesiske studenter, og at innflytelse ved udemokratiske virkemidler, eksempelvis infiltrasjon av institusjoner, er en velkjent marxistisk strategi.^[2] USA avsluttet i 2024 forskningssamarbeidet mellom universitetet Georgia Tech og de kinesiske byene Tianjin og Shenzhen på grunn av sikkerhetshensyn.^[3] Den kinesiske ambassaden hevdet at nasjonal sikkerhet og politisering burde være irrelevant i akademiske samarbeid.

En kinesisk ingeniør og tidligere student ved Illinois Institute of Technology, ble i 2023 ilagt åtte års fengsel for å ha samlet informasjon på amerikanske ingeniører og forskere. Vedkommende ble dømt for å ha utført dette på vegne av kinesiske myndigheter.^[4] Samme år ble fem kinesiske menn, tidligere studenter ved universitetet i Michigan, siktet for å ulovlig fotografere amerikanske militærbaser, to av dem var tidligere straffedømt for liknende fotografering.^[5] I 2024 ble også tre personer tilknyttet kinesiske etterretningstjenester, arrestert i Tyskland for å ha berøvet flerbruksteknologi fra tyske universiteter.^[6] 

Norsk akademia utsettes også for fremmed etterretning. I 2015 ble en tysk forsker og en kinesisk doktorgradsstudent ved Universitetet i Agder utvist fra Norge.^[7] Morgenbladet har kartlagt samarbeid mellom norske forskere, og forskere tilknyttet syv kinesiske universiteter kjent som «Nasjonalforsvarets syv sønner». En av disse deltok i et nordisk forskningsprosjekt innen kvanteteknologi og kunstig intelligens.^[8] I 2024 ble en nordmann i 30-årene siktet for spionasje til fordel for Kina. Den siktede nordmannen avleverte i 2020 en doktorgrad ved Fudan-universitetet i Shanghai, som samarbeider med Universitetet i Oslo (UiO).^[9] Kina-ekspert Torbjørn Færøvik advarer mot naivitet i akademisk samarbeid.^[10] Han hevder at mange forskere har tunnelsyn og ikke ser de politiske konsekvensene av sin virksomhet. Færøvik mener Norge må skille mellom ufarlige samarbeidsprosjekter som kulturutveksling, og forskning som kan styrke Kinas militære kapasitet. 

Er det naivitet hvis risikoen er kjent?

Kina beskrives som en gigant innen forskning og innovasjon av UiO-rektor Svein Stølen.^[11] Rektoren erklærte at Kina vokser fram samtidig som Vestens hegemoni er i ferd med å falle. Det erkjennes at Kina bryter menneskerettighetene, men at dette likevel ikke burde gå på bekostning av samarbeid.^[12] Stølens tilnærming gjenspeiles av NTNU, som presiserer at de kan samarbeide med land som bryter grunnleggende rettigheter.^[13] I et annet innlegg for Khrono skriver Stølen og Mette Halskov Hansen at forskningsmiljøene må vurdere åpenhet med nødvendige sikkerhetshensyn.^[14] De ønsker å unngå mistenkeliggjøring og generalisering av kinesiske forskere. Dette til tross for spionsiktelsen sommeren 2024 av en tidligere elev.^[15] Kan denne holdningen bunne i naivitet all den tid risikoene er kjent? Dagbladet avslørte i 2022 at en kinesisk doktorgradskandidat fikk tilgang til konfidensielle Equinor-data gjennom en avtale mellom Equinor og NTNU. Vedkommendes hovedveileder var generalmajor i Folkets frigjøringshær, og har ifølge kinesiske medier utviklet systemer relatert til Kinas atomvåpenarsenal.^[16] I samme periode som denne nyheten kom ut, søkte NTNU til Utenriksdepartementet om eksportlisens for et engasjement av en kinesisk forsker. Dette ble vurdert som problemfritt ettersom forskeren hadde norsk tilknytning. Professor ved NTNU, Yanjun Li forteller at Eksportkontrollforskriften gjør norsk-kinesisk samarbeid krevende, og at det kanskje er bedre å ekskludere kinesiske søkere.^[17]

Det er ikke så lett som en skulle tro å behandle kinesiske studenter som individer i denne konteksten. Den kinesiske etterretningsloven fra 2017 forplikter alle kinesiske borgere, også studenter i utlandet, til å samarbeide med myndighetene.^[18] Dette gjør det umulig å skille mellom forskningssamarbeid og sikkerhetsrisiko. Norske universiteter har i flere år ønsket kinesiske forskere og studenter velkommen gjennom Chinese Scholarship Council (CSC).^[19] Programmet krever lojalitet til kommunistpartiet og forplikter deltakerne til å «verne fedrelandets ære». Brudd på kontrakten kan få alvorlige konsekvenser for forskerne og deres familier. CSC-stipendiatene må returnere til Kina etter studiene, og risikerer økonomiske sanksjoner dersom utdanningen ikke fullføres, eller om studentene utfører handlinger som anses skadelige for staten. Kontrakten krever også to garantister i hjemlandet som holdes ansvarlige.^[20] Sverige og Danmark har begynt å stanse opptaket av CSC-studenter. Universitetet i Bergen (UiB) vurderer å gjøre det samme, der NTNU avsluttet sin avtale i 2021, hovedsakelig på grunn av studentenes lave stipendutbetalinger. Tor Grande ved NTNU hevder at universitetet ikke kan holde oversikt over avtaler andre lands statsborgere inngår, og at dette ansvaret ligger hos norske myndigheter.^[21] Der flørten med Kina går i ubalanse, etterlates myndighetene utpekt som ansvarlige.

Akademiske forkjempere?

Uavhengig av advarsler eller spionsiktelser argumenterte Mette Halskov Hansen, ved UiO, for grenseløst samarbeid med Kina.^[22] Rektoren hevdet at globale kriser, klimaendringer og pandemier lettere kunne adresseres med samarbeid. Professor Cui Hongjian ved Universitetet for utenriksstudier i Beijing og Europa-ekspert, forklarer at klima ofte er tema, men professoren advarer Norge og Europa mot å tro at det er fritt å velge blant samarbeidsområder.^[23] To innleggsforfattere fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, Sveinung Skule (Direktør) og Hege Toje (Seniorrådgiver), hevder at til tross for etterretningstrusselen fra Kina, må forskningssamarbeidet bestå og foredles.^[24] De mener at uten Kina er Norge svakere rustet for fremtiden. Skule og Toje framsnakker forskningssamarbeid, men innrømmer at uforsvarlig samarbeid bør avvikles. Innlegget deres viser at de anser forskningssamarbeid med Kina som en såpass stor gevinst at den overgår risikoen. Med andre ord burde begrensninger settes til side, fordi viktigheten av forskning overprøver sikkerhetsdimensjonen.

Nylig avholdt professor emeritus Petter Nore fra Nord universitet, en forelesning i Shanghai relatert til Arktis. Nore pekte på viktige endringer i regionen som følge av krigen i Ukraina, presidentskapet til Donald Trump, og akselererende klimaendringer.^[25] Viktig for konteksten er at Handelshøyskolen ved Nord universitet mottar millioner i støtte for norsk-kinesisk samarbeid via programmet Utforsk hos Kunnskapsdepartementet, administrert av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse.^[26] Ved samme universitet delte Per Arild Konradsen fra First Scandinavia erfaringer fra forretningsetablering i Kina.^[27] Konradsen oppfordret studenter til å «ikke vær så norsk når du drar ut i verden». Dette harmonerer godt med PST sin advarsel om at Kina rekrutterer spioner blant norske studenter.^[28] I samme seminar ble det hevdet at Arktis ikke prioriteres av Beijing. Dette til tross for at klimaendringer tilgjengeliggjør den nordlige sjøruten, og reduserer transporttiden mellom Asia og Europa med opptil 40%, noe Kina omtaler som “Den Polare Silkeveien”.^[29] Kineserne er altså interessert, investerer og etablerer partnerskap med norske universiteter, men redusert transporttid via sjøveien er ikke en prioritet? Hvilken investor, økonom eller husstand vil gi avkall på en 40% besparelse?

Flere krever heldigvis en gjennomgang av norske universiteters tilnærming.^[30] UiB har en litt annen erfaring. Som flere av de andre universitetene som forfekter norsk-kinesisk samarbeid, har UiB forsøkt noe liknende med Sars Fang-senteret. I forbindelse med dette senteret, skulle UiB i 2019 betale fem millioner kroner. Kineserne etterlyste betalingene gjentatte ganger, men Rektor Margareth Hagen kommenterte at de ville sikre tilstrekkelig faglig forankring.^[31] Universitetsstyret opprettet i 2017 Norsk senter for kinesisk rett (Norwegian China Law Centre) for å styrke samarbeidet med kinesiske universiteter og institusjoner.^[32] Nedleggelsen av senteret byr på få detaljer, men det fremstår som en vanskelig situasjon. Interne dokumenter oppgir at 83 studenter fra fakultetet har hatt studieopphold i Kina og Hong Kong, mens 101 studenter fra Kina og tre fra Hong Kong har vært studenter i Bergen. Til sammen utgjør dette 187 studenter som alle har deltatt i utvekslingsprogrammet. Saksdokumentene gir inntrykk av at UiB ikke ønsker å videreføre senteret, men uten å beskrive hvorfor. Ved å forsøke å sy sammen et bilde, kan dette være relatert til en uttalelse i 2022. Her distanseres det fra kinesisk samarbeid ettersom det fordrer avtaler UIB ikke kunne stå inne for, relatert til restriksjoner innen kunnskapsoverføring.^[33] 

Sikkerhetspolitikk eller investering?

Forkjemperne for norsk-kinesisk forskningssamarbeid er enten naive eller nonchalante overfor det sikkerhetspolitiske aspektet til fordel for kinesisk investering. Den asymmetriske "sikkerhetsutfordringen" – demokratier og åpne samfunn har mer sårbare systemer da de verdsetter akademisk frihet, åpenhet og samarbeid, noe autoritære regimer som Kina utnytter. Eksterne midler (endowments) er viktig for universitetene, dette stadfester rektorer ved UiO selv.^[34] Tilknytning eller samarbeid med Kina appellerer til prestisje, eksempelvis æresdoktorat.^[35] Khrono undersøkte sidegjøremålene ved 21 universiteter og høgskoler, deres rektorer, rektorat og øverste direktør, der flere institusjoner har mangelfull eller ingen registreringer av oppdrag, verv og interesser.^[36] Det vil si at vektskålen som balanserer akademiske fremskritt og sikkerhetsmessig risiko er vektet mot sistnevnte. Forhenværende utviklingsminister Erik Solheim innehar flere kinesiske ærestitler, og han fronter kinesiske Belt and Road Green Development.^[37] Solheim hyllet den kinesiske håndteringen av koronapandemien.^[38] CIA og FBI konkluderte med det motsatte.^[39] Som tidligere topppolitiker og diplomat må Solheim vitterlig ha fått med seg undertrykkelsen, den etniske renskingen, og de aktive konsentrasjonsleirene i Xinjiang. Det er kun med den aller største dose naivitet og historieløshet at Solheims aktiviteter får gå nokså upåaktet hen. 

I 2019 publiserte FBI et dokument som beskriver den kinesiske trusselen mot akademia, med blant annet bakgrunn, eksempler, særlige trusler og metoder. Beskrivelsene til FBI er konkrete og fullt ut sammenliknbare med Norge.^[40] Robert Conquest skriver i boken Reflections on a Ravaged Century (2000) om forvitringen av kritiske vurderingsstandarder hos de som var lojale mot Sovjetunionen. Conquest viser til at metaforen om hauken og duen som brukes i internasjonal politikk og spillteori, også burde inkludere gjøken og strutsen.^[41] Er det manglende vurderingsevne, eller tas det i det hele tatt stilling til den åpenbare trusselen? Sveinung Skule og Hege Toje henviste til fjellvettreglene for å illustrere at det er ingen skam å snu, og at samarbeidet med Kina bør avsluttes selv om det er krevende.^[42] Kunnskapssektoren har demonstrert at de ikke er tilstrekkelig kompetente til å vurdere hverken kart, terreng eller værforhold.

«Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner» (DEKSA) ble opprettet i januar 2025. Hovedinstruksen til DEKSA angir at de har ansvaret for forvaltningen av regelverket for eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi, tjenester og kunnskap samt sanksjonsregelverket.^[43] Direktoratet bidrar til nasjonal sikkerhet ved å forhindre at sensitiv teknologi tjener til å utvikle den militære evnen hos land av bekymring.^[44] Etableringen av DEKSA signaliserer behovet for at alle aktører strammer inn håndteringen av eksportregulerte varer, herunder teknologi og kunnskapsoverføring, slik at det ikke tjener en motstander.^[45] «Kunnskapsoverføring» er enhver form for deling av kunnskap om varer og teknologi som ellers kan tjene til å utvikle et lands militære evne.^[46] Dette vil si enhver innvilgelse av norsk forskning til utenlandske borgere burde anses som overføring av samme kunnskap til de land aktuelle borgere innehar statsborgerskap eller tilknytning.  

Fra og med 1. juli 2024 ble det straffbart å bidra i skadelige påvirkningsoperasjoner. I lovforslaget stadfestes det at påvirkningsoperasjoner utgjør en alvorlig trussel mot nasjonal sikkerhet og andre grunnleggende samfunnsinteresser.^[47] Det er straffbart å bidra på vegne av, eller etter avtale med en fremmed etterretningsaktør, i virksomhet som har til formål å påvirke beslutninger eller den allmenne meningsdannelsen.^[48] Forutsetningen er at virksomheten kan skade betydelige samfunnsinteresser. I selve lovteksten fremkommer det at straffen kan utgjøre bot eller fengsel i inntil tre år, men at grov påvirkning og overtredelse kan medføre ti års fengsel. Definisjonen av grov innebærer at det legges særlig vekt på overtredelsens karakter og omfang, om gjerningspersonen i kraft av sin stilling nyter en særlig tillit, om overtredelsen av andre grunner er særlig samfunnsskadelig, og om gjerningspersonen har skaffet seg selv eller andre en betydelig vinning. En embetsmann, utdanningsinstitusjon, rektor eller professor nyter stor tillit og kan i betydelig grad påvirke samfunnsinteressene, og derfor høste betydelige vinninger. 

I årets rapport skriver PST at særlig utsatte teknologiområder er bioteknologi, materialteknologi og metallurgi, nanoteknologi, sensorteknologi og robotikk.^[49] Dette er tilfeldigvis utdanningstilbud på universitetene som har ytret seg mest proaktivt innen norsk-kinesisk samarbeid, henholdsvis Nord Universitet, UiO og NTNU.

Konklusjon

Tiden er nå overmoden for å få kontroll på internasjonalt forskningssamarbeid, da hensynet til sikkerhet ofte er fraværende. Innen filosofi og vitenskap kan dette knyttes til “Ockhams razor”, hvor man antar at den enkleste forklaringen ofte er den riktige – at dersom betingelsene ligger til rette, er det sannsynlig at de vil bli utnyttet. Infiltrasjon er dermed mulig fordi den ikke krever spesiell planlegging, men heller bygger på å utnytte tilgjengelige ressurser og åpne strukturer.

Vi frykter at tidligere praksis har satt forventninger og rammer som befinner seg på siden av loven. Denne presedensen må avvikles. Den nylig reviderte straffeloven viser at ansvarsløs håndtering av samarbeid kan straffes hardt. Med DEKSA som forvaltningsmyndighet vil det bidra til at beslutninger med alvorlige konsekvenser for nasjonal sikkerhet unngås. Dette er ikke en vurdering som alene kan overlates til akademiske institusjoner. Mange forskere og universitetsledere mangler forståelse eller fraskriver seg ansvaret for hvordan samarbeid utnyttes av fremmede etterretningstjenester. Kunnskapsoverføring som truer nasjonal sikkerhet bør forebygges med kursing fra PST, og påfølgende autorisering av den enkelte. Sikkerhet må bli en integrert del av forskningssamarbeidets vurderinger, ikke en ettertanke. PSTs innsikt og erfaring vil forhindre fornemmelsen av å være sprenglærd, og i stedet sikre ydmykhet for Kongerikets sikkerhet.

Foto: Presidenten i EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, og presidenten i Det europeiske råd, Charles Michel, møter generalsekretæren i det kinesiske kommunistpartiet, Xi Jinping, 2023 / Wikimedia commons