Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,
-dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.
- Bjørnstjerne Bjørnson

Da utenriksminister Espen Barth Eide våren 2024 ble spurt om regjeringens mål med å øke Ukrainastøtten, innledet utenriksministeren sitt svar med å sitere ordene «fred er ei det beste». Han utdypet: «Det er klart alle vil ha fred i Ukraina, men det må være en rettferdig fred» (NRK, 2024). Det handlet ikke bare om å få krigen til å slutte, men om hvordan den sluttet. Fred var altså mer enn fraværet av krig. En forlenget krig undergravde ikke nødvendigvis det internasjonale samfunnet – tvert imot kunne den støttes for å gjenreise rett og orden, for å sikre det internasjonale samfunnets videre eksistens. Det handler om hvordan konseptet fred skal forstås: Skal fred forstås som fravær av krig; skal fred forstås som gjenreising av orden og rett; eller skal fred forstås som dypere konfliktløsning? Vårt ønske ved Institutt for statsvitenskap og internasjonale relasjoner på Oslo Nye Høyskole, er å gi studentene våre rom til å utforske både krig og fred – i all deres kompleksitet.

Kapittelet er strukturert i fem deler. Først presenterer jeg utdanningshistorien vår, som startet med et program i freds- og konfliktstudier i 2004. Siden den gang har programporteføljen vokst til å omfatte flere fagfelt med ulike metodiske og teoretiske tilnærminger til krig og fred. Deretter presenteres internasjonal politikk (IP) som en disiplin blant annet kjennetegnet av teoribygging om det internasjonale systemet, med særlig fokus på stormaktskrig. Den tredje delen tar for seg andre typer av konflikter og voldsbegrepet utvides. I fjerde del samles trådene til en gjennomgang av «den internasjonale fredsarkitekturen» - bygget over tid og bestående av ulike praksiser, institusjoner og normer til håndtering av krig og forming av fred i vår tid. Avslutningsvis skisserer jeg litt av instituttets vei videre, med emner innen etterretningsstudier og humanitært arbeid m.m.

Oppstarten

Utdanningshistorien vår innen fagfeltet strekker seg tilbake til 2004 da Bjørknes (i dag Oslo Nye Høyskole) og Institutt for fredsforskning (PRIO) opprettet et program i Peace and Conflict Studies. Programmet var en del av et trepartssamarbeid med Australian National University (ANU) om et utvekslingssemester i Norge for masterstudenter. Studiet ble derfor tilbudt utelukkende på engelsk. Vår institusjon tilrettela og koordinerte Oslo-semesteret, mens fagmiljøet ved PRIO utviklet det faglige innholdet og stod for undervisningen. Programmet bestod av tre emner innen freds- og konfliktstudier; The Ethics of War and Peace tok for seg filosofiske, etiske, teoretiske og praktiske hensyn knyttet til rettferdig krig-tradisjonen, Gender and Conflict hadde fokus på vold i bredere forstand og forståelse av kjønnsdimensjoner i konflikter, og Conflict Resolution and Peacebuilding hadde et tydelig fokus på konfliktforståelse, forebygging og gjenoppbygging av samfunn etter konflikt. To år senere ble det etablert nok et trepartssamarbeid, denne gangen med Stellenbosh University i Sør-Afrika. Dette masterprogrammet var innen internasjonale studier.  Studenter fra to utenlandske partneruniversiteter hadde altså ett utvekslingssemester til Norge. Det var også flere norske studenter som studerte ved partnerinstitusjonene og som deltok i masterprogrammene.

Parallelt med masterprogrammene jobbet høyskolen med å etablere freds- og konfliktstudier (FK) på bachelornivå. I 2009 ble årsstudium i freds- og konfliktstudier opprettet, og vi tok imot første kull med studenter høsten 2009. Studiet ble videreutviklet fra årsstudium til bachelorstudium og fikk sin Nokut-akkreditering i 2011. Frem til høsten 2024 var dette det eneste bachelorprogrammet i freds- og konfliktstudier i Norge.  Instituttleder Torstein Dale-Åkerlund var med helt fra oppstarten av programmet. Han hadde selv vært masterstudent på det nevnte programmet ved ANU.

Freds- og konfliktstudier var allerede etablert på masternivå, både hos oss og ved Universitetet i Oslo, og ikke minst var det et veletablert fagfelt internasjonalt. Det var imidlertid et tomrom på bachelornivå. Freds- og konfliktstudier fremstod som en spesialisering, ettersom man bare kunne ta det på masternivå, men vi anså dette viktige fagfeltet for å være et grunnstudium. (T. Dale-Åkerlund, personlig kommunikasjon, 17. september 2024)

Det var altså et tomrom i norsk utdanning på lavere utdanningsnivå, som motiverte høyskolen til å søke egne studier innen fagfeltet og opprette freds- og konfliktstudier. Mens masterprogrammene fortsatt gikk, ble derfor mye av den faglige kompetansen og fokuset ført inn i den nyetablerte bachelorgraden og fagområdet ivaretatt på en god måte da masterprogrammene ble faset ut i 2012. For eksempel ble emnet The Ethics of War and Peace, som var undervist på masternivå «heist ned» til bachelor-nivå og inkludert i bachelorprogrammet der det fortsatt tilbys. Relasjonen til PRIO ble også videreført ved hyppig bruk av forskere derfra som stod for deler av undervisningen, i tillegg til at høyskolen begynte å trekke på andre forskningsmiljø, relevante institusjoner og organisasjonsliv både i Norge og i utlandet. Den videre utviklingen av programmet og stadig mer av undervisningen var det etter hvert en stadig større fagstab ved høyskolen som holdt i, som også utviklet dedikerte emner innen konfliktløsning, fredsbygging og konfliktforebygging, global sikkerhet, religion og konflikt, regioner i konflikt m.m. Fred ble ikke nødvendigvis forstått som et harmonisk endepunkt (ref. Michael Banks’ fire konseptualiseringer av fred); i stedet var fred å finne i konfliktløsning slik det ble introdusert innledningsvis, ved å studere hvordan konflikter utspiller seg innenfor et nettverk av levende relasjoner, og hvordan de kan håndteres (Banks, 1987, s. 269-71).

Identitet og særpreg

Da FK-programmet ble lansert trykket Dagbladet saken «Nå kan du studere krig og fred og sånn…» med kommentarer fra daværende PRIO-direktør Stein Tønnesson som fikk fagfeltets normative og etiske sider godt frem.

Aldri tidligere har det vært større behov for kunnskap om hvordan konflikter blir til krig – og hvordan dette kan forhindres, mener direktør Stein Tønnesson ved PRIO […] PRIO har drevet flerfaglig fredsforskning gjennom 50 år, og samarbeider med Bjørknes [Oslo Nye Høyskole] om studietilbudet innen fred og konflikt. Ulike prosesser, aktører og årsaksforhold ligger til grunn for hvordan væpnede konflikter bryter ut, brer seg – og avsluttes. Dagens studenter og framtidas fredsforskere må ha interesse, kunnskap og de nødvendige redskaper for å kunne bidra til å håndtere konflikter, hindre krigsutbrudd og bygge fred. Det krever kunnskap fra mange faglige disipliner, sier han. (Landsend, 2009).

Samarbeidet med PRIO plasserte programmet i en fagtradisjon tilbake til 1950-tallet, da freds- og konfliktstudier (FK) vokste ut av og til dels brøt med disiplinen internasjonale relasjoner (IR), som stoppet konseptualiseringen av fred ved orden, som kapittelet skal komme tilbake til. IRs etableringshistorie starter på sin side i 1919, og som i alle fag, har denne historien både identitetsskapende og faglig orienterende verdi (Knutsen, 2019; Leira & Neumann, 2007; Steine, 2005). Etableringen fortelles som en direkte konsekvens av – eller reaksjon på - første verdenskrig «[d]er det særlig for Storbritannia ble imperativt å finne ut hvorfor krig startet, hva som kunne gjøres for å forhindre ny krig og hvorfor Versailles-traktaten hadde blitt så lite tilfredsstillende» (Leira & Neumann, 2007, s. 150). Torbjørn L. Knutsen (2019, s. 492) er enig i at vi kan ta vare på dette narrative, og peker særlig på forarbeidene til fredskonferansen i Paris. Under en middag på Hôtel Majestic der akademikere fra de britiske og amerikanske delegasjonene deltok ble fredsutkastet kritisert for å «stinke av politikk, kompromisser og hestehandler» (ibis., s. 486). Deltakerne ønsket ikke en slik politisk fred, men en mer vitenskapelig fred og etterkrigsorden - forankret i kunnskap om krigens årsaker, konfliktmønstre, god og dårlig konflikthåndtering – samt etableringen av institusjoner for tvisteløsning til å håndtere slikt tidlig (ibid., s. 486).

Til dette krevdes kunnskapsproduksjon og det var her britiske Lionel Curtis foreslo å etablere et forskningsinstitutt for vitenskapelige studier av IR (ibid.). Kombinert med at det første professoratet i internasjonal politikk ble gitt til Alfred Eckhard Zimmern kort tid etter, samt oppstarten av internasjonal konferansevirksomhet, markerte dette starten på IR som fagfelt - parallelt med Versaillestraktaten og etableringen av Folkeforbundet.  

Den første konferansen for vitenskapelige studier av IR fant sted i 1928, i regi av det internasjonale instituttet for intellektuelt samarbeid (IIIC), som var underlagt Folkeforbundet (Leira & Neumann, 2007, s. 152). Dette instituttet samlet historikere (Zimmern var selv historiker), jurister, økonomer, fysikere mfl. til å drive systematiske og tverrfaglige studier av internasjonale forhold. Det ble satt opp årlige konferanser om ulike tematikker, eksempelvis om kollektiv sikkerhet, «fredelige endringer» og om verdenshandelssystemet (UNESCO, u.å.). I flere land ble det også satt opp egne samordningskomiteer, eksempelvis Norsk samordningskomité for Internasjonale Studier i 1935, nettopp for å samle bidrag til disse konferansene (Leira & Neumann, 2007, s. 153).  Et annet ledd i dette var troen på folkelig deltakelse i utenrikspolitikken og komiteen gav fra og med 1937 ut tidsskriftet Internasjonal politikk, et tidsskrift som fortsatt gis ut i dag og som er det ledende tidsskriftet innen internasjonale studier i Skandinavia. Leira og Neumann, som jobber ved henholdsvis Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og Fridtjof Nansens Institutt (FNI), gjorde derfor et nummer av å korrigere Arild Underdal (2007) da han i anledning statsvitenskapens 60-års jubileum som universitetsfag i Norge lot opprettelsen av statsvitenskap på UiO i 1947 «tjene [som] fødselsdato for kunnskapsfeltet IP på norsk jord», ettersom tidsskriftet Internasjonal politikk hadde 70-års jubileum samme år (Leira & Neumann, 2007, s. 142). For en god del «[…] av den akademiske kunnskapsproduksjonen om norsk utenrikspolitikk har skjedd og skjer innen instituttsektoren, og ikke ved Universitetet i Oslo» (ibid.). Det var riktignok Universitetet i Oslo som tildelte Johan Galtung verdens første professorat i konflikt- og fredsforskning i 1969, men det var altså ti år etter at Galtung var med på å grunnlegge Institutt for fredsforskning (PRIO), der utdanningshistorien vår begynte med de overnevnte masterprogrammene (Østby, kommende, s. 12).

Ved PRIO fant alt fra historikere, filosofer, sosiologer, psykologer, økonomer et al. husrom til å forske på fred og konflikt; både på «prosessene som bringer samfunn sammen eller splitter samfunn fra hverandre» (PRIO, u.å. Oversettelse). Med tiden har PRIO blitt kjent for bruken av kvantitative metoder «på jakt etter mønstre over tid og landegrenser» (Østby, kommende, s. 13), men den flerfaglige interessen for «det internasjonale samfunnet» med internasjonal rett og diplomati som dets sentrale institusjoner, samt fredstradisjoner og tenkning om krigsetikk m.m. har gitt identitet til programmene våre, som lenge lå nærmere den europeiske og britiske IR-tradisjonen enn den amerikanske statsvitenskapelige. I 2016 kom også et eget bachelorprogram i internasjonale studier til, som blant annet fikk obligatoriske emner om internasjonal historie, folkerett, sikkerhetsstudier og internasjonal politisk økonomi (C. White, personlig kommunikasjon, 18. september 2024).

Deretter kom et eget bachelorprogram i statsvitenskap i 2021. Den faglige utviklingen viser en tendens til å dreie fokuset mer mot den amerikanske statsvitenskapelige tradisjonen og mot konfliktforskningen, slik at fredsforskningen har kommet litt i skyggen. Dette er nok i tråd med endringer i samfunnet generelt, men også en konsekvens av å utvikle og tilby flere tilgrensende fagtradisjoner, som ofte kan gli litt i hverandre. Desto viktigere er det at vi er bevisst denne dreiningen og bevisst de forskjellige tradisjonenes identitet og særpreg. For vi ønsker å skille tydelig mellom programmene og de spenninger som ligger der, for å dekke de ulike tilnærmingene til fenomenet krig, de ulike forskningsmiljøene og deres metoder.

Statssikkerheten dekkes godt

Et eksempel på dreiningen mot den amerikanske statsvitenskapelige tradisjonen er den brede dekningen vår av sikkerhetsstudier (de Carvalho & Leira, 2020, s. 100). Her står den enkelte stats interesser, strategier og søken etter sikkerhet i et usikkert politisk system i fokus - men det er hvordan den enkelte statens sikkerhetssøken påvirker den internasjonale sikkerheten i stort som er sakens kjerne, eksempelvis hvordan nedrustning, eller opprustning, alliansedannelser eller annet påvirker den internasjonale sikkerheten. I etterkrigstiden var det særlig atomvåpenets entré, det påfølgende rustningskappløpet mellom USA og Sovjetunionen, utsiktene til spredning av atomvåpen og følgende utsiktene til atomkrig som antok akademisk interesse. En rekke av de toneangivende akademikere befant seg da nettopp i «grenselandet mellom akademia og forsvar», der de drev med strategisk rådgivning og teoriutvikling parallelt (ibid.). De utviklet for eksempel teori om at atomvåpen virket stabiliserende på internasjonale relasjoner gitt gjengjeldelsespotensialet (Rø. 2019). Teoriutviklingen gikk ut på at garantert gjensidig utslettelse (MAD) ville forhindre atomvåpenbesittende stater fra å gå til krig med hverandre, ved å synliggjøre krigens kostnad – det ville koste langt mer enn det smakte.  Spørsmålet om hvorvidt en atomvåpenparaply til alliansepartnere kunne ha samme troverdighet eller ikke, har for øvrig vært omfattende debattert (Hlatky & Lambert-Deslandes, 2024, s. 512).

Kontrasten mellom en faktisk hendelse (fred mellom atomvåpenstater) og et annet mulig utfall (krig med bruk av atomvåpen) og konkurrerende årsaksforklaringer for dette er fascinerende for studenter (Tannenwald, 2007, s. 30). To konkurrerende årsaksforklaringer til fenomenet avskrekking er for eksempel (1) den omfattende institusjonaliseringen av atomvåpen i form av en rekke avtaler, som både forplikter stater med og uten atomvåpen til å begrense seg, og (2) den kollektive og normative evolusjonen som skapte «atomvåpentabuet» som et eget fenomen. Her har vi altså tre ulike fenomen som forklarer at atomvåpenbesittende makter ikke har brukt atomvåpen i sin relasjon med hverandre. Ved å gi studentene våre kjennskap til konkurrerende årsaksforklaringer setter vi dem også i stand til å kritisk diskutere dem opp mot relevant empiri. Den internasjonale sikkerheten har altså fått et akademisk hjem, mens strategiske-, militær- og krigsstudier har en sterkere nasjonal orientering og opererer «i grenselandet mellom akademika og forsvar» mellom statsvitenskapelige fag og sikkerhetsfag (de Carvalho & Leira, 2020, s. 100). Etterretningsstudier grupperes også under statsvitenskapelige fag. Nå er ikke grenselandet mellom akademia og statsapparatet, som Forsvaret jo løser oppgaver for, ukjent for akademia. Utenriksdepartementet (UD) var for eksempel inne i bildet ved etableringen av statsvitenskap som fagfelt i Norge, for å dekke et behov for et bredere rekrutteringsgrunnlag til diplomatiet enn det rent adelige (Leira & Neumann, 2007, s. 157-9).

Et eget politisk system

Den mest vanlige forståelsen av internasjonal politikk (IP), som også ligger til grunn for våre studieprogrammer, ser på feltet som et eget politisk system. Det fremste kjennetegnet til dette systemet, som skiller det fra andre politikkområder, er at det mangler en overnasjonal myndighet med voldsmonopol. Systemet kan med andre ord sies å ha anarkiske trekk. Motsatsen er statens politikk, der nettopp voldsmonopolet er det fremste kjennetegnet og strukturen kjennetegnes av hierarkiske trekk.  Nasjonalt er ansvaret for å opprettholde alminnelig orden tillagt politiet, herunder å forebygge og forhindre straffbare handlinger. Internasjonalt er utgangspunktet et annet. Her har vi å gjøre med en territorielt inndelt verden, der hver enkelt har suverenitet over sitt eget territorium. Dette er en idealtypisk inndeling og et teoretisk grep vi gjør for å skille de to politikkområdene, og i forlengelse to disipliner, fra hverandre. Mens statsvitenskap tar for seg staten, tar internasjonale relasjoner (IR) for seg det «som ikke falt innenfor […] men utspiller seg mellom stater og andre politiske enheter» (Neumann, 2023, s. 13).

Her vil nok statsvitere fort innvende at internasjonal politikk også er et av de fire hovedområdene innen statsvitenskap, men den innsigelsen er litt på siden av poenget som skal frem her. For dette skillet hjelper oss med å illustrere noen grunnleggende utfordringer og dynamikker, som kan oppstå mellom politiske enheter som befinner seg i et slikt system, for studentene våre. Vi kan for eksempel forestille oss en del sårbarheter i systemet, som eskalerings- og kappløps- og gjengjeldelsesdynamikker, og at fraværet av en sikkerhetsgarantist gir grobunn for usikkerhet, mistroiskhet, misforståelser, forhandlings- og forpliktelsesproblemer m.m. mellom de politiske enhetene. Det er også med utgangspunkt i dette politiske systemet at «[…] typiske oppfatninger om krig som et uunngåelig, konstant og allestedsnærværende fenomen i menneskets historie» sluttes (Østby, kommende, s. 8).

Et overordnet teoretisk felt

Det var gunstig for IRs disiplinsambisjoner å skille internasjonal politikk fra nasjonal politikk, for da fikk man skilt ut et eget politisk system som det kunne produseres teori og kunnskap om. Da kunne politisk teori spekulerte om staten, mens internasjonal teori (IR-teori) kunne spekulere om det globale statssystemet, altså om internasjonale relasjoner, nærmest som «en tvilling» (Wight, 1960, s. 36-7). For en disiplin jobber gjerne innenfor rammen av en akseptert teori, eller teorier, om en avgrenset sfære. I en avgrenset sfære kan ulike faktorer settes sammen for å forklare fenomen som spiller seg ut, slik teori om biologi er ledd i å produsere kunnskap om biosfæren. I søknen etter disiplinsanerkjennelse ble det derfor viktig å produsere egen teori om internasjonal politikk-sfæren (Guilhot, 2011, s. 7-8).

Naturvitenskapen var i lederstilling når det kom til å avdekke lovmessigheter. I Isaac Newtons gravitasjonsteori og senere Albert Einsteins relativitetsteori kokte det ned til en faktor, nemlig energi. For samfunnsvitenskapen mente Russell Bernard at «[…] the fundamental concept in social science is Power, in the same sense which Energy is the fundamental concept in physics” (Russell, 1938, s. 4). Kunne makt være en ekvivalent til fysikkens «energi» i det mellomstatlige politiske systemet, som kunne løftes frem og forklare fenomener i internasjonal politikk og da særlig årsaker til krig? Hans Morgenthau mente at dette gikk an, og at det på lik linje med naturvitenskapen kunne avdekkes objektive lover om internasjonal politikk. For Morgenthau ble statens militære kapabiliteter den viktigste kilden til makt i internasjonal politikk (1966, s. 26).

Et avskåret studium av makt

Dette avskårede studie av makt har samlet en rekke teoretikere til akademisk arbeid. Det er for eksempel teoretisert en hel del om staters tilsynelatende tendens til å balansere mot en potensiell hegemon i internasjonal politikk. Maktbalanseteoretikere forklarer denne balanseringen nærmest som en «fysisk lov» i internasjonal politikk, fordi statssystemet overlevelse avhenger av at systemet ikke slipper til en hegemon, og at enhver potensiell hegemon derfor vil sette de andre statene i bevegelse. Og i et politisk system kjennetegnet av usikkerhet og mistillit så var «one of the virtues of a balance-of-power order” nettopp at “it requires so little agreement, normative consensus, or shared characteristics among the units (Ikenberry, 2001, s. 23).  I søknen etter likevekt (equilibrium) og mot hegemoni så vil stater inngå i kortsiktige allianser (hyppige allianseskiftninger), som så ofte eksemplifisert med det tidligere likevekts systemet i Europa der eksempelvis motstandere av Napoleon inngikk i ulike allianser gjennom Napoleonskrigene (Levy, 2004, s. 32). Av dette kan vi utlede en empirisk forventning om at en maktbalanse har tredd i kraft når en potensiell hegemon har stoppet opp, og at det da finnes en tilstand av balanse i systemet som vi kan observere (Paul, 2004, s. 2). Men står denne påståtte «naturloven» seg i møte med empiri?

Teoretiseringen om maktbalanse har motivert en rekke forskere til å undersøke hvorvidt det er kausalitet mellom forklaringsvariablene, altså hvorvidt det stemmer at en potensiell hegemon fremkaller balansering. Et eksempel på dette er Wohlforth et al., som valgte casestudier utenfor Europa for å teste maktbalanseteori i verdenshistorien. De trekker tidslinjen lenger tilbake i tid enn ..statssystemet vil … (Neumann; de Carvalho & Leira), men Wohlforth et al. kunne altså ikke se at den påståtte «naturloven» stod seg i møte med empiri (2007, s. 156). De fant både tilfeller av «balansesvikt» og hegemoniske utfall. De fant også tilfeller av balansering, men lot seg allikevel ikke overbevise om at det var balanseringen som hadde stoppet den potensielle hegemonens fremdrift. Her pekte de i stedet for på indre faktorer (årsaksforhold), som at den potensielle hegemonen ikke hadde kapasitet til å administrere de nyanskaffede områdene og dermed stoppet opp av seg selv (ibid., s. 162, 165). Så selv der de to fenomenene (en potensiell hegemon og balansering) fant sted samtidig (korrelerte), støttet ikke empirien at de påvirket hverandre (kausalitet). Dette ville uansett ikke tatt motet fra Morgenthau, som presiserte at vi «sjelden vil se perfekte maktbalanser i virkeligheten […] virkeligheten er mangelfull i så måte og må forstås og sammenlignes med det ideelle maktbalansesystemet» (1966, s. 8. Oversettelse).

Eklektiske modeller

I internasjonal politikk er det vanskelig å skille ulike årsaksforhold fra hverandre og som oftest vil flere faktorer være i spill samtidig, skriver Tormod Heier (2022, s. 31).  IR forsøker å håndtere dette ved å bruke teorier som metode, fordi «teoriene hjelper til å isolere, systematisere og analysere noen mulige årsakssammenhenger som kan være i spill» (ibid.). For i møte med en krig, for eksempel Ukraina-krigen, kan flere teorier tas i bruk for å undersøke mulige årsakssammenhenger i tur og orden, der de ulike teoriene operasjonaliseres til forventninger om empiriske funn som deretter kan ses etter og drøftes. Men som Heier skriver så kan slike statsvitenskapelige analyser fort oppleves som unyanserte, særlig hvis studenten kun benytter seg av et par teoretiske bidrag av gangen og dermed risikerer å utelukke de viktigste årsaksforklaringene for krigen.

Eksempelvis vil en ensidig analyse på strukturelt nivå kunne peke på NATOs ekspansjon østover som årsaksforklaring og dermed utelukke både innenrikspolitiske årsaker som et nærstående valg og krigers «rally round the flag»-effekt, eller årsaksforklaringer på individnivå; eksempelvis statsledere med ideologiske motiver, opportunistiske statsledere m.m. (Levy, 1998; Wig, 2022, s. 188-91). Teoretiske analyser er altså sårbare for generaliseringer og forenklede forklaringer, ref. teoretiseringen om atomvåpenet tidligere i kapittelet. Vi oppfordrer derfor studentene våre til å trekke på flere teoretiske bidrag for å unngå tunnelsyn, reflektere over teoribruken i eget fag, samt lære om ulik tenkning og årsakforskning.

Et for snevert studium av krig

FK-forskningsmiljøene ble etter hvert bekymret for at IR, i sin bestrebelse etter å avdekke lovmessigheter om internasjonal politikk, hadde innsnevret internasjonale relasjoner til en studie av stormakter og maktbalanse på bekostning av andre voldelige strukturer i samfunnet (Gleditsch et al., 2014, s. 148). IR-innsatsen hadde gitt noen viktige innsikter om mulige årsaksforklaringer til krig, herunder teoretisert om maktbalanser, hegemonisk krig, alliansedannelser, opprustningsdynamikker m.m. (Banks, 1987, s. 264), og produsert en del dominerende konsepter om makt, stabilitet og orden. Men IR hadde også etterlatt et inntrykk av at statssystemet kunne avgrenses til stormakter med sine interessesfærer med «[…] satellites, smaller Powers improving their position by playing off one side against the other» (Wight, 1960, s. 43). Et etterlatt inntrykk av at internasjonal politikk var et meget begrenset politisk rom, med lite handlingsrom til å forbedre systemet og jobbe for fred som mer enn stabilitet og sikkerhet. Som Galtung selv skrev:

How narrow it is to see peace as the opposite of war, and limit peace studies to war avoidance studies, and more particularly avoidance of big wars or super-wars (defined as wars between big powers or superpowers), and even more particularly to the limitation, abolition or control of super-weapons. (Galtung, 1990, s. 293).

Politisk teori-tvillingen hadde blitt en realpolitisk hvilepute. Kritikken gikk på at et program motivert til studier av fredsarbeid og konflikthåndtering ikke ville kunne trives intellektuelt med slike begrensende konsepter og begreper (Carroll, i Gleditsch et al., 2014, s. 148), ei ha det rommet de ønsket til å utforske hvordan konflikter kunne forebygges, dempes og løses.

Konflikt på flere nivåer

FK-forskningsmiljøene var ikke negative til konflikt per se, som hører til sosiale prosesser i ethvert samfunn. Kritikken handlet om at det ensidige fokuset på stormaktene gikk på bekostning av en rekke andre konflikttyper og sosiale prosesser. Som Galtung skrev det; “'war' is only one particular form of orchestrated violence” (1990, s. 293). Det FK-forskningsmiljøene ønsket var å […] explore the causes and consequences of various forms of conflict» (Dar 2017, s. 47). I stedet for å produsere teori om internasjonal politikk spesielt, så FK-forskningsmiljøene for seg å produsere et helhetlig teoretisk rammeverk om årsaker til konflikt i samfunn generelt om det så var på internasjonal-, nasjonalt-, eller på individnivå; og at eksempelvis forskning på ulike former for urett, undertrykkelse og utnyttelse på et nivå kunne ha overføringsverdi til de andre nivåene (Gleditsch et al., 2014, s. 148).

Det var også et ønske om å forske på hvilke omstendigheter og mekanismer en konflikt som allerede hadde kommet til overflaten best kunne håndteres innenfor; altså et ønske om å forske på mekanismer «intended to reshape the behavior of conflicting parties by means and methods of peaceful dialogue» (Dar 2017, s. 47). Eksempelvis mekanismene vist til i FN-paktens artikkel 33, som lot stater håndtere sårbarhetene i statssystemet ved hjelp av «forhandling, undersøkelse, mekling, forlik, voldgift, rettsavgjørelse» m.m. (FN-pakten, 1945). Det FK-forskningsmiljøene var negative til, var derfor den manglende interessen for og forståelsen av ulike konflikttyper og følgelig konflikthåndteringen (Banks, 1987, s. 260). Mangelen ble ekstra synlig i en tid der stadig mer av det internasjonale fredsarbeidet forsøkte å håndtere sårbare overganger, uroligheter, drive forsoningsarbeid og fredsbygging innad i nyopprettede stater. For å rette tenkningen, forskningen og potensielt også fredsarbeidet inn mot de viktigste konfliktfaktorene i denne sammenheng, mente Johan Galtung at det var nødvendig å pakke ut voldsbegrepet, for som han skrev «If peace action is to be regarded highly because it is action against violence, then the concept of violence must be broad enough to include the most significant varieties» (1969, s. 168).

Galtungs voldstriangel

Johan Galtung pakket ut voldsbegrepet i to omganger.  I 1969 skilte han mellom direkte og strukturell vold. Direkte vold kunne spores tilbake til enkeltpersonene eller gruppene som utførte volden, mens strukturell vold ble påført indirekte og lå i sosiale strukturer (1969, s. 171-5). Han omtalte fraværet av direkte vold som ‘negativ fred’ og fraværet av indirekte vold som ‘positiv fred’. I 1990 la Galtung til begrepet 'kulturell vold' for å vise at aspekter ved ulike kulturer, eksempelvis ideologier, religioner, språk, kunst m.m., kan ha sammenheng med både strukturell og direkte vold (1990, s. 291). Til eksempel ble aspekter ved norsk kultur brukt til fornorskningspolitikk ovenfor samer, skogfinner og kvener, som ble avsosialisert vekk fra egen kultur og resosialisert inn i den norske; de ble altså tvunget til å gi uttrykk for den norske kulturen på bekostning av sin egen (Sannhets- og forsoningskommisjonen, 2023). Et annet og nyere eksempel er begrensningen ved valg av kurdiske navn i Tyrkia og Iran, der kurdiske foreldre registrerer barn med et navn som er akseptert til offentlig bruk, for så å bruke et annet kurdisk navn privat mellom familiemedlemmer og venner (Kurdnidjad, kommende, kap. 6.1). Moren til Jîna Masha Eminî ønsket for eksempel å kalle datteren sin for Jîna, for å hylle hennes kurdiske identitet, men registrerte henne i stedet for som Masha (Zandi, 2022). Jîna betyr forresten «liv» og de store «kvinne, liv, frihet»-protestene som fant sted i Iran, da Jîna døde på sykehus etter å ha vært i moralpolitiets arrestasjon, kom fra det kurdiske slagordet «Jin, Jiyan, Azadî» som da ble oversatt til persisk. Disse protestene ble slått hardt ned på (direkte vold), så her kommer også årsakskjeden mellom de ulike hjørnene av Galtungs voldstriangel frem (1990, s. 295).

Ved å pakke ut voldsbegrepet på denne måten blir flere faktorer mulig konfliktskapende, og dermed blir også ikke-voldelig konflikt og masseprotester som ofte foregår i demokratiske revolusjoner av interesse, og å finne i vår emneportefølje. Her kommer også skillet mellom negativ og positiv fred inn, med en peker tilbake til Bjørnsons «fred er ei det beste». Men Galtung jobbet ikke i et vakuum. Han var, som vi stort sett alle er, preget av hendelser i sin samtid og på 1960-tallet ligger særlig Vietnamkrigen og avkoloniseringsprosessen fremme i pannebrasken min.

Selvbestemmelse og frigjøringskriger

I 1968 ble den første internasjonale menneskerettighetskonferansen holdt i Teheran, i FN-regi. Konferansen fant sted i anledning menneskerettighetserklæringens tjue års jubileum. FN hadde startet opp med 51 medlemsland. Da konferansen fant sted så hadde medlemstallet økt til 126 medlemmer etter oppløsningen av en rekke imperier og avkoloniseringsprosessen, og 84 land deltok på konferansen (FN, 1968, s. 21-34).

I slutterklæringen fra konferansen synes hele Galtungs voldstriangel, som vil si at det ble erklært tilfeller av både direkte-, strukturell og kulturell vold (ibid., s. 6-17). For eksempel direkte vold i form av henrettelser og umenneskelig behandling av folk som søkte frigjøring fra utenlandsk styre. Strukturell vold i FN-systemet i form av manglende representasjon og sosioøkonomisk ulikhet, og strukturell vold på nasjonalt nivå med rasistiske minoritetsregimer i Sør-Afrika, Sørvest-Afrika (dagens Namibia) og Sør-Rhodesia (dagens Zimbabwe). Til slutt kulturell vold i form av nazistisk og rasemotivert intoleranse, kjønnsdiskriminering m.m.

Dette pågikk til tross for FN-resolusjon 1514, som bekreftet uavhengighet for land og folk under kolonistyre, og at «all væpnet handling eller undertrykkende tiltak av alle slag rettet mot avhengige folk skal opphøre» (FNs generalforsamling, 1960, art. 4. Oversettelse); for dette var kolonier som gitt at frigjøringen lyktes skulle bli selvstendige stater, men for frigjøringsbevegelsene var den rettslige situasjonen «før den formaliserte løsrivelsen» en helt annen enn for de stridende i mellomstatlige kriger (Hellestveit & Nystuen, 2020, s. 206). Etter konferansen ble FNs generalsekretær derfor bedt om å starte et arbeid for å styrke folks rettslige situasjon og bl.a.  «sikre bedre beskyttelse av sivile, fanger og stridende i alle væpnede konflikter […]» (FN, 1968, s. 17. Oversettelse). Dette initiativet ble altså fremmet av stater med begrenset makt i det internasjonale systemet. Av de såkalte «maktesløse», hvis relasjoner gikk under radaren for teoretikerne med ensidig fokus på stormaktene (Burton, 1965, s. 8).

Regler for krigføringen

Et resultat av dette arbeidet kom i 1977 i form av to tilleggsprotokoller til Genèvekonvensjonene. Den første tilleggsprotokollen (tilleggsprotokoll I) var en styrking av regelverket for mellomstatlige konflikter med 102 artikler, som nå også skulle gjelde for «væpnede konflikter hvor et folk kjemper mot koloniherredømme og fremmed okkupasjon og mot rasistiske regimer under utøvelsen av dets selvbestemmelsesrett» (Geneve-konvensjonene, 1977, art. 1, § 4). Men fordi art. 96 i protokollen lot folket som kjempet slike kamper erklære at tilleggsprotokollen skulle gjelde, så har flere stater «[…] unnlatt å ratifisere TP I av frykt for at separatistbevegelser skulle benytte bestemmelsen mot styresmaktene», skriver Hellestveit og Nystuen (2020, s. 207). Blant statene som ikke har ratifisert tilleggsprotokoll I finner vi blant annet Iran, Tyrkia, USA, Israel, India og Pakistan (ICRC, u.å.). Men det sterkeste rettsvernet gis uansett til befolkninger som «er plassert under myndigheten til en fiendtlig hær», altså der folk befinner seg på okkupert territorium (Hague Convention IV, 1907, art. 42. Oversettelse). Det er den tyske okkupasjon av Norge under andre verdenskrig, der de norske departementene ble underlagt okkupasjonsmakten og en rekke ulovlige ministre tiltrådte, og hvis myndighetsutøvelse huket av hele Galtungs voldstriangel et eksempel på (regjeringen, u.å.). Tyrkias militære operasjon mot kurdiske krigere på okkupert nord-syrisk territorium er et langt nyere klassifisert eksempel på militær okkupasjon (RULAC, u.å.), selv om Tyrkia ikke har overtatt den offentlige myndighetsutøvelsen på området de okkuperer (Hellestveit & Nystuen, 2020, s. 210).

Internasjonal rett er altså ikke et statisk rammeverk, og har kommet på plass i tur og orden for å virke restriktiv på ulike typer av konflikt. Interessant nok så eksisterer ikke krig som en egen folkerettslig kategori; det er termen ‘væpnet konflikt’ som brukes og det skilles mellom ‘internasjonal væpnet konflikt’, ‘militær okkupasjon’ og ‘ikke-internasjonal væpnet konflikt’ (Hellestveit & Nystuen, 2020, s. 26-7, 192). Uppsala Conflict Data Program (UNDP) opererer i tillegg med de to deskriptive kategoriene ‘internasjonalisert borgerkrig’ der en utenforstående stat tar del i en ikke-internasjonal konflikt og ‘ekstrasystemisk konflikt’ mellom en stat og en ikke-statlig aktør utenfor statens eget territorium (UCDP, 2024), som vitner om at kompleksiteten øker. Også etterlevelsesprinsippet av krigens folkerett utfordres av dette ettersom gjensidighetsprinsippet, som de gamle traktatene berodde seg på, er forlagt i mange av dagens asymmetriske væpnede konflikter.

Den internasjonale fredsarkitekturen

Oliver P. Richmond skisserer seks overlappende utviklingssteg i internasjonal politikk fra 1800-tallet og frem til i dag, i det han kaller for den internasjonale fredsarkitekturen (2022). Han skisserer hvert lag som løsninger på problemer i sin tid, og logikkene er derfor til dels motstridene slik at lagene «gnisser» mot hverandre. Slike fremstillinger er nyttige i undervisningssammenheng og trekkes også på hos oss. De ulike fagtradisjonene våre interessert seg for de forskjellige lagene, herunder ideene og hendelsene, i ulik grad som denne avsluttende gjennomgangen vil vise.

Richmond starter med å skissere både imperialistiske og nasjonalistiske ambisjoner som problemer i Europa på 1800-tallet, med stormaktkonserter og maktbalansering som fredsrespons, hvilket Wien-konferansesystemet etter revolusjons- og Napoleonskrigene er et eksempel på. Målet med Wiensystemet var da å gjenopprette maktbalansen i Europa og forhindre fremtidige revolusjonære som Napoleon. Richmond kaller denne fredsresponsen for «det geopolitiske laget», men også for «den negative freden» og seierherrenes fred (2022, s. 12).

Seierherrene hadde fortsatt en "aristokratisk, autoritær og militaristisk mentalitet forbundet med ‘det gamle Europa’», skriver Richmond (2022, s. 69. Oversettelse). De delte geopolitiske ambisjoner om å “[…] utvide sine territorium gjennom kolonisering, tvungen sammensmelting eller erobring» og de fortsatte å krige (Kjellén, i Specter, 2022, s. 59. Oversettelse). Det neste laget i fredsarkitekturen pekte på geopolitiske ambisjoner som et problem, med oppbygging av internasjonal rett, styrking av nasjonalitetsprinsippet og institusjoner på nasjonalt og internasjonalt nivå som fredsrespons. Richmond kaller denne fredresponsen for «den liberale freden» der det ble satt grenser for den geopolitiske fremferden, og for makt og maktutøvelse i internasjonal politikk (ibid., 67, 75).

Men denne fredsresponsen banet samtidig vei for frigjøringsdynamikker og nasjonalistiske ambisjoner. Lag tre og fire har derfor klare forbindelser til avkoloniseringsprosessen og det øktende antallet stater i statssystemet. Richmond skisserer lag tre som «et revolusjonerende lag» der de nye FN-medlemstatene søkte reform av «den liberale fredens» institusjonelle betingelser; eksempelvis Verdensbankens krav til privatisering ved utstedelse av lån (2022, s. 91). Løsningen var systemisk reform, og ettersom de nye medlemslandene etter hvert utgjorde den største «gruppen» av stater i verden kunne de samle seg, som i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner (NAM-bevegelsen) og Gruppen av 77 (G-77) og langt på vei sikre to-tredjedels flertall for resolusjoner i FNs generalforsamling. Det er FN-resolusjon 3201 om en «ny økonomisk verdensorden» et godt eksempel på (Stokke, 2015). Richmond kaller denne fredsresponsen for «den positive freden». Til samme tid var det betydelig politisk og sosial uro internt i flere av de nye FN-medlemslandene. Fredsresponsen var en innsprøytning av freds- og forsoningsarbeid; eksempelvis megling, rettsoppgjør, fredsbevaring, nedrustning, fredsbygging, statsbygging m.m., som Richmond kaller for «den postliberale freden» (2022, s. 98). Men med tragedier i Rwanda og Bosnia på 90-tallet ble det tydelig at flere av løsningene, for eksempel fredsbevaringsprosjektene, hadde tydelige svakheter ved seg (Østby, kommende, s. 5).

Det femte laget i fredsarkitekturen pekte på mislykket statsbygging, sårbare og kollapsede stater, politiske vakuum, regional ustabilitet m.m. som problemer. Men i stedet for å stabilisere og forbedre svakhetene, så gjorde lag fem tilsynelatende retrett til «den negative freden», med en nedskalering av ambisjonsnivået. En retrogressiv vending og tilbaketog til statssikkerheten altså. Som Østby skriver så ble FNs fredsarbeid langt mer militarisert i samme periode (kommende, s. 5) og Richmond kaller vendingen for «den nyliberale freden» (2022, s. 147).

Å redde kommende slektsledd fra krigens svøpe

Den sjette fredsresponsen er i støpeskjeen. Den endelige formen er både avhengig av det videre arbeidet med å stabilisere de foregående lagene, samt avhengig av hvilke løsninger som velges til å håndtere nye transnasjonale problemer; eksempelvis relatert til klimaendringer, nye teknologier herunder digital teknologi og kunstig intelligens, illegale finansstrømmer m.m.  Richmond tegner opp to muligheter (2022, s. 165). Han ser enten en styrking av lag tre og fire, der sivilbefolkninger, transnasjonale nettverk og progressive stater går sammen om å fremme utvidede rettighetskrav i det digitale rom og fortsetter arbeidet for global rettferdighet. Alternativt ser han det han kaller for en «teknologisk oppdatering av geopolitikken», der statssikkerheten fortsatt rår og det multilaterale klimaet er for dårlig til å jobbe frem nye praksiser i møte nye transnasjonale problemer, ei stabilisere de foregående lagene (ibid.). Ved ONH skal vi uansett gjøre vårt for å holde tritt med utviklingen, slik at studentene som uteksaminerer herfra er godt rustet til å følge med på den faktiske politikken og de ulike fagtradisjonenes evne til å gripe om de ulike dynamikkene og prosessene som utspiller seg.

Veien vår videre

Kapittelet har tatt for seg hvordan det undervises om krig, konflikt og fred ved vårt institutt. Her tilbys flere tilgrensende fagtradisjoner med sine tilnærminger, forskningsmiljøer og metoder. Studentene kan velge emner på tvers, som gir mulighet til å spennende fordypninger, og utviklingen står for øvrig ikke stille. Fra våren 2025 tilbys emner i etterretningsstudier og humanitært arbeid.

Avslutningsvis to lesetips:

• Hvis du vil være sikret en solid innføring i konfliktløsning og internasjonalt fredsarbeid så kan jeg på det varmeste anbefale den kommende boken til Bjørnar Østby (se litteraturlisten).
• Hvis du ønsker å lese mer om de ulike lagene i den internasjonale fredsarkitekturen på engelsk så anbefales The Grand Design: The Evolution of the International Peace Architecture av Oliver P. Richmond. God lesning.

Foto: 41st Mechanized Brigade / Defense of Ukraine twitter