Oppdragsglød
Den tyske generalen Kurt von Hammerstein (1878-1943) har blitt smått berømt for sin militære firefeltstabell. Da han ble spurt om hvilke kriterier han vurderte sine offiserer etter, skal han ha svart:
Jeg skiller mellom fire sorter. Det finnes kloke, flittige, dumme og dovne offiserer. For det meste faller to egenskaper sammen. Noen er kloke og flittige, de må inn i generalstaben. Andre er dumme og late; de utgjør i enhver hær 90 % og egner seg for rutineoppgaver. Den som er klok og samtidig lat, kvalifiserer for de høyeste lederstillingene, for han har med seg den intellektuelle klarhet og sterke nerver for vanskelige beslutninger. Man må passe seg for den som er dum og flittig; han må man ikke overlate noe ansvar til, for han kommer bare til å bringe ulykke.
Hammersteins kategorier har nok fremdeles mye for seg, men jeg føler at han mangler en dimensjon. En dimensjonen jeg vil kalle oppdragsglød.
Om du har oppdragsglød eller ikke, har ikke noe med om du er hardtarbeidende eller begavet å gjøre. Både flittige og dovne, kloke og dumme, kan ha ulike grader av oppdragsglød. Oppdragsglød handler om å gå inn for å løse det oppdraget du har fått, og ikke bruke energi på alt mulig annet. Mange jobber mye, og mange er svært kompetente, men de trenger ikke å ha spesielt mye oppdragsglød av den grunn.
Mange som har tjenestegjort i de store militære stabene i internasjonale operasjoner, som for eksempel ISAF, skjønner hva jeg snakker om. Der kunne flinke folk jobbe døgnet rundt, uten at de trodde noe særlig på det de holdt på med. Drivkreftene kunne være alminnelig arbeidsmoral, personlig ærgjerrighet eller et ønske om å stå fram som en dyktig fagmann. Drivkraften var imidlertid sjeldent at man trodde at man skulle løse, eller bidra signifikant til å løse, Afghanistans problemer. Få hadde særlig glød for oppdraget, spesielt i sluttfasen av operasjonen.
Man trenger imidlertid ikke å reise til fjerne himmelstrøk for å møte kloke og flittige folk uten særlig oppdragsglød. Å gi folk beskjed om at arbeidsplassen deres, eller personell med deres kompetanse og bakgrunn ikke lenger tilhører framtiden, kan også slukke oppdragsgløden hos ganske mange. Det samme kan dårlige bo- og pendlerordninger gjøre. Det betyr ikke at de jobber noe mindre enn før, eller blir mindre kompetente, men de er ikke lengre så opptatt av om det draget de har i pulken går i fartsretningen. Mange mister interessen for oppdraget, og har heller ikke særlig tro på at akkurat det de gjør spiller større rolle for måloppnåelsen uansett.
The good pro
Oppdragsglød er det som skiller en ‘pro’ fra en ‘good pro’. På fotballbanen trenger ikke the good pro å være den beste spilleren, den mest tekniske eller den som løper mest. Han trenger heller ikke å være det som kalles vinnerskalle. Hans glød påvirkes ikke synderlig av om laget taper eller vinner. Som den tidligere irske landslagspilleren i fotball, Eamon Dunphy beskriver the good pro: «He will make the run, get that vital touch in the box, go for a return pass instead of holding back. In attack or defence, at home or away, in January mud, April wind or August sunshine, every game is a test and there are so many ways to cheat, to walk away from your responsibility to the team. The good pro never does. He is sometimes knackered, often in despair, but never out of the ball game, never on the missing list.»
Alle som har drevet lagsport, også på så lavt nivå som meg, kjenner typen. Han som skjeller deg ut om du står og halvsover på en corner, selv om kampen i praksis for lengst er over. Han som alltid lever seg inn i spillet. Han som er spillet.
Tjenesteuttalelsen
Oppdragsglød er etter mitt syn så viktig at det burde komme inn som et punkt på tjenesteuttalelsen. Ansvar er kanskje det punktet som ligner mest, men det er ikke helt det samme. Du kan godt være en ansvarsfull person, med stålkontroll på HMS og forsvarlig forvaltning, men du kan likevel ha null i oppdragsglød. Du kan også være kreativ, uten å ha oppdragsglød. Enkelte ganger kan kreativitet være det motsatte av oppdragsglød. Kreativiteten kan brukes til å dra organisasjonen i helt andre retninger enn dit oppdraget peker. Det samme med mestring og helhetsoversikt. Man kan både mestre og ha god oversikt over en aktivitet man selv ikke lengre har noen tro på.
Jeg tar imidlertid ikke til orde for å avgangstimulere folk uten oppdragsglød. På ingen måte. Vi kan brukes til mye. For å ta opp Hammersteins firefeltstabell igjen. Om man setter inn min akse for oppdragsglød inn i hans koordinatsystem, får vi et tredimensjonalt rom hvor vi kan plassere Forsvarets ansatte. Noen er ganske kloke, litt late, men uten særlig oppdragsglød. Andre kan være en smule ubegavet, ikke spesielt late, og med stor oppdragsglød, og så videre. Se rundt deg. Hvor ville du ha plassert de du omgås på din egen arbeidsplass? Er det en good pro blant dem? Hva med deg selv?
Forsvaret trenger folk som plasserer seg ulike steder i dette tredimensjonale rommet. Det er ikke alt i Forsvaret heller som fordrer grensesprengende intelligens, utholdenhet som en russisk langrennsløper eller oppdragsglød som en misjonær. Mitt budskap er bare å fremsnakke oppdragsglød. Det er viktig at noen har det, kanskje ganske mange. Men den er ikke usårlig, og den kommer ikke av seg selv.