Russiske GRU Enhet 29155 - sabotasjeoperasjoner og attentater som avskrekking

De siste årene har det blitt økt oppmerksomhet om mistenkelige hendelser rundt om i Europa, som har blitt sett på som russisk sabotasje. I senere tid har Vesten blitt oppmerksomme på en viktig enhet, GRU Enhet 29155, som ansees ansvarlig for mange av disse sabotasjeoperasjonene.^[1] Enhetens aktiviteter er ikke tilfeldige – de er sannsynligvis del av en bredere strategi for russisk avskrekking. Russisk avskrekking foregår ikke bare med tradisjonelle militære metoder, men også gjennom en kompleks blanding av asymmetrisk krigføring og etterretningsoperasjoner.

I denne artikkelen vil jeg fokusere på GRU Enhet 29155s rolle i avskrekking, med særlig vekt på periodene etter Russlands annektering av Krym i 2014, ettersom flere oppsiktsvekkende hendelser begynte å skje i Vesten etter dette. Jeg avgrenser analysen til å drøfte enhetens avskrekking i to hovedkategorier: sabotasje rettet mot Vesten og attentater som både rammer vestlige mål og russiske avhoppere som har vendt ryggen til regimet. Det er viktig å merke seg at avskrekking gjennom sabotasje primært er rettet mot vestlige aktører som en måte å sende signaler om at fiendtlig atferd og særlig økt støtte til Ukraina vil få konsekvenser, mens attentater også innebærer en å opprettholde kontroll over egne spioner og forhindre avhopping. I tillegg bidrar handlinger som attentater til å skape en atmosfære av frykt i de Vestlige landene som har opplevd at attentater har funnet sted.

Adamskys teori om Russlands asymmetriske krigføring for avskrekking blir brukt for å strukturere analysen av enhetens aktiviteter. Hans teorier er de som best inkluderer asymmetri som virkemiddel i avskrekking, til forskjell fra de mer tradisjonelle perspektiver på avskrekking. Dette er særlig viktig for å forstå enhetens metoder og hvordan de sannsynligvis prøver å påvirke både internasjonal sikkerhet og geopolitisk dynamikk. Jeg vil innledningsvis beskrive bakgrunn om GRU enhet 29155, dernest et kort teoretisk rammeverk, før selve analysen av sabotasje og attentater som virkemidler, samt en vurdering av effekten av enhetens operasjoner. I tillegg til disse typene operasjoner, bedriver enheten cyberoperasjoner, men det vil ikke bli drøftet i denne artikkelen.

Hvem er så denne "Enhet 29155"?

GRU Enhet 29155 er en ultra-hemmelig spesialenhet innenfor den russiske militære etterretningstjenesten (GRU) hvor lite er kjent om dens opprinnelse, omfang og bruk. Det vi vet, eller kan finne spor av er at enhetens agenter er trent til sabotasje og har spesialisert seg på brutale hemmelige oppdrag som attentater og sabotasje, som skal gjøre stor skade av blant annet kritisk infrastruktur.^[2] Agentene i enheten er ofte beskrevet som godt trente og har ofte erfaring fra andre konflikter der Russland har vært involvert siden 2000-tallet, samt vært igjennom spetsnaz-treningen.^[3] Spetsnaz er en felles betegnelse for de militære spesial-styrke avdelingene i Sovjetunionen og ennå i Russland. Ordet er en forkortelse av специальное назначение som betyr spesielle formål.^[4] De siste par årene har noen vestlige kilder derimot beskrevet GRU agentene som dårlig trente og med lite spesialisering på slike hemmelige oppdrag. Dette diskuteres nærmere senere i oppgaven.

The Insider sammenligner agentene i enheten med agentene fra den kjente amerikanske serien «The Americans», hvor agentene ofte rekrutteres fra fattige kår og får som belønning tilgang til et luksuriøst liv med ubegrensede kredittmuligheter og rom for korrupsjon.^[5] Enheten har operert i flere land, men dens nøyaktige aktiviteter og eksistens har vært lite kjent for Vesten inntil nylig.^[6] Det har i midlertidig blitt rapportert at enheten har vært aktiv i flere år, men det var først i 2019, etter en oppsiktsvekkende forgiftningshendelse i Storbritannia i 2018, at offentligheten i Vesten virkelig fikk øynene opp for enhetens eksistens og metoder.^[7] Nøyaktig når enheten ble opprettet er som tidligere nevnt noe usikkert, ettersom forskere er uenige. Tor Bukkvoll skriver at enheten har eksistert siden tidlig 1960-tallet.^[8] Andre kilder hevder at enheten var opprettet rundt 2007, og at den siden da er  blitt ledet av Andrei Averjanov, en lojal av Putin.^[9] En Insider artikkel beskriver hvordan han skulle opprette og lede enheten, bestående av omtrent 60 menn fra russiske Spetsnaz for å utføre sabotasjeoperasjoner i utlandet.^[10] En Russlandsforsker i Østerrike, Gerhard Mangott, mente derimot at enheten sannsynligvis bare hadde rundt 20 agenter da den ble grunnlagt.^[11]

Det er tydelig at klar kjennskap til enhetens omfang, agenter og deres kompetanse fremdeles er svært uklar i Vesten. Det er mange antakelser, og forskjellige eksperter gir forskjellige beskrivelser og svar. Ifølge den russiske kilden Tass, er Vestlig etterretning sine beskrivelser av enheten «som dratt ut av virkeligheten», eller som «et godt plot for en science fiction film». [12] Altså, at Vestens bekrivelser av enheten ikke stemmer. På nåværende tidspunkt og med de kilder tilgjengelig vil jeg konkludere om at både opprinnelse og utvikling ennå er svært usikkert.  Den har sannsynligvis bestått over tid, men at den i alle fall har fått et oppdatert mandat etter at Russland begynte på en tydeligere konfliktlinje ovenfor Vesten fra ca. 2007, og jeg vil anta at den har fått gradvis økt betydning etter hvert som konflikten har økt med angrepet på Ukraina i 2014, og senere etter det enda tydelige fiendebildet av Vesten fra 2021-22 og fortsatt i dag.

Adamsky, asymmetrisk avskrekking

I "The Russian Way of Deterrence" argumenterer Dmitri Adamsky for at den russiske tilnærmingen til avskrekking må forstås som bredere og mer omfattende enn den typiske vestlige modellen. Avskrekking i den russiske konteksten innebærer ikke bare trusler om militær makt, men også utstrakt bruk av `begrenset vold` for å oppnå politiske mål. Dette skaper et utydelig skille mellom tradisjonell militærmakt og diplomati i motsetning til mer diffuse og indirekte metoder med trusler og påvirkning, noe som åpner for strategiske operasjoner fra enheter som Enhet 29155.^[13] Ifølge Adamsky ligger kjernen i den russiske strategiske kulturen i evnen til å skape usikkerhet og tvil hos motstanderen. Gjennom sabotasjeaksjoner og attentater demonstrerer Russland sin makt og vilje, samtidig som de kan benekte ansvar, noe som gir dem en fordel i diplomatiet og politikken.^[14] Spesielt gjennom målrettede angrep mot individer som oppfattes som trusler mot regimet, både internt og eksternt, sender Russland et sterkt signal om konsekvensene av opposisjon. Denne tilnærmingen kan sees i lys av den asymmetriske avskrekkingsteorien, hvor målet er å bruke minimalt med ressurser for å oppnå maksimal innflytelse.^[15] Enhetens aktiviteter med sabotasje av kritisk infrastruktur, for eksempel, er designet for å skape frykt og forvirring i Vesten uten nødvendigvis å utløse en militær respons. Som et resultat må Vesten bruke ressurser til forsvar og tiltak, noe som svekker deres strategiske posisjon. Den psykologiske dimensjonen ved Russlands sabotasjeaksjoner er også betydelig. Ved å ramme mål som representerer trusler mot regimet, destabiliserer de motstandere og skaper en atmosfære av frykt. Denne effekten gjør at aktører i Vesten kan føle seg presset til å handle defensivt eller fremstå som handlingslammet og dermed miste politisk oppslutning.

Analyse

Sabotasje som virkemiddel

Enhet 29155 har sannsynligvis gjennomført en rekke sabotasjeaksjoner gjennom både fysisk sabotasje og sabotasje ved cyberangrep, alt i tråd med den russiske strategiske kulturen, beskrevet av Adamsky. Rammeverket understreker hvordan Russland bruker avskrekking som et strategisk virkemiddel for å oppnå politiske mål, og enhetens handlinger eksemplifiserer dette klart. I perioden 2021-22 var russiske ledere veldig tydelige i sin kritikk av Vesten, og de truet med at Russland ville iverksette operasjoner mot landets fiender om de vestlige landene ikke inngikk sikkerhetsdialoger og avtaler om Europeisk sikkerhet. Dette var tett koblet til Ukraina krigen, som hadde pågått siden 2014 og NATOs utvidelser.^[16]

Russland har etter hvert vokst frem til å bli verdensledende innen global cyberspionasje og operasjoner.^[17] Særlig siden tidlig 2022 har cyberaktørene i enheten fokusert på å destabilisere innsatsen for å gi humanitær og militær hjelp til Ukraina.^[18] Vesten har vært vitne til en rekke unormale hendelser, inkludert alvorlige kommunikasjonsfeil, sprenging av fabrikkanlegg, og til og med angrep på energiforsyninger. Bare i 2024 har GRU blitt anklaget for å stå bak branner i Storbritannia og Madrid mot et ukrainsk selskap; brannstiftelse og sabotasje i Polen som for eksempel mot et av Warszawas største kjøpesenter; og en påvist plan om å sette fyr på en busspark i Praha.^[19] Det har nok vært færre hendelser i Norge, men trusselen er også reell her. Blant annet var det en episode med avkappet kabel på Andøya som fikk oppmerksomhet nylig,^[20] og en artikkelserie fra en PST ansatt som advarer mot dette.^[21] PST anslo i sin årlige sikkerhetsvurdering i vinter at det er sannsynlig med sabotasje hendelser i Norge det nærmeste året.^[22]

Slike operasjoner synes å ha foregått helt siden 2014, like etter Russlands annektering av Krym. Allerede i 2014 ble det identifisert at seks agenter fra enheten var involverte i sabotasje av et ammunisjonsdepot i Tsjekkia. Rundt samme tid ble lederen for enheten, Andrej Averjanov også oppdaget i å ha reiset undercover til Østerrike og antageligvis reiste han videre til Tsjekkia. En analyse av Bellingcat viser at sabotasjen i Tsjekkia i 2014 var del av en større operasjon fra GRU, med mål å hindre Ukraina i å skaffe våpen og ammunisjon nødvendig for å forsvare seg mot russiske soldater i Øst-Ukraina.^[23] Vestlig etterretning har dokumentert enhetens involvering i flere slike hendelser som har rammet flere vestlige nasjoner som har støttet Ukraina. Som eksempel, har Tsjekkiske myndigheter vurdert at sabotasje har vært gjort for å hindre at våpen og ammunisjon blir sendt til områder i Ukraina der den russiske hæren befinner seg.^[24]

Mange av enhetens sabotasjeangrep i Vesten de siste årene har blitt oppdaget, ettersom de involverte agentene har reist med lett gjenkjennelig identifikasjon. Gjennom telefonmetadata har større nettverk av leiemordere blitt avslørt.^[25] Ettersom enheten ble offentlig kjent i Vesten i 2018, men flere kilder viser til at enheten har vært aktiv lenge før dette, tilsier det at Russlands strategi er endret. Innledningsvis nevnte jeg at agentene i enheten ofte ble beskrevet som godt trente og spesialiserte til å utføre hemmelige operasjoner. Dette var de antageligvis, ettersom de mest sannsynlig har vært aktive i flere år før Vesten visste om dem. De siste årene har agentene derimot gjentatte ganger gjort «feil» og blitt oppdaget, noe som har gjort at enheten har blitt mye kritisert som «uprofesjonell». Samtidig kan «feilene» virke for åpenbare til ikke å være med vilje. Åpenbare handlinger er mulig en bevisst ny strategi for å skape mer bevissthet rundt Russlands nettverk av agenter i Europa.

I en artikkel kalt «Russian Sabotage in the Gig-Economy Era» argumenteres det for at Putin har en fått ny tilnærming til sabotasje, kalt `gig-economy`.^[26] Denne nye tilnærmingen til sabotasje handler om Putins endringer av rekrutering og kostnader. Etter invasjonen i 2022 har flere hundre russiske diplomater og etterretningsoffiserer blitt utvist fra vestlige land. Putins nye strategi for rekruttering av agenter har gjort det mulig for Putin å rekruttere flere folk, og som kan bidra til at Putin kan fortsette å benekte skyld for sabotasjehendelser. Putin har satset på å rekruttere fra kriminelle miljøer, gi dem mindre trening og ansetter gjerne bare for en mindre periode eller en operasjon. De rekrutterte har noen fellesnevnere som går igjen, slik som at de kommer fra land som ikke har tilknytning til Russland, og at de allerede har kunnskap om våpen og IT. De er ofte unge menn som har ideologisk motivasjon eller er i nød av penger.^[27] Å ha mer uerfarne rekrutterte, som utfører mindre sabotasjer, er mulig taktisk fra Russisk side fordi det virker som Russland ønsker å unngå at NATOs artikkel 5 om kollektiv sikkerhet blir utløst.^[28] Med agenter av ulik bakgrunn og ingen tilknytning til det post-sovjetiske området, har Putin fremdeles mulighet til å benekte involvering.^[29]

De nye agentenes bakgrunn, som er både ulike fra hverandre og ikke har noen tilknytning til Russland, bidrar til å gjøre det vanskelig for Vesten å identifisere eller bekrefte hvem som står bak ulike hendelser. Russland får dermed muligheten til å nekte skyld for operasjoner enheten har vært involvert i. Litauisk etterretning har også advart offentligheten om at Russland forsøker å rekruttere folk gjennom sosiale medier til å blant annet skaffe informasjon om mennesker og militære anlegg, og utføre ødeleggende handlinger mot betaling.^[30] Vesten har i få tilfeller sikre bevis for at dette er GRU Enhet 29155, eller Russland involvert i det hele tatt, men antyder likevel at de er det på grunn av like handlingsmønster. En plausibel sammenheng er at de bedre trente og erfarne GRU operatører står for rekrutering og oppdragsgivning til disse nye, mindre trente «innleide» operatørene. Antydninger er vage, og usikkerheten mellom NATO-medlemmer vokser naturligvis. Hvis alliansen ikke har tillitt til hverandre, svekkes troverdigheten om at alliansen står sammen hvis et angrep på et medlem skal skje.

Moskva forsøker gjennom ikke-militære midler å gjøre maksimal skade, for å unngå å provosere frem mottiltak.^[31] Enhet 29155s metoder har demonstrert en bevisst strategi for å skape usikkerhet og frykt, noe som kan svekke den kollektive viljen i Vesten til å støtte Ukraina. Gjennom målrettede angrep på alt fra energisektoren til logistikk, har Russland klart å forstyrre logistikken for å sende våpen og andre forsyninger til Ukraina. Dette bidrar ikke bare til å hemme militær støtte, men skaper også en usikkerhet som kan ha en splittende effekt blant NATO-allierte. Land som er mer avhengige av energi fra Russland kan bli mer tilbakeholdne i sin støtte til Ukraina, noe som igjen kan undergrave den kollektive alliansen som er så viktig i en situasjon med høy spenning slik den vi ser i dag. På denne måten er det strategiske målet å påføre Vestlige nasjoners politiske og økonomiske kostnader, samtidig som man gjør det mer utfordrende for NATO-medlemmer å opprettholde en enhetlig front. Ødeleggelser på infrastruktur og materiell vil koste landet flere millioner å fikse.^[32]

På den ene siden har Enhet 29155s sabotasjeaksjoner vært vellykkede i sitt omfang og i å påvirke Vesten, da de har ført til forsinkelser og behov for ekstra sikkerhetstiltak for forsyningene til Ukraina og påført nasjoner både økonomiske og politiske kostnader. På den andre siden er spørsmålet om hvorvidt disse operasjonene har oppnådd sine strategiske mål mer nyansert. Angrepene har helt klart skapt en atmosfære av usikkerhet og frykt, noe som faller inn under det Adamsky beskriver som det russiske målet om å forstyrre motstanderens beredskap. Dette kan svekke Vesten på kort sikt, men det har også ført til økt oppmerksomhet og årvåkenhet rundt russisk aggresjon. Mens de umiddelbare konsekvensene kan gå i retning av å skape panikk og svakhet i respondentene, kan de også føre til en sterkere kollektiv respons mot russisk aggresjon. Ifølge NATOs generalsekretær, Mark Rutte, vil NATOs respons på slike handlinger bli et hovedfokus, særlig knyttet til aktiviteter i Østersjøen.^[33] Økt årvåkenhet og mobilisering i vestlige nasjoner kan føre til en sterkere eller mer koordinert respons mot russisk destabilisering, noe som kan oppveie de kortsiktige fordelene ved sabotasje.^[34] Det betyr at selv om Russland har oppnådd noe nå, kan det på lang sikt bli vanskeligere for dem. Den langsiktige virkningen av enhetens sabotasjeaksjoner avhenger også av Vesten og NATO-allierte sin evne til å tilpasse seg og utvikle strategier for å håndtere denne type asymmetrisk krigføring. For å opprettholde og forbedre forsvarsevnen mot slike sabotasjeangrep, er det essensielt at Vesten ikke bare reagerer på hendelsene som skjer, men også aktivt vurderer hvordan informasjon, kommunikasjon og forsyningskjeder kan sikres. Dette inkluderer alt fra cyberforsvar til fysisk sikring av kritisk infrastruktur.

Attentater som virkemiddel

Adamskys perspektiv om at Russland bruker `begrenset vold` som avskrekkingsmiddel kobler også enhetens mange attentater av både avhoppere fra den russiske staten og vestlige mål i en større strategisk kontekst. Gjennom målrettede drap av enkeltpersoner som anses for å utgjøre en trussel mot landets sikkerhet eller politiske interesser, sender Russland et klart budskap om at motstandere og alt som oppleves som en trussel mot regimet ikke vil tolereres. Attentater som strategisk virkemiddel fungerer på flere nivåer. De fungerer som straff for de som vurderer å motarbeide regimet, samtidig som de fungerer som en avskrekking for potensielle dissidenter og statlige motstandere i Vesten. Historiske tilfeller, som attentatforsøket på den tidligere russiske spionen Sergei Skripal og hans datter i England i 2018, illustrerer Russlands vilje til å bruke ekstreme metoder i utlandet for å oppnå sine mål. I dette tilfellet ble det kjent at enheten et nervegiftstoff kalt Novitsjok (новичок), som er en dødelig nervegift som ble utviklet av Sovjetunionen på 1970-tallet. Likevel overlevde begge etter en lang periode med behandling. Stoffene er ekstremt farlig og kan føre til lammelse, kramper og i verste fall død. Novitsjok er klassifisert som et kjemisk våpen og er forbudt under internasjonale konvensjoner. Selv om Russland benekter ansvar for slike angrep, blir handlingene deres oppfattet globalt som brutale og beregnede. Britiske myndigheter har anklaget tre agenter fra GRU Enhet 29155 for å være involvert i forgiftningen, og Russland er derfor anklaget for å bryte den kjemiske våpenkonvensjonen.^[35] På den russisk-statelige tv-kanalen «Russia Today», ble det skrevet om hendelsen, men at det var andre i Vesten som sto bak forgiftningen, og det var ikke Novitsjok, men «NATO toxin», og at angrepet aldri skjedde i det hele tatt.^[36] Like etter forgiftningsforsøket ble en sprayflaske full av dette giftige stoffet funnet av en uskyldig kvinne, som også endte med å bli forgiftet.^[37] Vitner til hendelsen har rapportert av de er traumatiserte og redde for de involverte og for samfunnet.^[38]

Russland og GRU har også blitt mistenkt for å stå for trusler og å ha planlagt attentater mot vestlige ledere, som for eksempel Armin Papperger, administrerende direktør i forsvarsselskapet Rheinmetall, som spilte en viktig rolle i militær leveranser til Ukraina.^[39]

Selv om flere lignende attentatforsøk har blitt utført på tidligere russiske spioner eller motstandere av Putin-regimet, blir handlingene også oppfattet som en trussel for flere i NATO land og i Ukraina. I mai i fjor ble en mann i Polen, som var arrestert for å ha samlet inn informasjon om en flyplass, mistenkt for å hjelpe Russland i et attentatforsøk mot president Volodymyr Zelensky.^[40] Vestlige reaksjoner på Skripal-forgiftningsforsøket, som at «Dette truer sikkerheten til oss alle»^[41], er med på å antyde at det får en avskrekkende effekt. Russlands brudd på internasjonale konvensjoner viser at de er villig til å utføre brutale angrep på sine fiender. Dette gir et inntrykk av at det internasjonale systemet er maktløst til å straffe aggresjon. Russlands handlinger viser at stater er rasjonelle aktører, og kan gjøre hva de selv vil for å maksimere sin gevinst, uavhengig av internasjonale lover som er fastslått. Vestlige lands tillitt til det internasjonale systemet svekkes, og vilje til å støtte Ukraina kan dermed bli redusert. Hvis Europa får et inntrykk av at Russland har en sterk vilje til å utføre brutale handlinger og skade, vil senere trusler også være troverdige. Putin får da en større mulighet til å kunne presse vestlige ledere til å etterkomme Russlands krav.^[42] Dette kan skape frykt og usikkerhet blant politikere og befolkningen i Vesten. Noen eksperter mener at enhetens operasjoner kan sees som en form for psykologisk krigføring, som har til hensikt å skape frykt og destabilisere troen på demokratisk styresett i Vesten.^[43] Slike brutale handlinger som attentater, skaper en frykt i samfunnet, som kan bidra til splittelse og uenigheter i Europa om tilnærming til Ukraina. Noen grupper kan advare mot eskalering og oppfordre til dialog, mens andre vil argumentere for en hardere linje mot Russland og være mindre villige til å gi Ukraina våpen, økonomisk hjelp eller politisk støtte i frykt for å bli mål for russisk aggresjon. Denne splittelsen kan svekke Europas evne til å opprettholde en samlet front og troverdig NATO, mot russisk aggresjon og støtte til Ukraina.

Attentater utført av Enhet 29155 synes å ha en avskrekkende effekt. De signaliserer at avhoppere eller individer med tilknytning til opposisjon vil få konsekvenser dersom de går imot regimet. Å vite at det er høy risiko for å bli mål for brutale angrep kan skape en psykologisk barriere for de som vurderer å forlate landet eller samarbeide med utenlandske myndigheter.

Imidlertid er det viktig å merke seg at denne avskrekkingen ikke er absolutt. Til tross for risikoen, ser vi at noen avhoppere fortsatt velger å ta sjansen. Dette kan indikere en underliggende motstand mot regimet eller en tro på at presset for endring i Russland er til stede. De fleste rekrutterte kommer fra fattige kår, og det er ikke vanskelig å forstå agenter blir fristet til å utføre slike brutale handlinger når de får gode karrieremuligheter og god lønn.^[44] På den andre siden er det heller ikke vanskelig å forstå at en agent med fattigslig bakgrunn, som så har levd et godt liv i vesten skulle ønske å hoppe av og fortsatt ønsker et normalt liv. En avhoppers suksess kan inspirere andre til å handle mot regimet, spesielt i en tid der misnøye med det politiske klimaet vokser.

Konklusjon

GRU Enhet 29155 har sannsynligvis en lang historie, kanskje tilbake til den kalde krigen, men det synes ut fra åpne kilder at den i alle fall ble kraftig bygd opp fra perioden da Russland startet på sin konfrontasjonslinje mot vesten rundt 2007. Den har blitt mye omtalt de siste få årene på grunn av økt aktivitet og synlighet, og kanskje har dette vært bevisst for å markere dens avskrekkende effekt. Vi har fortsatt mangelfull kunnskap om dens omfang og operasjoner, men det synes klart at den er kommet mer «ut av skyggene» for å effektivt å understøtte Russlands asymmetriske avskrekkings-strategier. Enheten spiller nå klart en viktig rolle i Russlands bruk av asymmetrisk krigføring for å avskrekke særlig Vesten, men også russiske avhoppere. Gjennom enhetens omfattende sabotasjeaksjoner og målrettede drap demonstrerer Russland en vilje til å anvende både psykologiske metoder og brutal vold for å skape usikkerhet og frykt. Ved å skape en atmosfære av frykt gjennom brutale handlinger, sender Russland et klart budskap om konsekvensene av motstand. Denne strategien, som ifølge Adamsky blander avskrekking med begrenset vold, har vist seg effektiv i å forstyrre Vestens politiske stabilitet og vilje til å støtte Ukraina. Samtidig fremhever analysen at slike handlinger kan ha motsatt effekt, at de kan inspirere til økt motstand og mobilisering blant vestlige stater, samt en styrket kollektiv respons mot russisk aggresjon.

Den langsiktige virkningen av disse avskrekkingsoperasjonene avhenger av Vesten og NATO-alliertes evne til å tilpasse seg og utvikle gode strategier for å håndtere asymmetrisk krigføring. For å motvirke russisk destabilisering er det avgjørende at vestlige land ikke bare reagerer på angrep, men også klare å sikre kritisk infrastruktur og styrker samarbeidet. Vesten må forbli årvåken og handlekraftig for å opprettholde sin troverdighet og sikkerhet i møte med en stadig mer pressende russisk trussel.