Det nærmer seg fremleggelse av et nytt fagmilitært råd. Med nåværende langtidsplan ser vi tilbake på en periode med mye uro og usikkerhet rundt basestrukturen og en høy endringstakt i organisasjonen. Ikke overraskende har det på denne veien vært mye oppmerksomhet i media. Felles for de fleste oppslag har vært ulike fasetter av ”system- og tillitskrise” til både den militære og politiske ledelse som hoved- eller deltema. Kanskje noe mer overraskende har vært det høye antallet anonymiserte lekkasjer. Dette burde vært unngått. Det ligger i det åpenbare at det er en sammenheng mellom fravær av nødvendig tillit innad, og det vi har sett av lekkasjer i eksterne medier. Jeg vil i denne artikkelen argumentere for at mer og bedre intern uenighet kan være en mulig løsning for å lykkes bedre med fagmilitære råd og de påfølgende politiske langtidsplanene. Helt konkret etterlyser jeg flere stemmer i debatten som eksempelvis Ole Reistad, norske utgaver av ”Billy” Mitchell og flere major Sverre Diesen.[1]

Vi kommer tilbake til disse tre karakterene etter hvert. Et forsvar i best mulig stand til å møte oppgavene det er satt til å gjøre er i vår alles felles interesse. Det er derfor avgjørende at vi utvikler oss riktig. Det er ikke alltid vi er enige om hvordan dette best skal gjøres. Likevel, jeg ønsker ulike forslag til langsiktig forsvarsplanlegging velkommen. Samtidig må vi i iveren etter å forsterke den operative evne tenke oss godt om slik at vi faktisk gjennomfører tiltak som fører til økt operativ effekt og ikke det motsatte. Det er med andre ord en forskjell på å gjøre tingene riktig, og det å gjøre de riktige tingene. En må derfor ha tilstrekkelig skjønn. Og riktig metode. Like viktig må enhver metode etterprøves. Og det er gode grunner til det. La meg vise til et eksempel: Forsvarets forskningsinstitutts (FFI) første forsvarsanalyse, også kjent som Tverrstudien i sin tid, ble utført på oppdrag for Forsvarskommisjonen i 1974 (FK74). Dette er mer eller mindre nøyaktig det samme som de ulike forsvarsstudier eller fagmilitære råd de siste tiår, for de som kjenner disse inngående. Felles for alle er at Forsvarets øverste ledelse setter seg ned, innhenter innspill fra ulike fagsektorer og analysegrupper, og til slutt leverer en innstilling til politisk ledelse for langsiktig utvikling av Forsvaret.

Tilbake til FK74. I kommisjonens rapport anbefalte FFI å satse på stasjonært kystartilleri på bekostning av fregattene, noe kommisjonen hørte på. FK74 så verdien av fregattene, men fant ikke økonomi til å erstatte Oslo-klassen gitt sitt mandat og metode.[2] Få år senere, og kanskje særlig i dag, vil jeg både tippe og tro at flere hever øyebrynene for en slik vurdering. I samme åndedrag må vi selvsagt ikke glemme at anbefalingene ikke oppsto i et vakuum. FK74 kan altså ikke løsrives fra sin historiske sammenheng, og med den avklaringen må vi med andre ord være forsiktige med å dømme dette nord og ned med kunnskapen vi har i dag. Det er heller ikke hensikten min. Poenget jeg forsøker å illustrere er at det er et interessant refleksjonsspørsmål å stille seg: Hva hvis FK74 i sin helhet hadde blitt gjennomført uten justeringer? I dag er som kjent kystartilleriet som konsept for lengst forlatt og fregattvåpenet lever i beste velgående ved at Oslo-klassen ble erstattet med en betydelig mer moderne Nansen-klasse. Dette var riktig. Uansett, poenget jeg søker å meisle ut er at arbeid med langsiktig forsvarsplanlegging trenger åpenbart presisjon. Og nettopp konfrontasjon. Da som nå. I tillegg, som vist med FK74, bør nødvendigvis ekspertuttalelser også etterprøves. Det er nettopp her intern uenighet, kritikk fra grasrota, er nødvendig, riktig og viktig. Veien til utvikling går gjennom uenighet. Toppen har ikke nødvendigvis de beste spørsmålene eller svarene. Forsvaret må derfor dyrke frem intern uenighet. Det er de kvalifiserte og kritiske stemmene vi må løfte frem. Dette bør skje internt.

Intern uenighet er like enkelt som det er vanskelig. For meg forklares temaet best gjennom noen ledestjerner vi har sett opp gjennom historien. Oberst Ole Reistad (1898-1949) var særlig kjent for sin fritalenhet. I 1939 skrev han som kaptein artikkelen Vårt flyvevåben er en illusjon, der han argumenterte og varslet om den svake tilstanden i de to flyvåpnene, spesielt sammenlignet med den raske internasjonale utviklingen. Reistad sto for direkte, åpen og ærlig tale. En annen dyktig motstemme finner vi hos en av våre allierte. Den amerikanske William ”Billy” Mitchell (1879-1936) er kanskje mest kjent for oppmerksomheten han skapte, og ikke minst den omfattende motstanden han møtte fra etablerte politiske og militære kretser, da han blant annet tok til orde for den daværende kontroversielle tanken om et eget uavhengig luftforsvar – noe vi tar som en selvfølge i dag. Hjemme i Norge på80- og 90- tallet terget major, og senere oberstløytnant, Sverre Diesen (1949-), på seg Hærens mest markante skikkelser og Forsvarets øverste ledelse. Diesen sto for en større selvransaking og etterprøving av særlig Hærens etablerte sannheter. Disse diskusjonene tok i hovedsak plass i skrifts form i Norsk Militært Tidsskrift (NMT). Mye kan sies om disse tre bautaene, og sistnevnte er for øvrig fremdeles i full vigør, men felles for alle tre er at de på hver sin måte representerer karakterer som har hatt nødvendig mot og utholdenhet til å stå for sine meninger samt motivasjon til kritisk tenkning. Det er slikt vi må dyrke frem. Det er slike stemmer som bidrar til en opplyst og intellektuell debatt om vår utvikling. Om vi evner å skape slike stemmer internt kan vi nå langt. Dessverre bærer antallet anonymiserte lekkasjer og enkelte medieoppslag vitnesbyrd om at vi ikke lykkes godt nok med dette i dag. Det er uheldig.

Forsvarssjefen skal snart levere sitt fagmilitære råd til regjeringen (Torbjørn Kjosvold / Forsvaret)

Tillit alene er ikke nok. Like viktig som at vi tar nødvendige debatter må vi også få til et mest mulig kvalifisert innhold. En debatt som treffer der den skal. Omstilling er komplisert og består av mange prosesser jeg ikke har full innsikt i – både der de besluttes og der de skal gjennomføres. Slike prosesser beveger naturligvis mange. Med sterke følelser forsvinner ofte nyansene, og dermed kan mye av kritikken bli overfladisk og lite kvalifisert. Det er lite fruktbart. Overfladisk kritikk er unøyaktig og utelater flere momenter som i sum kan gi en uriktig fremstilling av de faktiske forhold. Det bidrar til å ta oppmerksomhet fra det saken egentlig handler om: Forsvaret må utvikles for å kunne møte fremtiden.

Den største utfordringen ligger kanskje i hvor debattene praktisk og konkret skal tas. Luftforsvarets tidsbegrensede omstillingsmagasin knyttet til forrige omstilling, Takeoff, og eksempelvis Forsvarets forum, kunne begge vært utmerkede arenaer for gode og konstruktive debatter. Begge nådde og når mange av de ansatte og deres familier. Min innvending til begge er at de ikke alltid gir en sannferdig fremstilling av virkeligheten. Det er en utfordring som fortjener oppmerksomhet. De presenterer en alternativ verden der utfordringer og problemer ofte er i eksil. Dette bidrar ikke til troverdighet. Jeg tror slike blader kan ta oss med på veien, være en fornuftig start på vanskelige debatter. Og disse debattene har vi dessverre nærmest sett utelukkende ført ulike eksterne forum. Ikke internt. Der mister vi dem og de blir lite konstruktive. Forsvaret opererer ikke i et vakuum og store organisasjoner har alltid utfordringer. Forsvaret er ikke unntatt en slik dynamikk. Det kan imidlertid virke slik når man leser bladene. Fraværet av upassende utfordringer og bruk av overdrivelser er ikke til gunst. Overdrivelser er et litterært fenomen som normalt bidrar til spenning og å holde på leseren. Samtidig gir det ved overdreven bruk en annen virkelighetspresentasjon. Poenget mitt er ikke et hjertesukk. Poenget mitt er at hvis eksempelvis Luftforsvarets ansatte ikke kunne lufte tankene sine i Takeoff, hvor skal de gjøre det da? Ledestjernene jeg har vist til er gode eksempler på konstruktiv intern uenighet. La oss bringe våre egne kanaler inn i en slik tradisjon. Og la oss gi rom for konstruktiv uenighet.

Et forsvar med evne til å møte fremtiden er det minste vi kan akseptere. Problemene har ofte en lei tendens til å åpenbare seg når det er for sent å gjøre noe med dem. Hvis Forsvarets omstilling skal gi nødvendige meritter er vi nødt til å ha både mer og bedre intern uenighet. I samme åndedrag tror jeg dette først kan bli vellykket om vi har befal og offiserer som vil og evner å ta bladet fra munnen internt og ikke gjennom anonymiserte lekkasjer eksternt. Vi trenger rett og slett nye Ole Reistad, norske versjoner av ”Billy” Mitchell og flere major Sverre Diesen. Og ansvaret er både ditt og mitt.


Foto: Forsvarssjef Admiral Haakon Bruun-Hanssen presenterte Forsvarets årsrapport for 2018 på en pressekonferanse 23 april 2019 før han overleverte den til Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (Torbjørn Kjosvold / Forsvaret)


Artikkelen er en videreutvikling av en artikkel først publisert i Luftled 3 - 2017.


[1] Tittelen er inspirert av to eminente artikler i samme spor: Kline, Timothy E. (1982): ”Where Have All the Mitchell’s Gone?”, i Air University Review 33, no. 4 (May – June), s. 28-32 og Maaø, Ole Jørgen (2009): “Hvor er dagens major Diesen? Refleksjoner omkring Forsvarets og forsvarsledelsens omdømme”, i Norsk Militært Tidsskrift nr 6-2009, s. 38-46

[2] For en dyptgående analyse om saken anbefales Gjelsten, Roald (2001): Forsvarsstudie 3/2001: Simulert Forsvar? Forsvarets forskningsinstitutt og Sjøforsvaret – ulike tilnærminger til forsvarsplanlegging, Institutt for forsvarsstudier (IFS), Oslo