Hardførhet og anerkjennelse - forebygging av psykisk u-helse før, under og etter tjeneste

-Det sägs att det finns alltid nånting bra i det som sker. Och troen är ofta det som ger oss styrka. Ja man säger mycket men man vet så lite om sig själv, när ångsten och ensamheten kommer- (Bjørn Afzelius – 1990)

Verset fra Afzelius kan være treffende, for som han sier så vet vi på forhånd lite om hvordan vi kommer til å håndtere det å ha vært igjennom en traumatiserende hendelse, eller stå i kontinuerlig stress over tid.

Militære operasjoner utsetter personellet for en rekke stressfaktorer, som kan lede til ulike helseutfordringer, både fysiske og psykiske.[1]  Bartone har identifisert følgende seks stressfaktorer knyttet til moderne militære operasjoner:

1. isolasjon, det vil si stasjonering på fjerne steder langt hjemmefra.
2. Tvetydighet, i betydningen av at oppdraget og «rules of engagement» er utydelige. I tillegg kan tvetydighet skapes av at det utføres flere oppdrag synkront, og at de kommer i konflikt med hverandre, eller at oppdragene endrer seg over tid.
3. Maktesløshet, som spenner fra få eller ingen muligheter til å forlate leir eller kommunisere med utenomverden, til det å se lidelse, sult og desperasjon uten mulighet til å gripe inn.
4. Kjedsomhet oppstår som et resultat av fravær av meningsfylt arbeid eller konstruktive oppgaver. Som Bartone skriver: «Modern military missions frequently involve lang periods of “staying in places”, often without significant work to do[2].»
5. Fare for eget liv gjennom snikskyttere, selvmordsbombere og IEDs for å nevne noen eksempler, er svært ofte en karakteristisk for operasjonsområder soldater sendes til. Fare for eget liv, men også trusler, er en direkte kilde til stress for den enkelte soldat. I tillegg kan det skape indirekte stress, ved at farene er en trussel mot livene til sine kamerater og medsoldater.
6. Den siste stressfaktoren som Bartone nevner er arbeidsmengde. Tjeneste i INTOPS preges av: « […] increasing frequency, length and rapid pace of deployment that many military units are encountering. Also, most deployments are characterized by a 24-hr, 7-day-a-week work schedule in which soldiers are always on duty, with no time of. »[3] Det er heller ikke til hjelp at oppsetningsperioden gjerne er preget av mye arbeid og ekstremt lange dager. (Bartone,2006)

For å knytte tall til dette, så viste undersøkelsen gjort av A. Harewood et al (2024) at 82 % av de norske UNIFIL veteraner som svarte på deres undersøkelse, hadde deltatt i operative oppdrag. Hele 46 % hadde blitt beskutt, mens 9 % hadde opplevd å bli tilfangetatt eller å bli kidnappet[4]. Studien til Hoge et al (2004) viste at opptil 17% av amerikanske soldater som har tjenestegjort i Irak, og opptil 11,2 % av soldatene som tjenestegjorde i Afghanistan, utviklet angst, depresjon eller PTSD etter endt tjeneste[5].  En undersøkelse utført av Solomon og Mikulincer i 2006, hvor de fulgte vietnam-veteraner over en periode på 20 år, viste at 15,2 % av mennene og 8,5 % av kvinnene som hadde deltatt i krigen, fortsatt hadde PTSD femten til tjue år etter endt tjeneste[6]. Friedman (2004) sine funn viser at hele 30 % av de mannlige og 25 % av de kvinnelige vietnamveteranene, hadde livsvarig PTSD diagnose.[7]

Gjennom å på forhånd bygge motstandsdyktighet, er det ifølge Bartone, mulig å redusere risikoen for helseutfordringer som følge av tjenestegjøringen. Motstandsdyktigheten bygger i sin tur på den enkeltes robusthet eller hardførhet (engelsk- hardiness) til å håndtere stressfaktorene. Hardførhet består ifølge Maddi (2006) av tre elementer, eller egenskaper: forpliktelse (commitment), kontroll (control) og utfordringer (challenge). For Moddi har du en sterk følelse av forpliktelse, dersom du er overbevist om at det er viktig å involvere seg i hendelser og personer i rundt deg, uavhengig av stressbelastningen det medfører. Du har en sterk følelse av kontroll når du på tross av vanskeligheter, likevel forsøker å styre utfallet av situasjonen mot det beste. Du har en sterk evne til å utfordre dersom du ser stress som en normaltilstand og en del av livet, og når stress blir en mulighet til å lære, utvikle og vokse.[8] Et annet vesentlig moment er at disse egenskapene i hovedsak er medfødt eller formes tidlig i livet, men likevel mulig å trene opp senere i livet. For som Bartone skriver: «[…], hardiness is a personality dimension that develops early in life and is reasonably stable over time, although amenable to change and probably trainable under certain conditions.[9]» Det vil si at seleksjon er av stor helsemessig betydning, med tanke på å finne de som har best mulig forutsetning til å håndtere stressfulle situasjoner og traumatiske hendelser.

Bartone og Moddi skriver at trening og forberedelser gjør soldatene mer hardføre, og dermed er med på å ivareta deres psykiske helse i etterkant av tjenestegjøring.  Vi kan også si at det er god ivaretakelse å selektere ut de som antagelig ikke vil tåle tjenestens belastning, så vel som å selektere inn de som antagelig vil tåle å reise ut til konfliktområder.  Bartone mener videre at ledere har en nøkkelrolle når det kommer til å utvikle hardførhet. En leder som selv er hardfør, vil kunne gjøre soldatene i stand til å håndtere stress. En hardfør leder vil kunne gi sine soldater en felles forståelse av de stressfulle situasjonene. En leder vil i tillegg kunne kanalisere gruppens opplevelser fra en stressfull hendelse i en positiv og konstruktiv retning. En hardfør leder vil evne å skape mening ut av situasjoner som virker meningsløse, enten gjennom den daglige tjenesten sammen med sine soldater, eller mer formelt gjennom debrifinger etter hendelser (Bartone, 2006). For å bruke Bartones egne ord: «A hardy leader facilitates «hardy» group sense-making experience, in how tasks or missions are planned, discussed, and executed, and also as to how mistakes, failures and casualties are spoken about and interpreted.[10]»

Bartone sitt fokus handler om i forkant, under og i langt på vei den umiddelbar ettertid av en stressfull hendelse. Men hva skjer med soldater som får utfordringer som følge av sin tjeneste, lenge etter at de har forlatt det militære? Kan anerkjennelse også være en med på å forebygge senskader som følge av stressfaktorene som er knyttet til militære operasjoner? Har tidsdimensjonen, det vil si tiden fra hendelsen til anerkjennelse gis, noe å si for den forebyggende effekten?

En variant av anerkjennelse, er det som kalles sosial anerkjennelse. Sosial anerkjennelse vil si: «[…] (social recognition) consist of positive individual or social reactions that recognize and acknowledge victim’s traumatic experiences and difficulties.»[11] I kort vil det si omgivelsenes anerkjennelse av den enkeltes opplevelser, fra den nærmeste familie og venner (intim sosial anerkjennelse[12]), til lokalsamfunnet og nasjonen. Den sosiale anerkjennelsen er i tillegg sammenlenket med selvfølelsen, hvordan omgivelsen ser på deg, påvirker også hvordan du opplever dine unike kvaliteter, evner og bidrag til fellesskapet.[13] Sosial anerkjennelse er ifølge van der Velde et al.  viktig, fordi den er med på å beskytte personer som har gjennomgått traumatiske hendelser, fra å utvikle symptomer på PTSD. Men som de skriver, vil den positive virkningen av sosial anerkjennelse være sterkest en måned etter at personellet har gjennomgått en traumatisk hendelse. Dersom tiden fra hendelse til opplevd sosial anerkjennelse overstiger 6 måneder, vil den oppdemmende effekten mot å utvikle PTSD symptomer avta.  Keynan og Keynan (2016) sier at Purple Heart er: «[…] The Nations ultimate recognition of the veteran`s sacrifice and heroism, and a formal act of social support[14]» Dette utsagnet vil jeg si er gyldig for alle former for medaljer som anerkjenner personellets tjenestegjøring i konfliktområder.

Begrepet heroisme er kanskje noe fremmed i en norsk sammenheng, men vi kan i alle tilfelle si at medaljer er et håndgripelig uttrykk for en sosial anerkjennelse av tjenestegjøring på nasjonens vegne. Et ytterligere moment, basert på tesen til Van der Velde et al, er at medaljen er mest relevant og har størst betydning for å motvirke senskader, dersom den tildeles rett i etterkant av tjenesten, eller hendelse som personellet har gjennomgått under sin tjeneste.  Funn gjort av Hoge et al (2004) viser at 11-17 % av hjemvendte soldater kan få utfordringer tre til fire måneder etter hjemkomst fra deployeringer hvor det har flere kamphandlinger. Her kan det legges til at amerikanske styrker som deployert til Irak, i gjennomsnitt deltok i fem kamphandlinger i løpet av tjenestegjøringen, mens antallet var to for personell som deployerte til Afghanistan.

Samtidig påviser Hoge et al el en klar sammenheng mellom deltakelse i stridshendelser og utvikling av PTSD.[15] Funn gjort av Kimbrell et al (2011) viste at det var langt mindre dødelighet blant eldre vietnamveteraner og som hadde mottatt Purple Heart medaljen, enn veteraner som ikke hadde mottatt medaljen. Forklaringen på dette funnet kan være at fravær av anerkjennelser skaper en følelse av å ha mislyktes, som igjen kan lede til en depressiv tilværelse, som i sin tur gjør dem mer sårbare.[16] Blant amerikanske veteraner fra operasjon Iraqi Freedom og Enduring Freedom (Afghanistan) som deltok i undersøkelsen til Hoge et al (2004), var det mellom 38-45 % som hadde fått påvist en psykisk skade som følge av tjenesten, og som var interessert i å søke profesjonell hjelp. Det var 23 – 40 % av veteranene som hadde mottatt hjelp i løpet av det første året etter endt deployering.[17] Sosiale anerkjennelse, som medaljer er en del av, er med på å rive ned barrierer som står i veien for å søke hjelp, dersom personellet får utfordringer som følge av tjenesten.[18]  Sosial anerkjennelse av veteraner bygges for eksempel gjennom offisielle markeringer og seremonier. Formelle markeringer, som eksempelvis medaljeseremoni, har ifølge Krause et al (2024) en dobbel hensikt:

«[…] recognizing veterans for their service to the nation while also influencing public perceptions of war and soldiers.[19]»

Denne dobbeltheten, skriver Krause et al., kan oppleves som problematisk blant veteranene, da anerkjennelsen kan føles som falsk og hvor myndighetene bruker veteranene politisk til å vinne velgere[20]. En annen og mer positiv tolkning, er at myndighetene gjennom offentlige seremonier og tildeling av medaljer både anerkjenner den enkelte veteran, samtidig med at de bygger en bevissthet i befolkningen om veteranenes innsats på nasjonens vegne. Synlighet og forståelse for operasjonene veteranene har deltatt i, vil igjen gjøre at veteranene blir møtt med en genuin sosial anerkjennelse fra befolkningen.

For å avrunde og samle poengene, så kan vi si at seleksjon basert på hvor robust eller hardfør personellet er, samt opptrening av hardførhet, bidrar til at vi i størst mulig grad sender ut personer som har de beste forutsetninger til å tåle belastningen av å være i et krigs- og konfliktområde. For å forebygge utvikling av symptomer på psykisk skade, er det i etterkant av tjenesten viktig at personellet blir anerkjent av samfunnets topp og bredde. Vi ser fra undersøkelser gjort i USA at fravær av sosial anerkjennelse har en negativ effekt på veteranens psykiske helse, og gjør det vanskelig å søke hjelp i tide. I dette bildet blir noe så «enkelt» som en medalje betydningsfullt, da det er et håndgripelig symbol samfunnets heder og omtanke. Ut fra dette resonnementet kan vi hevde at det er god helse i en medalje. Videre kan vi utlede at sosial anerkjennelse av veteranene fra befolkningen bør være et vesentlig moment, om ikke et mål med veteranpolitikken.

Foto: Peder Torp Mathisen / Forsvaret