Over Atlanteren: Hvordan Norge og Europa kan gjøre Trumps avsky til en styrke

I løpet av fem år i USA opplevde jeg store kontraster: skiftende administrasjoner, ustabile relasjoner mellom Washington og Europa, og et folk preget av både dyp stolthet og økende frustrasjon. På den ene siden møtte jeg enestående gjestfrihet, et samfunn der venner, naboer og medstudenter stilte opp for hverandre. På den andre siden var det umulig å ignorere problemene: økonomisk ulikhet, ruskrise, sosialt forfall og en voksende følelse av svik fra egne ledere.

Denne misnøyen har vært en drivkraft for Donald Trump, først i 2016 og nå igjen i 2024. Med sin nasjonalistiske «America First»-retorikk har han bygget politisk kapital på folks sinne og uro. Resultatet er et USA som ikke bare utfordrer sitt eget demokrati, men også svekker bærebjelkene i det transatlantiske samarbeidet.

For meg handler dette ikke bare om geopolitisk analyse, men om ansvar. Vi må stille oss spørsmålet: Hva gjør vi når tilliten til ledere er borte? Hvem bærer da alliansen?

Svaret mitt er dette: Det må være folkene. Vanlige borgere, lokalsamfunn og sivilsamfunn. Ved å styrke båndene mellom amerikanere og europeere nedenfra, ikke bare mellom hovedsteder, kan vi gjenoppbygge tillit, motstandskraft og felles verdier. Det krever historisk bevissthet, men fremfor alt krever det handling. Sivilsamfunnet må bli en strategisk aktør i en ny tid for alliansen.

Dagens transatlantiske bilde: Allianseproblemer og demokratiske trusler

I 2025 står det transatlantiske forholdet ved et kritisk veikryss. Alliansen er preget av økende sikkerhetstrusler, demokratisk tilbakegang og kulturell friksjon, både innenfra og utenfra.

Trumps “America First”-filosofi forsøker å svekke internasjonale forpliktelser og det han kaller «the radical left deep state». Han har gjentatte ganger angrepet NATO og allierte for ikke å betale sin «fair share», innførte i april 2025 15 % toll på norske varer og 20 % på EU (senere midlertidig pauset), og har nylig kritisert europeiske land for angrep på «free speech».

I USA har han angrepet USAID, NED, Harvard University, og flere andre institusjoner som han mener driver med liberal propaganda og motvirker hans politikk. Samtidig har republikanere innført nye lover i 12 delstater som begrenser stemmeretten, og et økt press mot frie medier har ført til demokratisk tilbakegang i USA, dokumentert av Brookings i mars. Disse angrepene, både utenfor og innenfor USA, truer de felles verdiene som binder oss sammen. Dette er tydelig i en nylig meningsmåling hvor bare 22% av europeere ser på USA som en pålitelig alliert.

Samtidig som Donald Trump undergraver sentrale institusjoner, vokser trusselen fra autoritære stater. Kina kontrollerer nå 92 % av verdens forsyning av sjeldne jordmetaller, mens Russland øker sin bruk av hybridangrep. Dette er en felles bekymring; både amerikanere og europeere anser Kina og Russland som alvorlige trusler, men under overflaten skjuler det seg en dypere utfordring. Mens geopolitiske trusler som Kina og Russland forener oss i bekymring, er det de kulturelle og folkelige forskjellene mellom USA og Europa som nå utfordrer samarbeidet mest.

Transatlantisk friksjon: Transaksjonalisme vs. kollektivt ansvar

Konflikten mellom europeisk og amerikansk kultur går dypere enn diplomatiske forskjeller; den springer ut fra fundamentalt ulike folkelige erfaringer med staten, sikkerhet og tillit. I USA har tiår med økonomisk ulikhet, tap av industriarbeidsplasser og svekket sosial mobilitet etterlatt store deler av befolkningen med en følelse av at staten ikke lenger representerer dem. Det er i dette tomrommet Donald Trump har lyktes i å bygge støtte ved å hevde at USA bør slutte å «bære andres byrder» og heller kreve konkrete gjenytelser.

Denne mentaliteten «what’s in it for us?» er ikke bare Trumps retorikk, men reflekterer en dyp og utbredt mistillit til institusjoner og multilaterale forpliktelser. Når NATO eller FN nevnes, handler det ikke om felles trygghet, men om utgifter. Dette former amerikansk utenrikspolitikk i retning av transaksjonalisme: Verdi må være målbar, og nytte må være direkte.

I Norge og Europa er bildet annerledes. Selv om europeere og nordmenn også kjenner på økonomisk usikkerhet og systemsvikt, er tilliten til staten og viljen til å investere i fellesskapet fortsatt høy. Dette gir politiske ledere større rom for langsiktig tenkning, investeringer i samarbeid og felles ansvar, selv når gevinstene er indirekte eller langsiktige. Forskjellen gjenspeiles helt til toppnivå: Mens Trump prioriterer bilaterale forhandlinger og umiddelbare gevinster, forsøker norske og europeiske ledere å styrke institusjonell robusthet og kollektiv motstandskraft.

Friksjonen mellom disse tilnærmingene – den transaksjonelle amerikanske og den kollektive europeiske – er ikke bare et spørsmål om ledelse, men også om folkelig mobilisering. Når den ene siden ser på allianser som investeringer i stabilitet, og den andre som utgifter som må rettferdiggjøres, blir felles handling vanskeligere.

Norge og Europas mulighet i en krevende tid

Donald Trumps retoriske angrep på allierte og internasjonale institusjoner, kombinert med demokratisk tilbakegang i USA, har rystet både europeiske ledere og vanlige borgere. Samtidig skaper Kina og Russland økt geopolitisk uro. Dette er ikke bare en krevende tid; det er en vekker. For første gang på flere tiår må Norge og Europa forberede seg på en fremtid hvor amerikansk lederskap ikke lenger er en selvfølge. Men i stedet for å reagere med forakt mot USA, kan Norge og Europa gjøre Trumps utfordringer til en katalysator for fornyelse og en styrket transatlantisk allianse, uavhengig av hvem som sitter i Det hvite hus. For å oppnå dette anbefaler jeg fire konkrete tiltak:

1. Invester i relasjoner med den amerikanske befolkningen og delstatene

For å gjøre det transatlantiske samarbeidet mer motstandsdyktig mot føderal ustabilitet, bør Europa og Norge målrette innsatsen mot amerikanske delstater med høy strategisk betydning. Dette gjelder særlig California (teknologi og klima), New York (finans), Michigan (industri og forsvar), og Minnesota (historiske bånd), men også andre delstater bør prioriteres. Eksisterende initiativer som Fulbright, vennskapsbyavtaler og NGO-samarbeid må oppskaleres og knyttes til felles sikkerhetsutfordringer som desinformasjon, cybersikkerhet og samfunnsberedskap. Det handler ikke bare om flere programmer, men ved å bygge relasjoner nedenfra og opp kan vi sikre et transatlantisk samarbeid som tåler politiske endringer i Washington.

2. Etabler transatlantisk samarbeid mellom nasjonalgarder og sivilsamfunn

Et tettere samarbeid mellom USAs National Guard og beredskapsaktører som Heimevernet, Sivilforsvaret og frivillige organisasjoner kan styrke lokal og transatlantisk kriseberedskap. Programmer som NOREX, hvor Heimevernet samarbeider med Minnesota National Guard, viser hvordan slike partnerskap gir både operativ nytte og strategisk tillit. Slike initiativer bør utvides også til andre delstater, som North Dakota, med sterke norsk-amerikanske bånd. Fellesøvelser, utdanning og utveksling der sivile og militære jobber side om side, kan fremme en felles beredskapskultur og styrke samfunnets robusthet på tvers av Atlanteren.

3. Styrk sivilbefolkningens engasjement på begge sider av Atlanteren

For å møte sikkerhetspolitiske utfordringer som påvirkningsoperasjoner fra autoritære stater og risikoen for konvensjonell konflikt, må sivilsamfunnet bli en aktiv medspiller i sikkerhetspolitikken. Dette krever bevisstgjøring og strukturell inkludering. Demokratisk beredskap bør styrkes gjennom systematisk opplæring i informasjonskompetanse og kritisk medieforståelse. Samtidig må arenaer for offentlig deltakelse i forsvarsplanlegging, som sikkerhetsdialoger og borgerråd, skapes. Frivillige organisasjoner som jobber med lokal beredskap bør få økonomisk og organisatorisk støtte. I tillegg bør transatlantiske partnerskap etableres mellom europeiske og amerikanske sivilsamfunnsorganisasjoner innen demokrati, cybersikkerhet og samfunnssikkerhet for å styrke gjensidig forståelse og samarbeid.

4. Styrk sivilt-militært samarbeid som samfunnsberedskap

Sivilt-militært samarbeid må integreres som en kjernefunksjon i samfunnets beredskap, og ikke bare som en ressurs i krigstid. Dette krever strukturelle partnerskap mellom forsvar, sivilforsvar, politi, helsevesen og frivillige organisasjoner – både i planverk, i øvelser og i krisehåndtering. I en tid preget av hybride trusler, naturkatastrofer og samfunnskritiske hendelser, er det avgjørende at sivile og militære aktører har felles situasjonsforståelse, interoperabilitet og klare kommandolinjer. Et slikt samarbeid styrker ikke bare responsen i akutte kriser, men det bygger også tillit og motstandskraft i befolkningen over tid.

Konklusjon: En ny transatlantisk drivkraft nedenfra og opp

Europa og Norge står overfor et geopolitisk tidsskille. Donald Trumps retorikk og politikk representerer ikke bare en utfordring for det transatlantiske samarbeidet, men også en avsløring av hvor sårbart det har blitt. Responsen bør ikke være å vende USA ryggen eller bygge avsky i retur, men å styrke samarbeidet på nye måter, gjennom sivilsamfunnet, lokalt engasjement og varige bånd mellom folk. I stedet for trekke seg unna, kan Europa ta føringen i å fornye det transatlantiske fellesskapet.

Sivilsamfunnet, forsvarsindustrien og lokale transatlantiske forbindelser utgjør fundamentet for en ny sikkerhetsstruktur som som ikke er avhengig av hvem som sitter i Det hvite hus. Ved å investere i transatlantiske relasjoner og strategisk selvstendighet, kan Norge og Europa gå fra å være passive mottakere av amerikansk politikk til å bli medarkitekter for transatlantisk stabilitet.

Dette er ikke en eliteoppgave, det er et folkeprosjekt. Med sivilsamfunnet i spissen kan Norge og Europa ikke bare motstå Trumps verdensbilde, men snu det til sin fordel. Over Atlanteren finnes fortsatt et bånd verdt å kjempe for, men det må bygges nedenfra og opp.