For sikkerhets skyld

Jeg er syklist. Det er ikke bare en praktisk måte å komme seg fra A til B på, men et kall i livet og en måte å være på. Jeg ble derfor henrykt da vi også inne på Akershus festning fikk skikkelige sykkelbur hvor vi kan hensette sykkelen når vi er tvunget til å gjøre andre ting enn å sykle, som for eksempel å jobbe. De som har bestilt disse burene tar også oss syklister på alvor. Det er robuste saker som tåler en treffer både fra bombekaster og fra varebiler uten ryggekamera. Ikke nok med det. Det er også kortleser på begge sider av døra. At du må opp med kort og kode for å komme inn i buret er betryggende nok, men at du også må opp med kort og kode for å komme ut, virker en smule overdrevet. Kanskje hensikten er at kortleseren på innsiden kan kobles ut om det befinner seg mange nok syklister i buret, og at dette egentlig er en snedig felle satt opp av hevngjerrige bilister?

En dag jeg kom for å parkere sykkelen i buret skjedde det noe som har fått meg til å skrive denne kronikken. Det var regn og et generelt ufyselig vær. Mobiltelefon, adgangskort og andre livsnødvendigheter lå derfor pakket dypt i sekken, i pose og under reflekterende regntrekk. Gleden var derfor stor da jeg så at det alt befant seg et menneske i buret. Jeg kunne derfor innta NATO-stilling i påvente av at vedkommende låste seg ut, slik at jeg kunne vente med å pakke ut godsakene til jeg sto under tak. Men der tok jeg feil. Vedkommende åpnet riktignok døra, men ble stående i døråpningen slik at jeg ikke kunne trenge meg inn uten å skape ubehageligheter. Der ble han stående, helt til døra begynte å lukke seg igjen. Da smatt han ut, med meg fremdeles stående ute i regnet.

Jeg aner ikke hvorfor vedkommende ikke lot meg innpassere uten selv å dra kortet. Det kan være at han brått falt i tanker der han sto, og ikke kom til seg selv igjen før etter de sekundene det tar for døra å lukke seg igjen. Alternativt kunne det vært en av Stratagems mange lesere som tenkte at nå skal den k….. endelig få. Hva vet jeg? Eller var det bare en fyr som er helt usedvanlig sikkerhetsbevisst? Han kan ha tenkt at å stå skrevs over sykkelen og hate i vått regntøy, og håpe at noen slipper deg inn i det aller helligste uten å aktivisere kortet, er det eldste trikset i boka blant sykkeltyvene, og at han er altfor smart til å gå på den. Hva vet jeg? I så fall styrker det mine fordommer mot sikkerhetsfolk.

I min tid i Forsvarets operative søyle, som er fryktelig lenge siden, fikk jeg tidlig den oppfatning at etterretnings- og sikkerhetsfolk var mennesker som på en eller annen måte hadde falt av det karrieretoget vi andre klamret oss til. «Oss» er i dette konkrete tilfellet Luftforsvarets kontroll og varslingsbransje, og der satt det gjerne etterretningsfolk og skiftet ut ark i ringpermene etterhvert som rekkevidden på sovjetiske missiler ble oppdatert, mens avdelingens sikkerhetsoffiser hadde ansvaret for å rullere koden på safene.

Etterretnings- og sikkerhetsfolk var altså folk som ikke spilte i bandet lenger, men som var redusert til kabelbærere, barbetjening og garderobevakter. Jeg tok det for gitt at ingen gjorde slikt frivillig, og at det bak hver og en av de ofte nokså godlynte etterretnings- og sikkerhetsfolkene skjulte seg en mørk hemmelighet, et sammenbrudd eller et overtramp. Det tror jeg ikke lenger.

I min tid ved Stabsskolen var det en av mine kolleger som nokså høylytt utbrøt ved lunsjbordet: «Om jeg trenger noen å diskutere masteroppgaven min med, er Harald den første jeg ringer. Om jeg trenger noen å diskutere force protection i Afghanistan med, er han den siste jeg kontakter.» Jeg tok den attesten som en stor fjær i hatten. Masteroppgaver får dette landet aldri nok av, mens force protection i Afghanistan er det ingen som bryr seg om lenger. Også det synet har jeg blitt tvunget til å revurdere.

I dag er det ingenting Forsvaret gjør som er viktigere enn force protection, og da tenker jeg ikke på Hesco-barrierer og spanske ryttere, men på alt det som er nødvendig å gjøre for å forsvare samfunnet mot sammensatte trusler. Kampsoldatene i dagens pågående hybridkrig er ikke de som sitter trygt i buken på en stormpanservogn eller som kaster seg ut av flymaskiner. I dag er rikets fremste kampsoldat den som registrer at uvedkommende er i ferd med å bryte seg inn et sted vedkommende ikke har adgang, enten fysisk med drone eller en avbitertang, eller virtuelt med skadelig programvare.

Å gjøre seg fortjent til den lite flatterende betegnelsen rear-echelon motherfucker handler i vår tid ikke om hvor du befinner deg fysisk, men om hvor du har hodet ditt. De fleste inntrengere hopper som kjent over gjerdet der det er lavest, og om folk, også de med stort O2-opptak eller mange timer i cockpit, tror at det er noen andre som er betalt for å være årvåken og sikkerhetsbevisst er det de som er frontens svake punkt. Det er de som er the rear-echelon motherfuckers som ikke skjønner hvor frontlinjen går.     

Å holde fremmedfolk ute av sykkelburet er ikke det viktigste Forsvaret gjør, men å tenke sikkerhet og å være årvåken 24 timer i døgnet, 365 dager i året, er nå blitt den fremste militære dyden. Vi er mange som ikke helt har skjønt det.

Foto: Helene Sofie Thorkildsen / Forsvaret