Le pantalon rouge

«Jamais! Le pantalon rouge c’est la France!» Det vil si: «Aldri! De røde buksene er Frankrike!». Disse ordene falt i Frankrike da diskusjonen raste om ikke også de franske styrkene burde endre fargene på sine uniformer. Både tyskere og briter hadde alt endret fargen på sine.

Opprinnelig hadde hensikten med militære uniformer, som dukket opp i Europa på det sene 1600-tallet, vært å gjøre avdelingene godt synlige. På den måten var det lettere for generalene å se, og dermed styre avdelingene. Men da våpnene på det sene 1800-tall ble så effektive at de kunne treffe mål på lange avstander var det dumt å stikke seg for mye ut i terrenget. Basert på erfaringene fra Boerkrigen (1899-1902) skiftet derfor britene til kakifargede uniformer, mens tyskerne skiftet ut sine blå uniformer med grå. Franskmenn derimot, insisterte på å beholde sine blå jakker og røde bukser. Frankrikes uniformer hadde lange og stolte tradisjoner og gjorde soldatene kry, og man så ingen grunn til å endre på det. Man skulle da ikke ha uniformer som så ut som jord og søle? «Le pantalon rouge c’est la France!»

Å beholde sine fargerike uniformer var ikke irrasjonelt, det var a-rasjonelt. Det hadde ikke noe med rasjonalitet og sunn fornuft å gjøre, men om smak, kultur og identitet. Det er ikke irrasjonelt å gå å høre på AC/DC på Bjerke travbane. Like lite som det er irrasjonelt å gå å se Nøtteknekkeren i operaen. Det er heller ikke rasjonelle grunner til at Vestfoldbunaden ser ut som den gjør. Alt slikt er a-rasjonelt. Det handler om smak og behag, tradisjon og kultur.

På et tidspunkt ble imidlertid de røde franske uniformsbuksene irrasjonelle. Da første verdenskrig brøt ut høsten 1914 ble det brått svært lite lurt å bevege seg foran tyske skarp- og mitraljøseskyttere med signalrøde bukser. Det satt langt inne, men også franske generaler innså til slutt at å insistere på fortsatt å se ut som et signallys i felt, ikke bare kunne føre til unødvendige tap i hundretusentall, men at Frankrike tapte krigen.

Spørsmålet her er om Forsvarets rådende kjønnspolitikk er våre røde bukser? I fredstid er prinsippet om kvotering og likestilling mellom kjønnene a-rasjonelt. Det er slik vi nordmenn ønsker å være, og slik vi ønsker å bli oppfattet. Det er, som vi finner på Forsvarets nettsider: «verdier som Forsvaret skal beskytte og forsvare, som en del av samfunnsoppdraget vårt.» Ingenting galt i det. Men kan vi tenke oss en situasjon, som høsten 1914, hvor det som i fredstid er a-rasjonelt brått blir svært irrasjonelt?

I «Handlingsplan for økt likestilling og mangfold i Forsvaret 2023–2026» finner vi for eksempel følgende: 

1. I 2025 skal det kalles inn minimum 40 % av hvert kjønn til førstegangstjeneste.
2. Det skal ansettes minimum 30 % av hvert kjønn for alle nyansettelser fra 2024.
3. Det skal være minimum 25 % av hvert kjønn som får opprykk til gruppe 1-stillinger.
4. Uttak på Forsvarets høgskole skal være minimum 30 % av hvert kjønn innen all nivådannende utdanning fra 2024.

Dette er a-rasjonelle mål. Det er ingen gode instrumentelle grunner til at tallene er som de er, men det er slik vi vil ha det. Det er selvfølgelig dypt urettferdig, og det motsatte av likestilling, for den gutten eller den jenta som ikke kommer inn på skole, eller ikke får den jobben vedkommende er best kvalifisert for, bare fordi kvoten for vedkommendes kjønn er brukt opp. Det er heller ikke irrasjonelt. Det er en pris vi som samfunn er villig til å betale. Eller snarere, en pris vi er villige til å la de uheldige betale.

Men hva om mer enn 40 % av soldatene i 2. bataljon faktisk er unge kvinner den dagen bataljonen settes inn for å rydde skyttergraver med bajonett og håndgranater? Om 100 % av dem de møter er menn, er det en irrasjonell handling. Å basere landets militære forsvarsevne på at en betydelig del av de ansatte selv skal makte å finne egnet barnepass den dagen både far og mor må ut i krigen, med ubestemt returdato er ikke a-rasjonelt. Det er irrasjonelt. Norges forsvarsevne kan ikke baseres på at besteforeldre har tid, og ikke selv er del av totalforsvaret. Man kan selvfølgelig nekte å se realitetene i øynene, og basere seg på håpet om at krigen er ytterligere forsinket. Det er i så fall ingen rasjonell handling.

Vi klør oss i hodet over hvor dumme de var i 1914. Hvordan var det mulig? Det er ikke sikkert det blir noe lettere for historikere i fremtiden å få hodet sitt rundt at vi nordmenn sendte store deler av våre fertile kvinner ut for å slåss. Er ikke menn bedre egnet til slik? Kvinner er i hvert fall unikt mye bedre egnet til å bære frem barn enn det menn er. Og vil noen kunne begripe hvordan vi havnet i en situasjon hvor Forsvaret bare kan slåss når barnevakten har anledning til å stille? Men om slikt virker uforståelig for fremtidige historikere er ikke det vårt problem. Det driter vi i. Full likestilling mellom kjønnene, på bekostning av likestilling mellom individene, er verdier vi nordmenn holder høyt, og noe Forsvaret skal beskytte og forsvare. Basta!

Jeg har enkelte ganger mistenkt at generaler som geniforklarer de særnorske krigerdydene på riksdekkende fargefjernsyn står med et feit jugekors på ryggen. Det er jeg ikke så sikker på lenger. Jugekors? Aldri! De røde strømpene er Norge!

Illustrasjon: Wikimedia commons