Krig og statsvitenskap – eller om å foretrekke teori fremfor virkelighet

For noen uker siden inviterte Stabsskolens Kyrre Tromm Lindvig oss med på en refleksjon om den rollen humaniora og humanistisk dannelse kan ha i vår forståelse av krig. I artikkelen lister han opp mange grunner, alle gode, til at Forsvaret bør satse mer på humanistisk dannelse, og avslutter artikkelen med å slå fast at: «det fremdeles er mye å gå på med tanke på humaniora innen det norske militære utdannelsessystemet.» Jeg slutter meg til både hans virkelighetsbeskrivelse og til konkusjonen. Humaniora har mye å bidra med i militær sammenheng, og har alltid hatt det, men at vi ikke har evnet å ta vare på den innsikten.

Denne kronikken kunne nå ha fortsatt langs veltrådte stier, og pekt på at også her bommet utdanningsreformen i Forsvaret stygt. Vi kastet ut det vi trenger som mest. Men temaet her er ikke URE, men den langt mer slu og utspekulerte gjøkungen statsvitenskap. Som den veloppdragne og fredsommelige mannen han er, har Lindvig sitt teleskop rettet mot hva humanioras bidrag til krigskunsten kan være, og er langt mindre opptatt av å fordele skyld og ansvar. Jeg er av en litt annen støpning, og vil derfor bruke denne kronikken til å peke ut den skyldige: Statsvitenskap!

Det er opplagt at også en offiser trenger en smule samfunnskunnskap, herunder statskunnskap, men det er ikke like opplagt at vedkommende trenger statsvitenskap. Etter mitt syn har mange samfunnsvitere blitt så opptatt av å fremstå (kvasi)vitenskapelig at deres bidrag til militær tekning har vært direkte skadelig.

Jeg har møtt på problemet i mange ulike sammenhenger, og her holder det med et enkelt eksempel. Jeg var en gang sensor for en militær masterstudent som hadde skrevet en nokså uinteressant oppgave om ett eller annet jeg ikke lenger husker. Under sensuren kom det frem at heller ikke studenten hadde følt større oppdragsglød under arbeidet med oppgaven. Vedkommende hadde opprinnelig hatt lyst til å skrive om terskelforvar, men hadde fått det velmente rådet fra sin veileder om at det fantes altfor lite eksisterende teori knyttet til terskelforvar til at det var en farbar vei. Det fantes ingen etablert teori å teste hypotesene på. Et viktig spørsmål for Forsvaret ble altså lagt til side, fordi man på det angjeldende tidspunktet ikke kunne angripe spørsmålet ‘vitenskapelig’. Mye bedre da å skrive om noe ingen egentlig er opptatt av, men hvor det var langt lettere å finne det teoretiske rammeverket, de metodiske grep, og de riktige indikatorene.

Det som holder statsvitenskapen gående er utvikling og testing av hypoteser, noe som kan være viktig nok, men sjeldent spesielt matnyttig for offiserer og andre som periodevis kan være tvunget til å forholde seg virkeligheten. Faktum er, som Michael C. Dench skrev i Cult of the Irrelevant. The Waning Influence of Social Science on National Security (2019): «The tragedy of the professionalization of social science is that it is both the engine of scientific progress but also contains the seeds of its own irrelevance.» Jo mer vitenskapelig samfunnsvitenskapene blir, desto mindre relevant blir funnene.

Det som ofte gjør vondt verre er at i motsetning til fag som astrofysikk og cellebiologi virker mange av samfunnsvitenskapens forskningsspørsmål så intuitive lette å forstå. For å forsvare sin plass i det akademiske elfenbenstårn har derfor statsvitenskapen utviklet metoder og begrepsapparat som er nær ugjennomtrengelige for alle andre enn de som har tilbrakt de nødvendige år i dette elfenbenstårnet. Det som skiller dem på innsiden fra dem på utsiden, er altså ikke større innsikt i virkeligheten, men større kunnskaper om ellers nokså ufruktbare og knusktørre metodebatteri og begrepsapparat.

Resultatet av drømmen om å gjøre samfunnskunnskapen positivistisk vitenskapelig, er at mange statsvitere finner det nokså irrelevant å stille spørsmål ved fagets relevans. Mens de humanistiske fagene, her representert ved Kyrre Tromm Lindvig, bruker tid og krefter på å reflektere over sin egen eksistensberettigelse, er ikke samfunnsvitenskapen like bekymret: «Kanskje burde noen spørre – til tross for eller nettopp på grunn av – fagets uomtvistelige gjennomslag: Hva skal vi med statsvitenskap?»[i] Om spørsmålet rettes til oss i uniform, må svaret være: «Ja, si det?» Stats- og samfunnskunnskap trenger vi som nevnt, men stats- og samfunnsvitenskap trenger vi overhode ikke. Det må man nok tilhøre humaniora for å forstå.[ii]

 Foto: Det humanistiske bibliotek i Bergen