Replikk: De beste blant oss
Stor takk til Amanda Bergh Schjelderup for at hun i en travel hverdag tar seg tid til å slå i hjel et helt akterutseilt tankegods. Jeg tror kanskje at hennes frykt for at folk skal løpe ned dørene til museet for å meske seg med nostalgiske refleksjoner er en smule overdrevet, men jeg setter pris på omtanken hennes. Det jeg imidlertid satte størst pris på var å få vite noe jeg ikke visste i fra før. Det skjer ikke hver dag for en mann i min alder. Jeg var ikke klar over at kvotering er noe vi bruker for å rekruttere de beste.
Fram til i dag har jeg trodd at Forsvaret har opptakskrav av to grunner. Den ene er for å sikre at vi ikke tar inn folk som mangler forutsetninger for å klare utdanningen, eller den jobben de utdannes til. Det utskjelte kravet om karakter 3 i matematikk for opptak på sykepleierstudiet er et eksempel på det. Den andre grunnen til å bruke opptakskrav er om køen av søkere er lengre enn antall plasser. Vi kunne ha ordnet køen gjennom loddtrekning eller kjøp og salg, men i Forsvaret gjør vi det slik at de som skårer best på opptakskravene er de som får tilbud om plassene.
Det er også Forsvaret selv som bestemmer opptakskravene. Om vi mener at vilje til å utnytte ny teknologi, kompetanse om cyberdomenet, samarbeidsevner og kunnskap om sikkerhetspolitikk er viktig egenskaper for fremtidige offiserer er det helt tipp topp. Da lager vi opptakskrav som sørger for at de som i størst grad er i besittelse av disse egenskapene kommer øverst på lista.
Der jeg som museumsmenneske mister tråden, er når Schjelderup drar kvotering og likestillingsmål inn i dette. Kvotering bruker vi jo for å fremme kandidater som ellers ikke når opp i konkurransen. Og hva i all verden skal vi med kvotering og likestillingsmål om kvinner har det som kreves for å konkurrere seg inn på Forsvarets skoler og oberstlister? Det Schjelderup sier, er at om Forsvaret vil rekruttere de beste, må vi sørge for ikke å rekruttere de beste.
Jeg antar at det ikke er noe galt med Schjelderups resonnement. Hun jobber tross alt ikke på museum. Men under alt museumsstøvet tror jeg fremdeles at opptakskrav, som selvfølgelig må tilpasses til krigens krav av i dag, er den beste måten å plukke ut de beste på. At enkelte vinkes ut av køen for å sendes fremover, har ingenting med at de er best å gjøre. I så fall hadde de stått lengre frem i køen. Hvis ikke er det noe galt med opptakskravene, og da må vi gjøre noe med dem.
Det som er trist er at så mange i Norge fremdeles mener at kvinner ikke kan gjøre nytte for seg i spesialstyrkene, lede operative avdelinger på en god måte, utforme vår sikkerhetspolitikk eller være handlekraftige generaler i krevende internasjonale operasjoner, og at de derfor må få en egen inngang til slike jobber. Jeg har vært i Forsvaret i 37 år, noe som er altfor lenge selvfølgelig, men jeg har aldri møtt et menneske i uniform som er dyktig, eventuelt ubrukelig, i kraft av sitt kjønn. Jeg har riktignok aldri vært i den kraft- og utholdenhetskrevende delen av Forsvaret, men der jeg har befunnet meg, har kjønn aldri vært relevant for prestasjonene. Aldri. At vi likevel har kvotering og likestillingsmål må derfor skyldes andre ting enn ønsket om å dyrke frem de beste. At jeg er i stand til å trekke en slik konklusjon er utvilsomt med på å forklare hvorfor jeg befinner meg på museum.
Foto: Helene Sofie Thorkildsen / Forsvaret