Krig og humaniora – Eller om å forstå krigen gjennom å lese

Krig som fenomen blir behandlet fra utallige innfallsvinkler og aspekter. Spennet fra statsvitenskap til historie, ballistikk til taktikk, etiske problemstillinger til våpenutvikling – listen kan fortsettes nesten i det uendelige. Stratagem-serien «Hvordan vi forstår krig» er et godt eksempel på dette – perspektivene er mange og ofte veldig forskjellige, men alle bidrar med nok en brikke til puslespillet om å forstå hva krig egentlig er. Denne artikkelen skal forsøke å presentere nok en brikke, i dette tilfellet rollen humaniora og humanistisk dannelse kan ha i vår forståelse av krig.

Hva er humaniora

Humaniora er ofte definert som en samlebetegnelse på fag som omhandler forståelse og tolkning av mennesket og hvordan det forholder seg til og i verden. Herunder inkludert dets selvforståelse, kommunikasjon, identitet etc. Fagene som faller innunder dette er tilsvarende forskjellige fra hverandre: Historie, språk, filosofi, religionsvitenskap, kunst – og kulturfag og en rekke andre – ofte omtalt som myke fag – i kontrast til f.eks. naturvitenskapene, som ofte ansees som mer håndfaste og gripbare.

Så hvordan kan humaniora hjelpe oss å forstå krig? Historiefaget kan virke åpenbart relevant, og senest etter at vi begynte å delta i konflikter langt hjemmefra ble plutselig både kulturfag og språk viktige også. Men holder det for å begrunne hvorfor humaniora er viktig for å forstå krig? Hvordan hjelper dette oss med å forstå og dermed som konsekvens av dette oss å kunne forholde oss til krig, både som fenomen og aktivitet?

Denne artikkelen vil hevde at det kan være helt avgjørende. Og grunnen ligger i metodikken- Humaniora er ikke kun en samlebetegnelse for en rekke fag, det er også en måte å se og tolke verden på, gjennom en kvalitativ prisme. For å tillate en forenkling: mens samfunnsvitenskapene ofte ser på likheter mellom fenomener ser humaniora på det unike i hver situasjon.[i] Sentralt står kritisk tenkning og analyse. I debatten omkring «den doktorale offiser», som gikk i romjulen 2021 på Stratagems sider kom det frem et perspektiv som eksemplifiserer godt hvordan et fag som i utgangspunktet har lite å gjøre med det militære kan være relevant. Palle Ydstebø viste til en plakat fra den britiske hæren som viste til at en utdanning i middelalderhistorie kan være viktig å ha med seg selv i kritiske kampsituasjoner. Hvorfor? Fordi den hjelper deg å tenke.[ii]

Og tenkning kan være så mangt. I en humaniora-kontekst vil det kunne definers slik: “The humanities offer insights that contextualize and identify sources of conflict–whether they are economic, social, religious, or cultural; [they] focus on moral and ethical questions upon which all good public policy is based; and [they] illuminate the practical consequences of various strategic policy choices.” [iii]

På tross av dette vil min påstand være at humaniora ikke har vært det vi har satset mest på i offisersutdannelsen – i alle fall ikke her til lands. Ei heller har vi til vane å applisere disse aspektene når vi skal se på krig som fenomen. Ofte råder de kvantitative analysene. Da Russland (igjen) invaderte Ukraina i 2022 regnet de fleste med at dette ville være over på kort tid. Hvorfor? Fordi man talte opp stridsvogner, utstyr og personell på begge sider. En stor hær mot en liten hær – utfallet var gitt. At det ikke kom slik skyldes mange faktorer, men det er at Ukrainas kvalitative fortrinn – innen moral, doktrine og identitetsfølelse, i stor grad var avgjørende. Kvalitative analyser kan altså ha en verdi når man skal forstå krig, tall alene kan ikke forklare alt.

I tillegg kan det argumenteres at en bakgrunn innen humaniora kan komme godt med når man skal evne å generelt tenke

kritisk omkring krig, både for å analysere pågående fenomener samt prøve å predikere nye – slik som blant annet gjør innen etterretningsfaget.

Litteratur som kilde til kunnskap om krig

Generelt kan man altså si at kulturelle fenomener- analysert med bruk av det humanistiske kvalitative blikket - kan være gode utgangspunkter for å forstå krig. Men den mest kjente og tilgjengelige kunstform i så henseende er nok litteraturen, selv om både film, billedkunst og musikk også er gode arenaer for å utvide sin forståelse av hva krig er og hva det kan forståes som.

At krig har vært godt representert i litteraturen er godt kjent – Homers Illiade, Hemingways Farewell to Arms, Günther Grass’ Die Blechtrommel, Leo Tolstoys Krig og fred. Også denne listen vil kunne bli nesten uendelig. Denne artikkelen vil derfor fremheve de historiene som faller utenom de mest kjente.

Det første som jeg vil fremheve er de skildringene som omhandler – eller skrevet av – folk som synes krig ikke bare er et legitimt middel for å oppnå diverse mål. Det er også noen som synes at krig i seg selv er en høyverdig og attraktiv aktivitet i seg selv. I den vestlige verden er dette synet mer eller mindre vært fraværende, kanskje særlig etter 2. verdenskrig. Selv om Forsvaret i de fleste land med jevne mellomrom tyr til fordekt eller åpen reklame (eller propaganda, avhengig av hvem du spør) som viser hvor bra det er å jobbe i det militære og det finnes en rekke filmer og bøker som fremhever de attraktive sidene og viktigheten av det militæret livet[iv], er det mindre av fremstillinger som direkte priser krigens fortreffelighet. 

De som elsker krigen

I etterkant av to verdenskriger, med ufattelige ødeleggelser, lidelser og utrydding av hele folkegrupper har vi i vesten definert krig til å være et onde. Noen ganger riktignok et nødvendig onde, som i en forsvarskrig, men dog et udiskutabelt onde. Det ble et rådende paradigme, og med god grunn. Men da går man også glipp av en av krigens sentrale faktorer – dets enorme tiltrekning. De bøkene som har forsøkt å beskrive folks – og da primært menns- fascinasjon for krig, støtte ofte på avvisning og anklager om å være krigshissere selv.

Et eksempel fra Norge er da Henrik Hovland lanserte sin bok «Amputasjon» i 2001. Beskrivelsene av en fremmedlegionærs redsel men også fasinasjon i møte med krigen vakte enorm oppsikt da den kom ut.[v] Sentralt for det som plaget anmelderne var at boken ikke entydig fordømte krig og opplevelsene av dem: «Rå og motbydelig» var overskriften til Dagbladets anmelder Øystein Rottem, i en anmeldelse han også tilføyde at det var en bok «han gjerne ville ha vært spart for.», for «[b]oka oser nemlig av en fascinasjon for krigen som er like usminket framstilt som grusomhetene i seg selv.» ^[vi] Denne manglende forståelsen for at folk kan føle en dragning mot krig var også en av hovedgrunnene til at den såkalte Alfa-saken eksploderte i media i 2010. Med sitater som at «krig er bedre enn sex» ble det en enorm medial bestyrtelse over det som ble definert som en ukultur blant norske soldater.[vii]

Men var denne kritikken berettiget? Med en større evne til kritisk analyse av krigens natur og en ærlighet på hvorfor mange føler en dragning mot denne, ville ikke overraskelsen eller skandalen vært på langt nær så stor. Man levde tross alt i dyp fred hjemme i Norge og Afghanistan og ikke minst fenomenet krig var mentalt fjernt fra hjemmepublikumet. Men ved hjelp av lesning og tolkning av tekst og litteratur – kort sagt, humanistisk dannelse – kan man lett se linjene fra Henrik Hovlands Amputasjon frem til en beryktet utgave av Alfa i 2010

Roosevelt går i krigen og blir en mann

Alfa-saken er også en påminnelse om at det ikke er noe nytt at krig ofte tjener som arena for personlig selvhevdelse. Den senere amerikanske president Theodore Roosevelts panegyriske utlegninger om hans deltagelse i den spansk-amerikanske krigen på Cuba er særlig interessante her - deler av hans brevveksling og memoarer ser ut til å i stor grad forherlige kamphandlingene og ikke minst bruke dem som historier om sin egen styrke og maskulinitet. I Roosevelts tilfelle ble disse historiene – i hvilke han også var meget dyktig til å fremstille seg selv i et fordelaktig lys – et viktig skritt i hans videre karrière, som til slutt endte helt på toppen, nemlig i det Hvite Hus. Under et suksessrikt angrep mot spanske stillinger på «San Juan Heights» på Cuba, hvor han hadde ledet sine «Rough Riders» til seier, skjøt og drepte han også selv en spansk soldat på kloss hold med sin Colt .45. Denne opplevelsen fylte ham med stor glede, og han så nå på seg selv som en ekte mann: «’All men who feel any power of joy in battle’ Roosevelt would later write, ‘know what it is like when the wolf rises in the heart.’»[viii]

En annen krigsdeltager og -skribent som utmerker seg er Ernst Jünger, den tyske offiseren som tjenestegjorde i stromtroppene under første verdenskrig. Hans memoirer In Stahlgewittern (oversatt til norsk både som I stålstormen og I en storm av stål.[ix] Boken er skrevet i en meget nøktern tone, men gjennomgående ligger narrativet om den mestrende stoiske krigeren, som ikke lar seg vippe av pinnen av noe som helst. Beskrivelser av folk som dør som flyer rundt ham blir observert og tatt til følge med et nøkternt blikk, mens fokuset ligger på gleden ved kampen og ikke minst mestringen av å klare seg i det ekstreme stridsmiljøet i skyttergravene i første verdenskrig.

Krig, maskulinitet og feminitet

Genderforskningen, som opererer tverrfaglig på tvers av humaniora, samfunnsvitenskapen og medisin er også en nyttig inngang til analyse i denne sammenheng. Forskeren Lynne Segal peker på at krigen som arena kan knyttes til sosiale mekanismer i overgang mellom gutt og mann –«rites of passages», altså at krig er det som skiller gutter fra menn, for å bruke en velbrukt klisjé. Det er rett og slett når du duger i krig at du duger som mann. Segal skriver: «Baden-Powell in Britain , and Theodore Roosevelt in North America exemplified the sporting hunting, patriotic and conformist ‘virtues’ of the new imperialistic, all-conquering, white manhood.» (Segal 1995, s. 111) Som mange kan forestille seg er slike mekanismer ofte fremtredende i tradisjonelle og særlig i autoritære samfunn, som også ofte innehar strenge kjønnsroller.

Krig blir altså ofte oppfattet som en maskulin arena, ikke minst på grunn av det åpenbare faktum at det historisk sett har primært vært menn som har dratt ut i krigen. Men det finnes som kjent kvinner i krig også. Opplever de krig annerledes? Hvordan blir deres opplevelser skildret? Dette er et tema som har kommet med full tyngde de senere år. En av grunnene til at kvinner plutselig ble relevante i krigsfortellinger er en del av ens større utviklingen innen samfunnsvitenskapene og humaniora på 70-tallet, hvor man i større grad forsøkte å bryte ned meta-narrativene omkring de store historiske begivenhetene  - inklusive krig – og begynte å se på andre innslagspunkt enn mannlige helteepos og slagfelthistorier. Denne retningen identifiserte at mesteparten av historien hadde blitt skrevet av menn, om menn og ofte for menn. Identifikasjonen av det mannlige synet - «the male gaze» og ikke minst nedbrytningen av dette fulgte med oppsvinget til genderforskningen.

Begrepet gender, som dessverre ofte i militær kontekst redusert til banale diskusjoner om kvotering og debatter om hvor mange push-ups kvinner tar og man mister fort av syne hvor verdifullt det kan være i en militær kontekst. I utgangspunktet er gender rett og slett en analytisk vinkling mot analyse av fenomener. Derigjennom har det vist seg som et meget verdifullt utgangspunkt for forsking omkring krig, særlig når man omsider har forstått at krig ikke ‘kun’ handler om de som er på slagmarken. Men også hvis vi tar det et skritt videre - hva så med de tilfellene når kvinner kriger selv? Hvordan skal vi forholde oss til dette, hvis krigen er en maskulin arena for selvhevdelse?

Her kan også et humanistisk blikk fra litteraturen hjelpe oss, og særlig Svetlana Aleksijevitsj – nobelprissvinnende forfatter – har i sin bok Krigen har intet kvinnelig ansikt[x] samlet en rekke fortellinger om hvordan krigen opplevdes, sett med kvinnelige øyne. Boken er basert på en rekke intervjuer med kvinner som tjenestegjorde i Sovjethæren under 2, verdenskrig og gir unikt innblikk i livet ved fronten. Boken er på ingen måte monolitisk, like lite som alle menn har samme perspektiv på krig, så har heller ikke kvinnelige soldater det. Men det som går gjennom er dog en annen tone: Her er det også heltedåder, men ingen stor patos omkring det. En kvinnelig skarpskytter minnes: «Jeg hadde sett så mange drepte ved fronten … Jeg reagerte ikke. Jeg var blitt vant til å leve blant dem. Det var alltid noen drepte i nærheten … Ved siden av dem røykte og spiste vi. Pratet sammen. De var ikke etsteds langt borte, ikke i jorden, som i fredstid, men alltid her. Sammen med oss.» [xi] Hvordan mange kvinner følte de gradvis – og i noen grad irreversibelt maskulinisert – er også godt beskrevet.

En navigatør uttaler:» Vi gikk med lærjakker, bukser, uniformsbluse, om vinteren pelsjakke i tillegg. Uten at vi ville det, dukket det opp noe maskulint i gangart og bevegelse.»[xii] Sentralt i fortellingene som Aleksijevtisj gjengir er også hvordan disse kvinnene etter krigen ikke uten videre ble akseptert i samfunnet de hadde kjempet og ofret så mye for. Avstanden mellom den kvinnelige kjønnsrollen og den striden mange av dem hadde stått i i årevis var for stor. Men det er bemerkelsesverdig at man også her finner dragningen mot krig, mot kamp, mot det å teste seg selv: «Vi måtte søke om å få stridsoppdrag eller gjøre os fortjent til det. Vise hva vi dugde til […] Jeg brant. Jeg drømte om det.» [xiii] Aleksijevtsjs bok byr samlet sett på en stor flerstemmighet, hvor mange forskjellige aspekter kommer til orde, litterært sydd sammen til et hele som gir nok en inngangsport til forståelse av krig som fenomen og aktivitet.

Humaniora i Forsvaret

Jeg skrev innledningsvis at humaniora ikke har noen stor rolle i norsk offisersutdannelse og også i mindre grad i refleksjon om krig generelt. Dette skyldes nok i stor grad en generell tendens til å undervurdere de såkalte myke fags betydning i en tid med rivende teknologisk utvikling, samt at vi i Norge ikke har en stor historisk tradisjon for humaniora generelt. Men det er en del prosjekter som begynner å gjøre seg merkbare, et av de mest synlige så langt er forskningsprosjektet Military Humanities, som nylig ble startet av Kjetil Enstad og Anne Marie Hagen ved Krigsskolen.[xiv] Sistnevnte har også for noen år siden skrevet en anmeldelse av boken Strategic Humanism, nok et godt eksempel på hvordan klassisk litteratur – et erketypisk eksempel på humanistisk dannelse – kan bidra til kompleks problemløsning.[xv] Krigsskolens Martinussen, Dokter og Reutz har i et innlegg på Stratagem vitenskapsfilosofiens avgjørende rolle i forbindelse med teknologiutdanning[xvi] og Harald Høiback har i sitt bidrag i serien «Hvordan vi forstår krig» brukt sitt faglige utgangspunkt som filosof som innfallsport.[xvii]

Det finnes flere eksempler, men et kjapt glimt på emner og pensum viser at det fremdeles er mye å gå på med tanke på humaniora innen det norske militære utdannelsessystemet. Innføring av f.eks. et tilpasset emne med inspirasjon fra det gamle ex-phil og ex.fac som vi kjenner fra det sivile universitetssystemet kunne være en måte å starte på. Ved å unnlate å gi humaniora den rollen det bør ha innen både militær utdanning og som kilde til forståelse om krig vil det være mange kognitive fallgruver som vi kommer til å måtte møte uforberedt. Og krig er for alvorlig til at vi kan tillate oss det.

Foto: 32nd Mechanized Brigade / Defense of Ukraine Twitter