Replikk: Flernasjonalt samarbeid?

I en replikk til mine tanker rundt en ny forsvarskommisjon, som ble publisert 31. desember i fjor, påpeker Sverre Diesen at jeg feiltolker ham når det gjelder synet på flernasjonalt forsvarssamarbeid basert på arbeidsdeling. I stedet for at de samarbeidende nasjonene deler forsvarsoppgavene seg imellom, og bare beholder de strukturelementene som er nødvendige for å løse sin del av oppgaveporteføljen, som er slik jeg har tolket Diesen, går han inn for et samarbeid basert på det han kaller integrasjon. Her beholder de samarbeidende nasjonene hele bredden av strukturelementer, men etablerer et så tett samarbeid om materiellanskaffelser, logistikk, utdannelse og trening osv. at enhetskostnadene kan reduseres betraktelig. Til dette kan jeg bare svare: I stand corrected! Jeg takker for nyttig avklaring, tar Diesens syn til etterretning og forholder meg til det heretter.

Lakmusprøven på Diesens integrasjonskonsept er om reduksjonen i enhetskostnader blir stor nok til at det vil utgjøre noen substansiell forskjell, om det vil gjøre det mulig, f.eks. innenfor den nye langtidsplanens økonomiske rammer – som det virker som er det maksimum det er politisk mulig å bevilge til Forsvaret – å øke antall enheter og avdelinger i stilstrekkelig grad til at det utgjør et troverdig forsvar.

Å finne svar på dette spørsmålet, å anslå hvor stor reduksjonen i enhetskostnad bør være for at det skal monne, og om innsparingspotensialet ved samarbeid om anskaffelser, logistikk, utdannelse og trening er stort nok, bør være en prioritert regneoppgave for Sverre Diesen og FFI framover. Om svaret er nei, blir dette integrasjonskonseptet bare skrivebordsteoretisk tankespinn, og vi er tilbake til square one.


Foto: Forsvaret (Formasjonsflygning med tre nordiske lands stridsfly)