Har Hæren noe å gjøre i Finnmark?

Et gjennomgående tema i forsvarsdebatten de siste årene er om Hæren har noe å gjøre i Finnmark og hvordan den i så fall skal gjøre det. Det er det mange som mener mye om, spesielt folk som går i eller har gått i grønn uniform. Altså homo sapiens exercitus terra, på norsk hærmennesker. Den ene av forfatterne er selv en av disse, selv om denne undertegnede ikke har vært i Hæren de siste 20 årene.

Prinsipielt har ikke Hæren noe med om den har noe å gjøre i Finnmark eller ei, knapt nok hva den skal gjøre der. Det betyr ikke at Hæren ikke har noe å gjøre i Finnmark, eller andre steder for den del, snarere tvert imot. Men det er strengt tatt ikke Hærens anliggende, da dette er et overordnet strategisk eller politisk spørsmål.

Dette er med andre ord et anliggende for flere instanser over Hæren selv, blant dem beslutningstakere som er gitt ansvar for hva landets væpnede styrker, herunder også Hæren, skal brukes til og hvordan denne bruken skal foregå.

Hæren, i likhet med de andre forsvarsgrenene og fellesfunksjonene, er et av flere elementer i en fellesoperasjon. Hæren er det taktiske samvirkesystemet på land, eller i landdomenet om en skal være litt mer framme i de militærteoretiske skoene. Sammen med HV er Hæren den fellesoperative sjefens viktigste styrker på land. I tillegg kommer de landbaserte spesialstyrkene, som både kan løse oppdrag alene, men også gi betydelige synergieffekter i samarbeid med de regulære hærstyrkene og HV. Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOH) har mange gode grunner for å mene noe om og hva Hæren har å gjøre i Finnmark. Hva FOH måtte mene henger sammen med hvilken rolle Finnmark måtte ha i fredstid, under en krise og i  fellesoperasjoner FOH skal lede i krig .

Forsvarssjefen (FSJ) gir de militærstrategiske målene FOH skal nå og styrer operasjonene strategisk. FSJ støtter og bidrar til fellesoperasjonen med strategiske kapasiteter og koordinering, men sjef FOH har også en grad av operasjonell handlefrihet innenfor den strategiske retningen FSJ har gitt. FSJ kan dessuten gi bindinger og begrensninger, som innskrenker handlingsrommet til FOH fordi det er strategiske hensyn som krever det. Et slikt forhold kan være en gitt strategisk rolle Hæren og resten av landmakten skal fylle, - for eksempel tilstedeværelse i et definert område med et nærmere angitt volum av personell. En slik rolle kan føre til at FOHs alternative handlingsmåter begrenses og  legger dermed føringer for hvordan andre, som Sjø- og Luftforsvaret, må innrette seg. Det kan også være stikk motsatt, at FSJ binder bruken av Hæren for å sikre at andre forsvarsgrener kan løse sine oppdrag.

Hæren, som del av landmakten, kan både ha en selvstendig strategisk rolle og en taktisk rolle i en fellesoperasjon.

FSJs militærstrategiske ansvar er heller ikke et isolert tilfelle. Det utøves innen rammene av Norges og NATOs sikkerhets- og forsvarspolitikk. Ideelt sett utvikles disse rammene innenfor det Elliot Cohen kaller «the unequal dialogue», der ulikheten ligger i at politikerne har formell myndighet til å bestemme, selv om FSJ måtte være rykende uenig. Men hvis dialogen er god, kan en god krangel preget av faglige innspill begge veier, og aksept og respekt for ansvar og roller, føre til gode løsninger som faktisk kan gjennomføres. Det betyr at også FSJ kan bli styrt politisk slik FSJ styrer FOH strategisk. Slik styring kan gi følger for den geografiske distribusjonen av landmakten fordi både Hæren og HV er fysisk på landjorden der landet ligger.

Landmakten ikke bare kan få, men både har og får en politisk rolle i kraft av sin egenart og fysiske tilstedeværelse på land. Ikke minst gjelder dette i Finnmark, hvor fraværet eller tilstedeværelsen av landstyrker kan være politisk viktig, ved siden av de rent militær-strategiske og operative hensiktene. Det betyr ikke at de strategiske, operasjonelle og taktiske rollene svekkes eller forsvinner, de må bare avstemmes på de ulike nivåene. Rollene, og hensynene på de ulike beslutningsnivåene, kan sprike, men de kan også være både sammenfallende og forsterkende.

Som medlem av forsvarsalliansen NATO kan dessuten nasjonale eller allierte landstyrker spille en rolle på det internasjonale og sikkerhetspolitiske nivået. Sluttresultatet og rollen til hærstyrker  avhenger således mye av dialogen og samhandlingen mellom de politiske og militære kommandonivåene. Disse ulike rollene gjelder både i fredstid, som i krise og krig. Det betyr også at bestemte roller i fredstid, eller begrensede sikkerhetspolitiske kriser, kan gå på bekostning av muligheten til å løse andre oppdrag i fullskala krig. Slik Hærens rolle som statsbyggingsinstrument i Nord-Norge i sin tid gikk utover evnen til å etablere et fagmilitært anbefalt forsvar for landsdelen. Mens både Hæren og Marinen ville prioritere kystforsvar framfor landstyrker, valgte politikerne en vernepliktshær rekruttert i Nord-Norge for å bidra til å styrke sentralmaktens rolle i landsdelen.

Et hvert forsøk på å mene noe om hvilken Hær Norge skal ha og om den har noe i Finnmark å gjøre, som ikke tar inn over seg alle nivåene i statsforvaltningen og Forsvaret, risikerer å stå med begge beina godt plantet i løse luften. Det samme gjelder alle som mener noe om hvordan Hæren skal brukes, uten at de geografiske og fysiske realitetene den skal bruke i tas til følge. Disse varierer fra vei- og bruklasser i sterkt «kanaliserende lende» (som flaskehalser skapt av fjell og fjorder), til ildkraft og rekkevidder til motstanderens artilleri. Det siste er adskillig enklere å få tak på enn den militærstrategiske innretningen eller fellesoperative konseptet landstyrker skal operere innenfor.

Det er behov for en del kunnskapsbasert meningsgrunnlag for en god debatt om landmaktens rolle i forsvaret av de nordlige landsdelene. Det gjør FHS/Krigsskolen nå noe med: I et nytt forskningsprosjekt med tittelen «The strategic role of land power on NATO’s northern flank» (Landmaktens strategiske rolle på NATOs nordflanke) skal Krigsskolen ved Forsvarets Høgskole analysere den strategiske og sikkerhetspolitiske betydningen av landmakten i nord.

Forskningsprosjektet, som ledes av førsteamanuensis Njord Wegge, vil samle ekspertise ved flere avdelinger ved Forsvarets høgskole, i tillegg til å samarbeide med viktige internasjonale parter-institusjoner som US Marine Corps University, og US Army War College, samt nasjonale fagmiljøer som Universitetet i Tromsø og Forsvarets Forskningsinstitutt.

Prosjektet vil på den ene siden analysere hva som er de strategiske implikasjonene av å både styrke, men også svekke ulike typer landkapasiteter i Nord-Norge. Dette kan være ulike typer våpensystemer, avdelinger eller oppsetningsmetoder, samtidig som det kan være vurderinger av hva slags type personell fra HV, regulære hæravdelinger eller spesialstyrke komponenter som gir best strategisk eller sikkerhetspolitisk gevinst.

På den annen side vil prosjektet også analysere hva som er de strategiske konsekvensene av ulikheter i vektingen av nasjonale versus allierte forsterkningsenheter i krise og krig. Til dette siste momentet vil vi også vurdere ulikheter som følger av ekspedisjons og amfibiestyrke konsepter sett opp mot ulike base-alternativer.

Mens enkelte sikkerhetspolitiske rammebetingelser ligger fast; som geografi, nærhet til stormakter, klima eller (langsiktige) begrensninger i infrastruktur, er det grunn til å tro at mulighetsrommet og alternative valg for en liten stat som Norge fortsatt er til stede. Med utgangspunkt i den nasjonale landmaktens rolle og funksjon vil prosjektet sette Hæren i en multi-domenekontekst hvor den strategiske planleggingen sees direkte i sammenheng med utviklingen hos våre viktigste allierte. Hvilke konsekvenser har for eksempel ulikheter i volum, utstyr og kapasiteter, sett i forhold til det amerikanske Marinekorpsets nye «Force Design 2030? Dette er et konsept hvor det har blitt tolket at fokuset på økt evne til avstandslevert ildkraft kan gå på bekostning av evne til å holde land-territorium.  I tillegg, - mens US Marines forblir den viktigste allierte styrke som man må anta vil komme Norge til unnsetning i en eventuell NATO-artikkel 5 situasjon, hva har det å si at også US Army nå vender blikket mot nord, gjennom nyutviklingen av en Arktisk sikkerhetsstrategi?

Dette er alle spørsmål vi i tiden som ligger foran oss forhåpentlig vil kunne gå nærmere inn i, gjennom dette prosjektet, med et økt kunnskapsgrunnlag for forsvars og sikkerhetspolitisk debatt som resultat!

Foto: Soldater fra Jegerkompaniet fra Garnisonen i Sør-Varanger trener på skarpskyting og samvirke med F-16 jagerfly fra Luftforsvaret, i Halkavarre skytefelt, i forbindelse med øvelse Cold Response 2020 (Simon Amdal/Forsvaret)