Etterretning, av Frode Kristoffersen og Kjetil Hatlebrekke

Det er alltid med en betydelig dose skepsis man gir seg i kast med en dokumentarbok om de hemmelige tjenester. Etterretningstjenesten, i dette tilfelle, er omgitt av så mye tåke og hemmelighold at vi som lesere ikke har noen mulighet til å kontrollere om det som sies er sant, eller i nærheten av å være det.

Skepsisen øker ytterligere når det, som i dette tilfellet, er forfatterne selv som har helterollen i historien. De skriver sin egen tjenesteuttalelse, i trygg visshet om at ingen utenfor det lukkede broderskap kan sette spørsmålstegn ved noen av superlativene.

Å fylle inn sitt eget karakterkort krever magemål. Det er som å selge strikk i metervis. Det er lett å la seg rive med. Bokens forsidebilde gjør heller ingen ting for å dempe mistanken om at dette er en bok skrevet av helt eksepsjonelle folk om helt eksepsjonelle bragder, utført av dem selv. Dette er kompetente og hardarbeidene gutter vi kan stole på. Det er de som gjør at en ellers gal verden tross alt henger på hengslene. Det er slike vi liker å lese om i Gyldendals gode guttebøker. Men når boken i tillegg åpner med noen sitater fra de virkelige store, som den kinesiske vismannen Sun Tzu og den like vise nordmannen Kjetil Hatlebrekke, begynner vi å nærme oss det punkt hvor man bør finne fram neseklypen.

Men, når jeg først kommer i gang med å lese, kjenner jeg at roen senker seg. Først og fremst er språkføringen av det edruelige slaget. De som tror at boken er satt i samme tempo som en film med James Bond, Ethan Hunt eller Jason Bourne, vil bli skuffet. Her er det langt mellom honningfellene, lite biljakt og få skuddvekslinger. Også tilhengere av de mer subtile spionromanene, som John le Carré, vil bli en smule skuffet om de trodde de skulle få mange scener med dystre herrer med trenchcoat og bredbremmet hatt i mørklagte bakgater. Hatlebrekkes beskrivelse av utflukten til Basra minner for eksempel mer om en dårlig forberedt helgetur til en shabby campingplass, enn spioneri i verdensklasse.

Det vi får, er en sober fortelling om hva Etterretningstjenesten driver med, i prinsipielle former. Å veksle mellom innføringene i enkel etterretningsteori og de to forfatternes personlige historier fungerer etter mitt utmerket. Det gir en fin rytme til fortellingen. Når vi begynner å bli lei av kontorer og lange korridorer, får vi være med gutta på tur.

Som nevnt er de to forfatterne ikke særlig beskjedne, spesielt ikke på egne vegne. Stadig kommer det små drypp om at norske spesialstyrker og etterretningsagenter er fullt på høyde med det beste i utlandet, og vel så det: «vi har noen av verdens beste spesialstyrker» og «Menneskene, oppdragene og fagkompetansen gjør også at lille Norge har en etterretningstjeneste i verdensklasse».

I perioder har jeg lest ganske mye generell internasjonal litteratur om vestens militære engasjement i Afghanistan etter 2001. Så langt jeg kan huske, har jeg aldri lest noe om norske spesialstyrker eller etterretningsfolk. Jeg har ikke lett etter det heller, men det er lite i for eksempel britiske og amerikanske generals- og politikerbiografier som løfter frem nordmenn som spesielt gode. Norges innsats innenfor fred, forsoning og dialog, derimot, finner man omtalt flere steder.

Selv har jeg hatt ytterst lite med spesialstyrkene å gjøre, men det lille jeg har sett av dem, gjør meg ikke helt overbevist om at det bare er suksesshistorier som skjuler seg der inne i hemmeligholdets ugjennomtrengelige tåke. Jeg hevder ikke med dette at de stadige drypp i boka om fremragende kvalitet er oppspinn. Slett ikke. Det jeg sier er at alle spesialstyrker i verden, som er worth their salt, hevder at de er blant de beste i verden.

Selv om denne boka i det store og det hele er a good read, krever sjangeren bokanmeldelse at jeg også finner noe å sette fingeren på. Det jeg nå skal gjøre er noe alle forfattere hater. Jeg skal kritisere det de ikke har gjort. Jeg skal kritisere et eple for at det ikke er en pære. Det får de tåle.

Det første, og største problemet, er at det ikke er noe å sette fingeren på her. Det blir for glatt og polert. Forfatterne peker flere steder på at man ikke har fått til alt. Vi tapte for eksempel krigen i Afghanistan, mot en gjeng hvor det er langt mellom doktorgradene. Men forklaringene på tilkortkommenhetene legges oftest på sakens natur: å spå om fremtiden er vanskelig, eller på kortsiktige allierte, som er mer opptatt av å telle ting, enn å gjøre det som teller.

Men hvor ble det av Frode Berg oppi alt dette? Jeg aner ikke om noen av forfatterne har hatt noe med den saken å gjøre, men alt Etterretningstjenesten tar i blir åpenbart ikke til gull. Basert på det vi finner i boka, begås alle tabber i denne bransjen andre steder enn i Norge. Jeg vil imidlertid mene at det var en tabbe av forlaget ikke å insistere på at forfatterne omtaler minst ett tilfelle av dårlig skjønn, slendrian eller overtramp. Det ville ha styrket bokens troverdighet. Det blir sjeldent høyverdig litteratur om heltene er heltemodige, og skurkene skurkaktige, hele tiden. Som nevnt har jeg personlig hatt lite med de såkalte øksekastere å gjøre, og enda mindre med e-folk, men det lille jeg har sett first hand gjør at jeg tror at det hadde vært nok å ta av om forslaget også ville hatt litt kontrasterende krydder i denne retten.

For det andre savner jeg litt mer refleksjon rundt etterretningsetikken. Spionasje skal være verdens nest eldste yrke, og i likhet med verdens eldste yrke hviler det noe grunnleggende umoralsk, skittent og ekkelt ved det. Spør for eksempel Arne Treholt eller nevnte Frode Berg. De er ikke bare dømt til fengselsstraffer, men også mislikt og uglesett i mange kretser. Hva slags folk er det som lar seg rekruttere til slikt arbeid? De to forfatterne sier mye om hvor flinke de er som jobber i deres bransje, men de sier lite om hvordan det er å være i en profesjon med et så dårlig rykte, og hvordan det må være å vite at deres oppdragsgiver vil gjøre lite, tilsynelatende, for å få dem ut av klisteret om det skulle gå galt.

For det tredje savner jeg litt refleksjoner rundt hemmeligholdets problem. I en røverhistorie om Boris Jeltsin ble han spurt om å oppsummere situasjonen i Russland på 1990-tallet med ett ord. Han svarte «good». Men om han fikk to ord da, hva ville han da svare? «Not good.» Jeg sitter med en slik følelse når jeg lese denne boka også. Det som sies er tillitsvekkende og borger for kvalitet i arbeidet, men om man hadde sagt litt mer, er det ikke sikkert vi hadde sittet med det samme inntrykket.

For det fjerde hadde det også vært spennende å fått forfatternes analyser av hva det er som preger slike lukkede og selvrekrutterende miljøer som de selv er en del av. Fra andre deler av verden vet vi at folk med tilsvarende bakgrunn som de to forfatterne har begått hinsides dumme ting. Både i Australia og Tyskland har det for eksempel foregått ting som er langt utenfor det akseptable. Hva er det med nordmenn som gjør at slikt ikke kan skje her?

Jeg har også en nokså kjedelig innvending helt til slutt. Hvorfor har ikke forlaget spandert noen referanser og en liten litteraturliste?  Mye av det vi leser er selvfølgelig opplevelser og meninger, men et lite referanseverk hadde økt nytteverdien av boka. Det er neppe mange i Norge som er mer bevandret i etterretningslitteratur enn Kjetil Hatlebrekke og det er synd at forlaget ikke har funnet plass til en litteraturoversikt til slutt som etterretningsivrige lesere kan bruke til å navigere videre i dette temaet. Slik det er nå må vi ta alt vi leser til etterretning, uten mulighet til å grave videre.

For å konkludere: Nå snakker jeg skikkelig sant, altså: Dette er en leseverdig bok. Den er til å få forstand av. Man føler at man kan langt mer om etterretningens karakter og utfordringer etter å ha lest boka enn man kunne før. At forfatterne denne gang valgte å holde skittentøyet unna offentligheten er en smule beklagelig, men forståelig. Bokens viktigste bidrag er at den inviterer til å diskutere etterretningstjenestens arbeid med vanlig innestemme. Fram til nå har man enten hvisket om dette, eller ropt høyt, som i Berg og Treholt-saken. Etterretning er for viktig til at debattene om dens virksomhet bør overlates til hysterikere og konspirasjonsteoretikere alene. Denne boka er et godt sted å starte, men refleksjoner rundt Etterretningstjenestens gjøren og laden bør ikke stoppe her.