Replikk: Forsvaret vinner ikke krig med museumstenkning

Jeg er usikker på om Høiback kaster ut dette åpenbare agnet utelukkende for å provosere og for å holde seg aktuell i forsvarsdebatten, men jeg biter uansett på. Hans holdninger til et mangfoldig forsvar hører rett og slett hjemme der han arbeider til daglig – på museum. Forsvaret anno 2025 kan ikke reduseres til nostalgiske refleksjoner om signalrøde bukser og napoleonsk krigføring.

I dag er vår sikkerhet avhengig av at vi rekrutterer og utvikler de beste kvinnene og mennene i landet, og at vi klarer å ta i bruk hele befolkningens kompetanse og kapasitet. Dette er på ingen måte symbolpolitikk, men handler snarere om å bygge og sikre reell forsvarsevne. Når Høiback fremstiller likestillingsmålene som arasjonelle kuriositeter, viser han først og fremst at han ser bakover i tid i stedet for fremover.

Det kan godt være at antallet bajonetter og fysisk sterke menn var avgjørende i napoleonskrigene og i verdenskrigene som Høiback stadig vender tilbake til. Den virkeligheten vi står i dag har imidlertid et langt mer komplekst trusselbilde. Vår sikkerhet avgjøres ikke lenger av hvor mange soldater som kan storme en skyttergrav, men av evnen til å forsvare oss i cyberdomenet og i luften, vår vilje til utnyttelse av ny teknologi, til å bygge robuste allianser og håndtere samspillet mellom militær makt og sivile ressurser. Suverenitet til havs og i landmakten skal også sikres, men en annen detalj Høiback har glemt er at 2.bataljon består av personell som har bestått fysiske minstekrav, skytetabeller og andre kunnskaps- og ferdighetsprøver som er satt for å kunne legge lista for hvem som «settes inn for å rydde skyttergraver med bajonett og håndgranater». Norske befal og soldater holder høy internasjonal standard, særlig målt opp eksempelvis Russland, og dette uavhengig av kjønn.

Forsvaret har i dag kvinner i spesialstyrkene, kvinner som leder operative avdelinger, kvinner som strategisk utformer vår sikkerhetspolitikk og kvinner som har vist seg som erfarne og handlekraftige generaler i krevende internasjonale operasjoner. De tilfører styrke, kunnskap og utholdenhet på en måte som Forsvaret ikke kan klare seg uten. Å insinuere at disse kvinnene svekker forsvarsevnen er ikke bare feil, det er en direkte undervurdering av den realiteten Forsvaret står i hver eneste dag.

Vi kan rett og slett ikke velge bort halvparten av befolkningen dersom vi ønsker et sterkt og moderne forsvar. Vi trenger de klokeste hodene, de sterkeste viljene og den bredeste erfaringen uavhengig av kjønn.

Å trekke røde bukser ned over dagens likestillingsarbeid er ikke bare en dårlig metafor, det er et tegn på at man ikke har forstått hva som faktisk kreves for å trygge Norge i møte med fremtidens utfordringer. De røde strømpene er ikke en byrde for Forsvaret. Og når historien en dag skal skrives om vår tid, vil det ikke være de som insisterte på å holde fast i gårsdagens uniformer som fremstår kloke, men de som hadde mot til å kle Forsvaret for fremtiden.

Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret