Fra forsøk på eksportkontroll til potensielt kollaps

Verdikjeden omfatter alt fra produktets utvikling, transport, overlevering, bruk og avhending. Knapt noe teknologi forsvarssektoren eller -industrien benytter er særnorsk, de er avhengig av internasjonale aktører for å kunne utvikle og opprettholde Norges forsvarsevne. Tilgangen til slike aktører er prisgitt norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk.

Eksport av våpensystemer omfatter både etiske og sikkerhetspolitiske dilemmaer.^[1] Eksportkontroll skal sikre at varer som kan øke andre lands militære kapasiteter ikke eksporteres uten spesiell tillatelse.^[2] Kontrollen er avgjørende i en sikkerhetspolitisk kontekst da den blant annet skal hindre at norsk materiell havner i feil hender. Den skal tjene nasjonale interesser, opprettholde internasjonale forpliktelser, og ikke minst avverge at en møter egne kapasiteter på slagmarken. Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner (DEKSA) ble opprettet som et sentralt tiltak for å styrke eksportkontrollen.

Det finnes imidlertid ingen forutseende, kvalitetssikrende og etterprøvende tverretatlig eksportkontrollfunksjon i forsvarssektoren.

Eksportkontroll

Det har i senere tid blitt rettet økt fokus på bevissthet, eller rettere manglende bevissthet, rundt den norske eksportkontrollforskriften. Dette har spesielt fått økt oppmerksomhet i deler av norsk akademia, og da i forbindelse med kunnskapsoverføring. Enn så lenge synes åpenbare brudd kun å få konsekvenser der den enkelte utdanningsinstitusjon selv tar en anelse tak.^[3]

Sluttbrukere^[4] av regulert vare fra andre opphavsnasjoner har også akseptert særskilte forpliktelser. Forpliktelsene manifesteres via. en sluttbrukererklæring fra aktuell myndighet. Det fordrer mer enn selve signaturen. Opphavsnasjonens lover og forskrifter skal følges. Dette området berører i særlig grad forsvarssektoren da de er en betydelig sluttbruker av ikke bare norskprodusert militær vare, men også det av utenlandsk opphav. Norskproduserte varer inkorporerer dessuten ofte deler og komponenter av annet opphav. Eksportkontroll på slike varer er et samspill og en forlengelse av norsk eksportkontroll. Manglende etterlevelse kan få svært uheldige konsekvenser, og vil svekke tillit og derfor senere tilgang til kritisk militær vare.

En eksersis i omtrentlighet

Eksport innebærer ikke kun varens fysiske grensekryssing. Kunnskapsoverføring innen rikets grenser hvor mottakere er utenlandske, er også å anse som en eksport. Eksportkontrollforskriftens §2 stadfester ikke eksplisitt at overføring av kunnskap til utenlandske statsborgere eller personer med dobbelt statsborgerskap utgjør en eksport.^[5] Men, forskriften erkjenner at unntak for lisensplikt for utenlandske mottakere av teknologi listet i varegruppe II og III kun kan gis til statsborgere av EØS- og NATO-land.^[6] Det foreligger samtidig et unntak dersom kunnskapen faller inn under grunnforskning.^[7] Dette betyr at for varegruppe I og alle andre borgere er det i utgangspunktet lisensplikt, med mindre det faller inn under grunnforskning.

Det amerikanske International Traffic in Arms Regulations (ITAR) er mye tydeligere i sin definisjon av eksport. Overføring av teknisk data til en utenlandsk person i USA (gjelder også for den samme varen i Norge) er å anse som en eksport.^[8]

Utenriksdepartementet sendte i 2022 et forslag til endringer i eksportkontrollforskriften på høring for å tydeliggjøre regelverket hva gjelder kunnskapsoverføring. Forslagene møtte motstand hos spesielt de akademiske høringsinstansene. Forslaget til en egen definisjon på kunnskapsoverføring under forskriftens §2 ble ikke innlemmet.^[9] Den norske eksportkontrollforskriften er med sin §5 klinkende klar hva gjelder tjenester som kan styrke et lands militære evne, “Tjenester knyttet til varer og teknologi oppført i vedlegg I, II, eller III til denne forskrift samt tjenester for øvrig som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, som ytes i utlandet eller her i landet for bruk i utlandet, krever lisens fra Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner”.^[10]

Paragrafen er klar, men er i beste fall upresis. Det er åpenbare avvik mellom regelverkets ordlyd og dets etterlevelse.^[11]

Like klar som en politisk tale

Et av unntakene listet over er grunnforskning, men hva i all verden er det?Ifølge det norske akademis ordbok er dette “forskning som ikke tar sikte på praktisk anvendelse”, og er en motsetning til anvendt forskning, “det å forske ; vitenskapelig gransking, undersøkelse (ofte som fellesbetegnelse for all vitenskapelig virksomhet)”.^[12]

Det henvises til Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) som sier at “grunnforskning er eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlag for fenomener og observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk”.^[13] 

I motsetning til aktiviteten forskning, er grunnforskning oversatt til både uviktig forskning og grunnleggende forskning. Her har noen i beste fall latt seg forvirre av definisjoner. Så lenge forskningen aldri hadde til intensjon å skape noe militært eller dual-use, så er det greit? Dette fremstår som svært uheldig. Hvem setter premissene for intensjonen?

Konseptet grunnforskning tilrettelegger for femtekolonister i kunnskapssektoren, som etter uviss intensjon bare skal forske på noe «uviktig», eller noe «grunnleggende» der man korser seg for at resultatet ikke har militær anvendelse. Norske akademikere fremsnakker norsk-kinesisk samarbeid ved enhver anledning, uten begrensninger, men helst med investeringer og ærestitler.^[14] I ettertid kan det fremstå som at saksbehandlingen fra universitetene har minket hos DEKSA.^[15] Har vi sett en reell nedgang på bakgrunn av forbedring, eller er det fordi en har latt seg definere seg ut av problemstillingen?

Situasjonen belyser behovet for at en styrket eksportkontrollkultur, ikke bare i forsvarssektoren, men også spesielt i akademia, som i økende grad får tilgang til, og utvikler teknologi som er av militær nytte. Eksportkontroll er ikke bare en etterlevelse av regelverket, men det representerer også et stort ansvar. Ansvaret ligger i å sikre nasjonens interesser, beskytte mot fiender, og verne tillitsforholdet til allierte som har forsynt nasjonen med kritisk og sensitiv teknologi.

Donasjonsrouletten i Ukraina

Donasjon av militære varer til Ukraina har ikke bare resultert i at vestlige politikere kan slå seg på brystet.^[16] Manglende forståelse for regelverk, saksgang, og eksportregelverk har virket hemmende for ukrainerne i krigens tidligfase. Det er fortsatt ingen garanti for at det gjør nytte på slagmarken.

Ukraina sliter fortsatt med omfattende korrupsjon.^[17] Transparency International rangerte landet som nr. 116 av 180 i 2022, og krigen har skapt nye muligheter for misbruk. Internrevisjoner i det ukrainske forsvarsdepartementet har avdekket økonomiske overtramp på 260 millioner dollar i 2024.^[18] Av disse var 40 millioner dollar underslått innen anskaffelse av artillerigranater, pluss at i 2025 hadde leverandører blåst opp priser på droner, elektronisk krigføring og matforsyninger.^[19] Dette inkluderer produkter som rødbeter, kål og poteter som nå prissettes tre ganger så høyt. Pengene har sannsynligvis i stedet gått til eiendom i utlandet, inkludert hoteller i Kroatia.^[20]

Eksport av militært materiell til Ukraina er risikosport, og strenge kontrollmekanismer er nødvendige for å sikre at utstyret havner i rettmessige hender. Norge har tidligere forsømt sine forpliktelser og dette har fått uønsket oppmerksomhet.

«Det groveste bruddet på vestlig sikkerhet noensinne»

Toshiba-Kongsberg saken er et eksempel på hvor galt det kan gå.^[21] Tidlig på 1980-tallet solgte det japanske selskapet Toshiba Machine åtte høyteknologiske fresemaskiner til Sovjetunionen. Disse ble brukt til å produsere forbedrede ubåtpropellere. Toshiba og Kongsberg søkte godkjenning fra sine respektive departement, og fikk innvilget tillatelse dersom utstyret hadde reduserte spesifikasjoner.^[22] Dette kravet ble imidlertid omgått av begge selskapene ved å argumentere for at utstyret var mindre komplekst enn i virkeligheten. Konsekvensene var omfattende. Toshiba Machine ble ilagt en bot på 2 millioner yen, og to ledere ble dømt til betingede fengselsstraffer. Lederne for Toshiba Corporation, inkludert styreleder og president trakk seg. USA innførte strenge sanksjoner, inkludert et importforbud på Toshiba-produkter.^[23] I Kongsberg Våpenfabrikk ble handelsdivisjonen lagt ned, og lederen ble siktet. Saken førte til omorganisering, og selskapet ble senere omdannet til Norsk Forsvarsteknologi (nå kjent som Kongsberg Gruppen).

Eksportbrudd på denne teknologien utgjorde en trussel mot vestlig sikkerhet. En etterforskning igangsatt av Pentagon bekreftet at teknologien hadde forbedret sovjetiske ubåters stealth-egenskaper, og redusert deteksjonsrekkevidden til amerikanske ubåter med opptil 50%.^[24] I den amerikanske kongressen stadfestet senator Jake Garn at affæren var det groveste bruddet på vestlig sikkerhet noensinne.^[25] Samtidig ønsket den amerikanske viseforsvarsministeren Richard Perle å straffe Norge. Her intervenerte direktør i Naval Intelligence, Bill Studeman, og poengterte at mer enn 90 prosent av lydinnspillinger fra sovjetiske ubåter ble innhentet av den norske etterretningen i Nord-Norge.^[26]

Skandalen hadde også diplomatiske ringvirkninger, spesielt i det bilaterale forholdet mellom USA og Japan. Japans handelsminister, Hajime Tamura, beklaget formelt til USAs forsvarsminister Caspar Weinberger i 1988, og Japan strammet inn sine eksportkontroller.^[27] USA estimerte at de måtte investere opptil 30 milliarder dollar i nye ubåter for å kunne motstå Sovjetunionens nye kapasiteter. Til tross for omdømmeskaden har både Toshiba og Kongsberg Gruppen gjenopprettet sine posisjoner i sine markeder.

Ville Toshiba eller statseide Kongsberg klart seg uten sine politiske bånd? Hvilke konsekvenser fikk dette for norske og japanske myndigheter – og hvor stor risiko er myndighetene villige til å ta i fremtiden?

Eksportkontroll i en globalisert virkelighet

Norge er et av de grunnleggende medlemmene i NATO. Dette har betydd at nasjonen har kunnet nyte enorm tillit. I årene etter andre verdenskrig og i årene før terrorangrepet 11. september, var det en bred konsensus om et felles verdigrunnlag i Vesten. Denne tilliten står i dag overfor store utfordringer. Enorme demografiske endringer innad i alliansen skaper kulturell fragmentering og derav geopolitisk usikkerhet. Våre regelverk ble bygget i en tid med en verdibasert og tradisjonsbundet forutsigbarhet. Risikoen for at fiendtlige aktører kan infiltrere våre institusjoner har aldri vært større. Denne risikoen øker. Idealismen truer vår nasjonale sikkerhet og dette tar ikke nåværende regelverk tilstrekkelig høyde for.

Eksportkontrollregelverket dømmer på effekt, ikke intensjon.  Derfor er manglende kompetanse eller velmente antagelser ikke tilstrekkelige forklaringer. Dessverre oppleves det til tider som sikkerhetsfaget; de som kan det fremstår som alarmerende mens de som ikke kan det beskriver prosedyrene som “red tape”. Kun formalitet. Men konsekvensene av regelbrudd er alt annet enn formelle: de innebærer tap av tilgang til sensitiv teknologi – derav optimal operativ evne – og svekket tillit til Norge.

Der viljen ofte kan synes styrt av følelser, overses lettere regelverk.^[28] Ekspertisen blir da ikke konsultert.^[29] Men, hva om ekspertisen ikke finnes?

Byråkratiets eget forgodtbefinnende, ofte kombinert med manglende innsikt, utgjør en betydelig risiko. Når strategi reduseres til «vi gjorde vårt beste ut fra det vi visste», blir resultatet en praksis der det viktigste er å se ut som man handler korrekt, snarere enn å faktisk gjøre det som er riktig. Denne holdningen undergraver både sikkerheten og troverdigheten til Norge. Giljotinen vil til slutt falle, og muligheten er nå til stede for å sikre at det ikke er ens eget hode på blokken. Tiden er overmoden for å etablere et uavhengig eksportkontrolltilsyn. Man kan ikke påberope seg at forhold har glidd ut av kontroll, dersom det aldri har eksistert en reell kontroll i utgangspunktet.

Eksportkontroll er ikke en valgfri øvelse i tillit, det er bærebjelken i Kongerikets troverdighet.

Foto: Norge har donert 40 lastebiler og 36 teltvogner til
Nord-Makedonia / Forsvarsdepartementet i Nord-Makedonia