Forsvarets største utfordring er mennesket

Det er kommisjonens vurdering at det er mange tegn på et nytt større teknologiskifte de neste 10– 20 årene. Teknologiske skifter skaper fundamentale endringer, spesielt innen økonomi, demografi og arbeidsmarked, men også militært. Det er nødvendig å være forberedt på et skifte og ha en mer strategisk tilnærming til utvikling og beskyttelse av kompetanse og teknologi. (s.133)
Forsvarets personell, organisasjon og kultur har utfordringer med å henge med i utviklingen. (s.61)
NOU 2023:14 Forsvar for fred og frihet

Hvis Norge øker forsvarsbevilgninger til (helst over) 2% av BNP får vi mest forsvarsevne tilbake hvis vi vekter bevilgningene tungt i retning konsepter og teknologi for maskinlæring (ML), kunstig intelligens (KI), menneske-maskin-samvirke og autonomi.

Krigen i Ukraina har bekreftet at volum er avgjørende i høyintensiv krig. Ammunisjonslagre tømmes raskere enn produksjonslinjene etterfyller. Kjøretøy bryter ned, både etter strid og tung bruk. Soldater blir drept i skremmende mengder. Hvis Norge testes til det ytterste, vil seier avhenge av dybden i kampkraften vår, drevet frem av den kollektive vilje til å stå i prøvelsen.

Vi trekker imidlertid feil slutning hvis vi da binder økte forsvarsbevilgninger til å skaffe oss mer av det vi allerede har, inkludert å fylle opp tilhørende lagre. Ved større budsjett kan det være fristende å realisere opptrappingsplaner for eksisterende strukturer. Et nærliggende eksempel for Hæren er en fjerde manøverbataljon i Brigade Nord, for ikke å snakke om hvis den sporadisk omtalte Brigade Sør utformes på sin nordlige forgjengers lest. Dette tar i så fall ikke inn over seg en av de mest grunnleggende utfordringene ved norsk styrkeproduksjon; mennesket. Eller mer presist i denne sammenheng, den norske arbeidstakeren.

Denne teksten er ikke et innspill i en generell debatt om den militære verdien til banebrytende ny teknologi, i forhold til det bevæpnede mennesket som sloss for noe det mennesket tror på. Ikke overraskende, tyder alt på at det er kombinasjonen av disse elementene som skaper best effekt. Snarere skal teksten trekke frem at i Norges spesifikke situasjon er vi tjent med et blandingsforhold der volum skapes mer av teknologi og materiell, heller enn mennesker.

Menneske : kampkraft

Det er velkjent at når vi justerer militære bevilgninger for et lands interne kjøpekraft (Purchasing Power Parity, PPP) endrer internasjonale styrkeforhold seg markant, sammenlignet med en flat oppstilling av andel BNP bevilget til militæret. Flere inngående studier, inkludert fra svenske Totalförsvarets Forskningsinstitut, viser videre at nasjonalt arbeidsmarked og lønnsnivå ytterligere forskyver dette forholdet. I tall er russisk BNP bare ca 3,5 ganger større enn norsk, men justert for PPP er økonomisk tyngde 11 ganger så stor. Ytterligere spesifisert forsvarssektor-PPP øker forskjellen til ca 14 ganger så stor. Den store driveren av forskjellen er at jo lavere utdanning og lønnsnivå som preger landets arbeidsmarked, jo billigere er det å holde seg med et personellintensivt militærkonsept.

Det er velkjent at moderne, høyteknologisk militært materiell blir stadig dyrere, ofte i en brattere trend enn sivil høyteknologi. Samtidig belyser de nevnte rapportene at denne faktoren i langt større grad er underlagt åpen, global markedsdynamikk. Her blir derfor et lands BNP mer tellende igjen, og her er Russland bare 3,5 ganger så stor.

De forhold som gjør at vi får mindre militært volum per krone, er dermed de samme som gjør at nordmenn kan investere mer, leve bedre og dra oftere på bedre ferier, for å nevne noe. Dette er en dynamikk Forsvaret verken kan eller bør kjempe imot. Det vi imidlertid kan endre er at i dag er det ingen meningsfull forskjell i forholdet menneske per våpensystem i konseptet vårt og hos vår dimensjonerende trussel. Og dette begrenser oss langt mer enn motstanderen.

Muligheter

Kanskje den mest grunnleggende utviklingsbanen til militær teknologi til alle tider har vært å øke mengde kinetisk skade ett individ kan påføre, multiplisert av radiusen individet påvirker. I årtusener var dette forholdet 1:1 og primært innenfor utvidet armlengde. Ett individ bar ett spyd. Justering for rekkevidde og skuddtakt for avstandsvåpen var beskjeden og inkrementell. Den industrielle revolusjonen førte til et eksponentielt sprang i individets skadepotensial, både alene og som bidragsyter til våpensystemer. Økningen utgjorde så mange størrelsesordener at det er utenfor denne teksten å forsøke å tallfeste det. Denne økningen stabiliserte seg imidlertid raskt rundt mer inkrementell endring i besetningsstørrelser, rekkevidde og sprengkraft (kjernefysiske våpen er ikke et alternativ for Norge, så utelates her) for å nevne noe. Det hersker også sterk debattom hvorvidt flere mennesker inn i en militær stab tilfører økt kampkraft for nivåene under.

Ny teknologi åpner bare potensialet for økt kampkraft. Det er konsepter som utløser dette i praksis. Mye tyder på at vårt rådende konsept, med tilhørende teknologi, nærmer seg taket for hvor mye militært volum Norge klarer å generere, gitt vår befolkningsstørrelse og sosioøkonomiske forhold. Vi er på overtid med å utnytte kunstig intelligens og autonomi for å forrykke forholdet menneske:kampkraft i merkbart omfang.

For å endre denne dynamikken kreves grunnleggende erkjennelse og helhetlig nytenkning. Hvis vår respons blir å snekre ny teknologi på overflaten av gamle prosesser og praksis, lurer vi oss selv. Det handler ikke om å kjøpe droner til infantreitropper med kroniske vakanser og som har fått ny, stadig yngre, troppssersjant hvert år. Det handler om at fremtidens ekvivalent til infanteritropp kan, som standard, bestå av en tredjedel så mange mennesker, langt bedre lønnet, med verdigere boforhold og ettertraktet livslang læring. Samtidig leverer de dobbelt av nåværende stridseffekt gjennom menneske-maskin-samvirke der transportroboter bærer frem semi-autonome, presise våpensystemer som menneskene aktiverer mot de mål situasjonen krever.

Det handler om staber som er halvparten så stor, men med dobbelt så mye kapasitet til å utføre kreativ og tidsriktig planlegging, fordi timene deres ikke går med til å flytte store (for et menneske) mengder informasjon mellom forskjellige systemer.

Det handler om sjefer som kan være til stede med sine undergitte mennesker, snarere enn å legge upresise Excel-kabaler i lange møter, der KI heller kan generere forslag som sjefen så aksepterer eller justerer (hvorpå KI lærer av justeringen, og leverer bedre forslag neste gang).

Imøtekomme allierte

Om vi hadde endret grunninnstilling og prioriteringer på dette temaet allerede i morgen, hadde vi fortsatt vært langt bak vår viktigste allierte i investering og konseptuell tekning. Under følger et ørlite utdrag av prosjektene det amerikanske forsvaret for lengst har iverksatt:

Robotic Combat Vehicle: Paraplyprosjekt for tung, medium og lett stridsplattform, designet fra start for menneske-maskin-samvirke, semi-autonomi og for å være modulær for nye teknologiske utviklinger.

Collaborative Combat Aircraft: Ubemannede fly, der eksplisitt mål er å øke antall plattformer i luften. Utvikles for strid, elektronisk krigføring og innhenting. Planlagt antall vil nesten doble US Air Force sitt volum innen disse kategoriene.

Joint All-Domain Command and Control, støttet av øvelsesserien Global Information Dominance Experiment: Fellesoperativ beslutningsstøtte designet fra grunnen av for å utløse potensialet i KI og ML.

For Norge er særlig ett aspekt viktig å merke seg. USA snakker eksplisitt om at alliertes treghet innen høyteknologi er en begrensende faktor for dem. De opplever en balansegang der dimensjonerende trussel krever så rask utvikling som mulig, samtid som de ikke må gå så langt, så fort at allierte vil slite med å sloss sammen med dem. Jo raskere Norge henger med, jo bedre allierte er vi.

Grunnleggende erkjennelse

Norge verken evner eller behøver å starte selvstendige nasjonale utviklingsspor på dette området. Det som imidlertid kreves er intellektuell og institusjonell erkjennelse av at dette er vårt viktigste siktepunkt, at vi allerede er på etterskudd, men at allierte er innstilt på å gi oss drahjelp. Så er det ironiske at erkjennelse og holdning er helt gratis, samtidig som det ofte er det vanskeligste å «anskaffe».

Jo mer fundamentalt vi våger å reformere, jo flere og større utfordringer må vi håndtere. Det vil kreve endring av doktrine, organisasjonsdesign, infrastruktur, samt kompetanseprofiler og utdanningsløp for både stridende og understøttende funksjoner. Og dette skraper bare overflaten.

Samtidig er det først ved en slik fundamental nytenkning Forsvaret forholder seg til vår tids fundamentale makro-trender; (1) vår nåværende uhensiktsmessige kamp mot norsk sosioøkonomisk utvikling, og (2) at vår viktigste allierte allerede beveger seg i ekspressfart mot det militære potensialet ny teknologi åpner for.

Vi må løsrive vår evne til å skalere opp militært volum fra vår evne til å få en større andel av en stadig dyrere arbeidsstyrke til å jobbe i Forsvaret. Til tross for denne tekstens tabloide overskrift, er det forfatterens holdning at Forsvarets viktigste ressurs fortsatt er menneskene. Dette betyr imidlertid ikke at vi er tjent med så mange mennesker som mulig inn i Forsvaret. Vi trenger de riktige menneskene, og disse må kompenseres, ivaretas og utvikles i proporsjon med det samfunnsansvaret de bærer.