Når krisen rammer og begge foreldre trengs – hvem tar barna?

Harald Høiback har igjen svingt sin skarpe penn innom kvotering og kvinner i Forsvaret, denne gang med en noe unormalt tynn rød tråd om franske benklær i samme farge. 

Høiback problematiserer en tenkt tilstand hvor 2. bataljon settes inn for å rydde skyttergraver med 40% av soldatene som unge kvinner. En av hovedinnvendingene hans later til å være at landets militære forsvarsevne i så fall baseres på at en betydelig del av de ansatte (altså kvinnene) skal makte å finne egnet barnepass den dagen både far og mor må ut i krigen.

Dette bør være unødvendig, men la oss bare stadfeste med en gang at kvinner er mer enn barnevakter og rugemaskiner. 

Utfordringen han peker på er likevel viktig – om enn av helt andre grunner enn kvotering.  

Den reelle utfordringen er ikke at mor også skal ut i krigen, slik det er lett å tolke Høibacks innlegg å mene. Utfordringen er at det er stadig flere familier der begge foreldre har en kritisk rolle i totalforsvaret. I Forsvaret er det også mange som tjenestegjør og bor langt unna egen familie og sosialt nettverk. Hvordan løser vi ivaretakelse av barna våre når krisen faktisk oppstår, og hvor ligger ansvaret for å organisere denne? Problemstillingen fortjener større oppmerksomhet enn å opptre som brannfakkel i harseleringen om kvotering og villet politikk.

Forsvaret har flere to-forsvarsfamilier hvor begge er styrkedisponert, og flere ansatte hvis sivile partnere har en samfunnskritisk stilling. Den første kategorien har vi (eller bør vi ha) oversikt over selv. Det bør dermed skapes bevissthet rundt hvordan barna skal ivaretas dersom de foresatte må rykke ut på kort varsel i uviss varighet. Dette er en utfordring flere av oss møter eksempelvis under øvelser, hvor barnepass må organiseres i god tid slik at begge foresatte samtidig skal kunne øve sin stridsfunksjon. Dette er kanskje ikke så ofte en utfordring for ansatte hvis sivile partner inngår som en del av totalforsvaret, da det dessverre er en sjeldenhet at totalforsvaret øves (samtidig) her i landet.  

Utfordringen «hva gjør vi med barna?» er ikke ny.

1. September 1939, to dager før Storbritannia erklærte krig mot Tyskland, iverksatte de operasjon Pied Piper, hvor primært barn ble evakuert vekk fra byene for å beskytte dem mot de forventede tyske bombetoktene.[1] Barna ble sendt med buss eller tog ut til landsbygda uten foreldre (de fleste voksne trengtes der de var), men ofte med lærere eller eskortert av flere tusen frivillige, som oftest kvinner. Der ble de innlosjert hos frivillige familier, alt koordinert av de britiske myndighetene. Operasjonen evakuerte over halvannen million innbyggere i løpet av andre verdenskrig, og regnes som den inntil da største logistikkoperasjonen av sitt slag. I løpet av krigen ble 25% av befolkningen i London alene evakuert ut. Planleggingen av Pied Piper ble påbegynt i etterkant av første verdenskrig, som følge av de store sivile tapene bomber forårsaket allerede da.[2]

I Ukraina vedtok myndighetene i 2023 obligatorisk evakuering av familier med barn fra kampsonene.[3] Barna må evakueres med en foresatt eller verge, og de foresatte kan ikke nekte evakuering. Hvordan de har løst dette der begge foreldre har en rolle i Forsvaret eller opprettholdelsen av landet er ikke beskrevet, men behovet for å evakuere barna er godt dokumentert.

Fraværet av barneperspektivet i totalforsvaret og beredskapsplanleggingen.

Norge har per dags dato ikke en tilstrekkelig ivaretakelse av mindreårige barn i et krise-/krigsperspektiv som en eksplisitt og integrert del av totalforsvaret. Det finnes ingen nasjonal plan som konkret tar for seg norske barns behov i krise/krig. Barn som pårørende, barn i evakuering, og barn i institusjon er sjeldent nevnt i sivile beredskapsplaner. Kommunal beredskap inngår i totalforsvaret, men det er lite som indikerer at barn ivaretas særskilt i kommuneplanene eller beredskapsplanene. Barneperspektivet er forankret i internasjonal lov (barnekonvensjonen) og prioriteres i norsk bistand, men perspektivet er fraværende i våre totalforsvarsplanverk og øvelser.

Det finnes ikke offentlig tilgjengelige tall på hvor mange to-forsvarsfamilier som har mindreårige barn, ei heller hvor mange vi har av kombinasjonen forsvarsansatt/styrkedisponert med sivil partner i samfunnskritisk stilling. Det er trolig flere av siste kategori, men i løpet av de siste 20 årene har vi fått markant flere to-forsvarsfamilier. Avhengig av hvor bredt man definerer “samfunnskritisk”, kan vi grovt estimere at minst en halv million mennesker i Norge jobber i en samfunnskritisk stilling det vil være behov for å opprettholde i krig. Mange finner sin partner på arbeidsplassen,[4] og omlag 40% av befolkningens registrerte par har barn.[5] Vi kan dermed trygt anta at vi har en god del mennesker her i landet hvor begge i parforholdet har både samfunnskritiske stillinger og mindreårige barn.

Forutsetninger for beredskap: Vi må planlegge for barna før krisen oppstår.

Så, hvordan løser vi ivaretakelse av barna våre når krisen faktisk oppstår, og hvor ligger ansvaret for å organisere denne? For mange av oss er løsningen under øvelser å se til barnas besteforeldre for støtte, noe som trolig også vil være løsningen dersom vi blir angrepet. Samtidig er det ikke alle som har besteforeldre tilgjengelig, eller har besteforeldre som har mulighet til å stille opp 24/7 i flere uker. Ivaretakelse av de mindreårige barna til ansatte hvor begge inngår som en del av totalforsvaret vil være en større utfordring den dagen det smeller. 

2026 er totalforsvarsåret, hvor sivilsamfunnet, Forsvaret og våre allierte planlegger, jobber og øver sammen for å kunne håndtere alvorlige kriser og i ytterste konsekvens krig.[6] Jeg håper mine gode kollegaer i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og ved Forsvarets operative hovedkvarter, som i dag jobber med planleggingen av øvelsene som skal gjennomføres neste år, tar med seg denne utfordringen inn som et reelt øvingsmoment.

Det hjelper lite med styrkedisponert personell i toppform dersom ingen har tenkt på hva som skjer med barna deres når krisen oppstår. Hvem gjør hva, når begge foreldre trengs i uniform—uavhengig av om uniformen tilhører Forsvaret, Sivilforsvaret, helsevesenet eller en annen del av totalforsvaret? Det er en forskjell på å sikre oppfølging av barn hvis foreldre trengs til innsatsen, og på å evakuere alle barna fra en utsatt landsdel til en mindre utsatt landsdel ved et eventuelt angrep. Bør ansvaret fullt og helt ligge hos foreldrene? Er dette i så fall klart for dem det gjelder? Burde dette eksempelvis være et fast samtalepunkt i medarbeidersamtalen? Hvor realistisk er det å belage seg på støtte fra naboer i områder der de fleste jobber i—eller i tilknytning til—Forsvaret? Hver enkelt aktør i totalforsvaret bør vurdere hva denne utfordringen betyr for egne ansatte og organisasjon, og hvordan den best kan løses.

Det er på høy tid at barneperspektivet får en tydelig plass i (egen)beredskapen.

Når vi unnlater å planlegge for de mest sårbare blant oss – barna – setter vi ikke bare deres trygghet på spill, men også selve totalforsvarets robusthet og evne til å stå imot kriser. Dette handler ikke om kvotering eller militær kapasitet, men om å anerkjenne at en av styrkene i forsvaret vårt også ligger i tryggheten for de som er igjen hjemme.

Foto: Mats Nilsen /Forsvaret