Undringer fra utdanningsgulvet

Jeg undres over mye her i verden. Ofte undrer jeg på ting som skjer i vår virksomhet – Forsvaret. Jeg undrer på ærlighet, på åpenhet. Om hvem vi er og hva vi står for.

Ofte undrer jeg på småting som jeg koser meg med. Som hvorfor vi alltid er blakke i august og rike i november?

Nå om dagen undrer jeg imidlertid på langt alvorligere ting. Som hvorfor vi nå plutselig skal passe på oljeinstallasjoner og rørledninger? Etter at noen har sprengt noen andres? For før noen sprengte noen hull i de der nede i Østersjøen, hadde de fleste av oss ofret disse rørene og deres sikkerhet nokså liten – og sikkert altfor liten – oppmerksomhet. Men nå er det med ett sikkerheten til rørene og installasjonene som betyr noe. Det seiles og flys omkring i Nordsjøen og Heimevernet vokter flere installasjoner som for kort tid siden i beste fall hadde et gjerde og en Securitasvakt innom i nye og ne. Symbolske handlinger vil sikkert enkelte si, men alle lag av forsvar medfører en terskel for de som eventuelt vil oss vondt. Slik sett synes jeg det er bra jeg, at vi endelig får litt søkelys på betydelige svakheter i statssikkerheten, denne gangen da knyttet til noe så viktig for denne nasjonen som olje, gass og rør.

Samtidig undres jeg over om noen i Forsvarsstaben eller i Forsvarsdepartementet innerst inne egentlig er litt glad for at trusselen kom litt nærmere oss her i Norge sånn med ett – etter disse sprengte gassrørene – slik at ingen lenger snakker om alle varslingssakene – som jo var det hete i forrige uke og uka før der? Nå er det gassrør og ikke varsling som er tema på Dagsnytt atten, så da puster sikkert noen byråkrater med ansvar for personellforvaltning litt lettere, mens de med ansvar for sikkerhet (i betydningen security) i olje- og gassektoren med ett ble litt uroligere?

Jeg undres om hva som blir det neste – sånn etter varslinger og gassrørledninger?

Jeg undres slik sett om vi noen gang får på plass noe mer luftvern enn det vi har i dag? I langtidsplanen fra 2016 slo man fast at det var helt nødvendig å ha bedre beskyttelse av både Ørland og Evenes på plass i tide før F-35 ble meldt fullt operativ, noe som skjer i 2025 (og her er vi sånn noenlunde på tidstabellen etter det jeg vet). Derfor signaliserte man anskaffelse av langtrekkende luftvern + oppgradering av det vi hadde i perioden 2021-2024, slik at dette skulle være på plass når disse flyene hadde begynt å virke skikkelig. For disse flyene er viktige for vår evne til avskrekking og for vår kampkraft, samtidig som de er en smule sårbare på bakken og bør beskyttes. Det er alle enige om. Men, i langtidsplanen som kom fire år etterpå – i 2020 – var imidlertid luftvernoppgraderingen kraftig utsatt. Nå skulle man først anskaffe langtrekkende luftvern en gang etter 2028 (det er målsettingen sin det - å signalisere at du først tenker at du skal begynne å anskaffe noe etter et gitt årstall …). Riktignok ligger det noe oppgradering av NASAMS inne i planene, men også dette er utsatt til perioden 2025-2028, etter at F-35 altså skal være kampklar!

Jeg undres også over om Guri Melby, som vil sende noe av vårt eget luftvern til Ukraina, egentlig vet hvor lite vi har selv? I tillegg er deler av det vi har gammelt. Sentrale deler av systemet, virker faktisk ikke hele tiden, fordi noen av dem begynner å bli gamle. Og gamle ting slutter å virke og trenger vedlikehold. I tillegg sliter man ofte med å få tak i reservedeler til gamle ting, fordi ingen produserer gamle ting lenger. Kongsberg selger mye nyere og mer moderne NASAMS til utlandet enn det vi opererer selv her hjemme i Norge. Jeg har ikke noe imot å sende NASAMS til Ukraina jeg, men synes ikke vi skal ta av det vi selv har altfor lite av selv. I tillegg unner jeg ukrainerne mer moderne utgaver enn det vi har. Så Guri; jeg støtter deg jeg, men la dem heller få noe nytt utstyr da, noe som er bedre enn vårt.

Videre undres jeg over om den forrige forsvarsministeren, Odd Roger Enoksen, trodde på det han sa i Stortinget 1. desember 2021? Da ble han spurt av stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde fra Fremskrittspartiet om hva vi har å forsvare hovedstaden med mot luftangrep. Har vi egentlig noe luftvern av hovedstaden, spurte Tybring-Gjedde? Da svarte minister Enoksen at vi jo har NASAMS da, som er mobilt. Og han fortsatte: «Om det skulle være nødvendig å beskytte hovedstaden på en eller annen måte med luftvern, vil det bli gjort med deployerbart NASAMS-luftvern.» Det er jo riktig at NASAMS kan flyttes til Oslo, men har noen fortalt ministeren at å beskytte en hel hovedstad er en meget krevende oppgave som krever mange sensorer, mye ildkraft og mye folk, potensielt over et langt tidsrom? Og at vi har så lite NASAMS at om forsvar av Oslo skulle gjøres på noen meningsfull måte, så vil vi måtte legge Ørland eller Evenes (eller kanskje begge to…) tilnærmet helt åpen for angrep? Fordi vi har så lite – i hvert fall som virker – at vi må velge enten eller, ikke både og? Og at NASAMS heller ikke beskytter mot alle typer trusler ført frem gjennom luften? Og at man jo godt kan tenke seg situasjoner der både våre F-35 på Ørland og Evenes er truet samtidig som hovedstaden er det?

Jeg undres over hvem som forteller ministre slikt tullball som det Enoksen svarte den dagen? Hvem forer dem med slike råd?

Jeg undres i den sammenhengen på om noen snart skal ta tak i ansvarspulveriseringen i forsvarssektoren? Den økende oppdelingen i etater og avdelinger i Forsvaret og forsvarssektoren med til dels kryssende ansvar, medfører at sjefer faktisk har nokså begrenset myndighet. På flere nivå – og i økende grad også langt nede i systemet. Vi kan bruke en sjef på en flystasjon eller luftving som eksempel (selv om hen sikkert vil hevde at hen er godt oppe i systemet et sted…). Vedkommende styrer langt fra over alt som skal til for å løse sine oppdrag. Flere av ressursene eies av andre i forsvarssektoren, selv om de har sitt daglige virke på flystasjonen eller luftvingen. Det samme gjelder sjefen for Luftforsvaret.

En god kompis av meg, med flere år i Forsvaret bak seg, har blitt sivilist og jobber med Forsvaret – eller forsvarssektoren – som kunde. Han hevder å møte mange flinke folk i mange forskjellige avdelinger, men ingen som egentlig vet hvem som har ansvaret for hva. Slik ansvarspulverisering – og usikkerhet - fører til mye tautrekking og revirkamp internt i forsvarssektoren. Det fører til trege og langt fra optimale prosesser og beslutninger. Hvor ble det av enhetlig ledelse? Jeg tror vi bruker altfor mye ressurser på innomhus ogkontraproduktiv infighting i forsvarssektoren, ressurser vi heller burde sørget for at det kom kampkraft ut av. Er denne ansvarspulveriseringen egentlig hensiktsmessig? Fører den til mer kampkraft? Jeg er i beste fall i sterk tvil.

Jeg undres i den sammenhengen på om fyndordet oppdragsbasert ledelse noen gang får fotfeste i fredstidsbyråkratiet? Jeg ser og hører smådrypp hele tiden om at det for forsvarssektoren egentlig er kontroll, kontroll og kontroll som gjelder. Det ryktes meg at personell med stort ansvar, høyt på strå oppe i systemet, med ansvar for mye folk og materiell, får detaljerte spørsmål fra overordnede ledd om hvorfor de bruker penger på dette eller hint – på småting. At selv folk med gull på skuldrene skal kontrolleres. Det betyr vel at vi ikke helt stoler på dømmekraften deres det da, eller? Ideen bak oppdragsbasert ledelse er vel at vi skal stole på folk, spesielt sjefene våre?

Her undres jeg således også om det faktisk er noen som tror at vi etter utdanningsreformen produserer klokere, bedre og mer selvstendige offiserer enn tidligere? At fem års utdanning (befalsskole, pliktår + tre-årig krigsskole) kan gjøres om til tre og samtidig bli bedre? Eller at man kan kutte hardt i staben med lærere og få til bedre utdanning? Fra «utdanningsgulvet» kan jeg fortelle at det slettes ikke går. Ungdommene vi rekrutterer inn er det ikke noe galt med, det kan jeg fortelle dere, de er minst like skarpe som tidligere de. Men utdanning tar tid, og alt kan ikke gjøres on-the-job etter at man har kommet i arbeid og er ment å fungere. Utdanning skal gi modning og bredde, og i stort skje i rolige former med tid for lesing, skriving og refleksjon. Ikke det at man ikke lærer gjennom hele livet, men man lærer forskjellige ting på forskjellige steder. Vi må ikke glemme at det å gå på krigsskolen er noe helt annet enn det å være ved en operativ avdeling. Det er læring å hente begge steder, men den er forskjellig – og det skal den vel være også?

Jeg undres derfor på om Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet tror på det de selv skriver om utdanningen av offiserer? Som når de skriver at den nye kategorien offiserer, som har en sivil bachelor eller masterutdanning (av hvilken type som helst) med derpåfølgende ett-årig krigsskole, har minst «4-årig offisersutdanning»? Det har de jo ikke! De har fireårig høyere utdanning, men bare ett-årig offisersutdanning, og nivået på den er i tillegg senket i forhold til hva den var tidligere. For i løpet av dette året skal de også lære seg helt elementære ting, som å være ute i dårlig vær, kle på seg, bruke sitt personlige våpen osv. Slik kan vi faktisk stille spørsmål ved om det ikke egentlig er enda mindre enn ett års offisersutdanning for denne kategorien personell. Å skrive at denne gjengen – for all del flott og kunnskapsrik norsk ungdom som Forsvaret forhåpentligvis for god nytte av – har 4-årig offisersutdanning er imidlertid løgn. Slike løgner forkludrer fakta og fører til mindre opplyste beslutningstakere.

Jeg undres imidlertid ikke over at forsvarssjef Eirik Kristoffersen mener at Forsvaret ikke har noen egeninteresse av å pynte på virkeligheten. Han mener at det det er kun ved å anerkjenne at ting ikke virker som de skal, at vi kan skape endring. Det er først da vi erkjenner hva vi bør få gjort noe med. Men jeg undres en smule over at han ikke samtidig trekker fram at selv om Forsvaret som helhet i utgangspunktet er tjent med åpenhet, så kan (dessverre) mange enkeltindivider i Forsvaret og forsvarssektoren være tjent med at sannheten fordekkes eller forties. Skapes det karrierer på å fortelle folk at det du har ansvar for ikke virker som det skal? Og er det ikke dypt menneskelig å mene at det man holder på med selv både er viktig og bra? Ingen blir motivert av elendighetsbeskrivelser heller? Så om ikke folk i Forsvaret med overlegg lever på Høibacks hverdagsløgn, så tilpasses tilstandsrapportene såpass oppover i systemet at det til slutt blir en slags løgn – om ikke en bevisst en? Eller som senere brigader Britt Brestrup en gang sa det da hun var leder av BFO: «Forsvarets tilstandsrapporter sminkes på vei oppover i systemet» (sitert fritt etter hukommelsen). Og det vi kan kalle ubevisste løgner er på et vis verre å hanskes med enn de bevisste. Når vi vet vi lyver, så vet vi jo at det kanskje står dårligere til enn hva det faktisk gjør. Men om vi tror på de sminkede rapportene, ja da får vi i hvert fall ikke gjort noe med problemet rapportene har sminket bort.

Så derfor Eirik, håper jeg du faktisk vet at du neppe får vite sannheten om alt, spesielt ikke om alt ved tilstanden til Forsvaret – sånn som den er her nede på gulvet for eksempel.Mange ting sminkes før det når til deg. Noen du omgås kan til og med være redd for å fortelle deg sannheten, uansett hvor jovial du synes å være. Det er noe med systemet vårt med hang til hierarki og underdanighet som heller ikke oppfordrer til bunnløs ærlighet. Som James Mattis har sagt (her stjålet fra Høiback): «once you’ve made general, you never had a bad meal and you never again heard the truth.» Forhåpentligvis vet du at din verden til dels er filtrert, og forsøker å gjøre noe med det. Jeg satser på det!

Jeg undres imidlertid til stadighet over hvorfor ingen sier fra der inne i de store staber og departementer når noen finner på slikt newspeak som det om den 4-årige offisersutdanningen» eller om NASAMS til Oslo? Kanskje fordi de tror på det selv? Ingen vil vel være surmaget og komme med dårlige nyheter hele tiden, eller som minister Enoksen sa til stortingsrepresentant Tybring Gjedde i den fra før nevnte spørretimen 1. desember 2021; «…jeg synes det er påfallende at representanten Tybring-Gjedde velger å desavuere det forsvaret vi har, og måtene vi har valgt å beskytte både hovedstaden og resten av landet på.» For å komme med dårlige nyheter er åpenbart å rakke ned på det vi har og hvem vi er.

Jeg tror imidlertid ikke at det egentlig er slik! Jeg tror folk i Forsvaret allerede er stolte over det vi får til, men at de også kjenner tilstanden til ting som ikke virker, eller til ting vi har for lite av. Jeg er veldig stolt over Luftkrigsskolen, men vet også av en rekke områder ved både skolen og dagens offisersutdanning som slett ikke er god nok. Vi hadde en langt bedre modell for utdanning av offiserer tidligere enn den vi har i dag (best var den faktisk på slutten av 1990-tallet). Så om noen lenger oppe på rangstigen hadde sagt noe slikt om utdanningssystemet, at vi burde prioritere det høyere, at det vi har i dag slettes ikke er godt nok – ja da hadde jeg blitt glad, og slettes ikke følt meg desavuert.

Og jeg kjenner mange luftvernartillerister jeg. De fleste gjør en utmerket jobb med det de har, og sørger for å trene og øve som best de kan. Men ingen av dem tror jeg føler seg dårlig behandlet eller desavuert om ministeren eller noen andre er ærlige og sier at det de har delvis er for gammelt, eller at det er altfor lite av det, og at luftvern over tid har vært altfor lavt prioritert i Norge. Og at hovedstaden vanskelig lar seg forsvare samtidig som vi skal forsvare våre mest operative flybaser.

Det finnes verre ting enn ærlighet om tilstanden i Forsvaret, og det er uærlighet.

Vi har altfor lite og (delvis) for gammelt luftvern, som heller ikke virker mot alle typer trusler.

Hva gjelder utdanning av offiserer var veldig mye bedre før, fordi vi prioriterte det høyere.

Dermed basta!


Foto: Forsvaret
Kronikken er finansiert av Eckbos Legat