Fra drill til dømmekraft - instruktørrollen i en kompleks tidsalder

Drill gir trygghet, disiplin og presisjon - men i dagens komplekse operasjonsmiljø er ikke det nok. Når motstanderen tilpasser seg og situasjonen endrer seg i sanntid, må soldater utvikle dømmekraft: evnen til å forstå, tilpasse og handle når fasiten mangler. Denne artikkelen utforsker problemstillingen: Hvordan kan vi som instruktører gjøre dømmekraft og improvisasjon trenbar - slik at soldatene er rustet for det ukjente, ikke bare det innøvde?

Hvorfor er denne artikkelen viktig for meg

Det var først i møtet med politiets instruktører under videreutdanningen INTAKTIKK[1] at denne problemstillingen ble tydelig for meg. Etter 15 år i Forsvaret, der prosedyrer og drill ofte hadde vært både verktøy og trygghet, ble jeg stilt spørsmål som traff dypere: Når virker egentlig metodene vi lærer bort - og hva skjer når de ikke gjør det?

Jeg innså at vi ofte «lykkes» fordi vi hadde overlegenhet i antall, teknologi eller erfaring - ikke nødvendigvis fordi metodene var gode. Dermed oppsto en fare for illusorisk mestring: en antagelse om at metodene fungerte, mens det i realiteten var konteksten som bar oss frem. 

Det moderne operasjonsmiljøet - kompleksitet som normaltilstand

Der øvelser ofte gir oss overtall og kontroll, møter vi i dag et operasjonsmiljø preget av uforutsigbarhet og raske endringer. Moderne konflikter starter gjerne med hybride virkemidler: desinformasjon, irregulære styrker og nettverksaktører som opererer på tvers av fysiske og digitale domener - med ukonvensjonelle mål og metoder.

Hybrid krigføring visker ut grensene: mellom krig og fred, politi og militære innsats, og sivil og fiendtlig aktør. Beslutninger må tas under tidspress, med ufullstendig informasjon, og under hensyn som er både juridiske, etiske og operative. Over tid kan dette gli over i mer konvensjonelle operasjoner, men inngangen til krig preges sjeldent av det klare og forutsigbare.

I et slikt landskap finnes sjelden «det riktige svaret». Planer møter en motstander som tilpasser seg i sanntid, og små feil kan få strategiske konsekvenser. Enkeltsoldaters handlinger kan dermed påvirke mer enn egen oppdragsløsning - de kan forme et helt narrativ.

Verktøykassen: drill, prosedyrer, taktikk og dømmekraft

Når vi står i et stadig mer komplekst operasjonsmiljø, blir det viktig å tydeliggjøre hvilke verktøy vi faktisk har i militær utdanning og trening. I norsk militær sammenheng snakker vi gjerne om fire grunnpilarer:

• Drill - å utføre en kompleks, men innøvd løsning hurtig og presist i en kjent og stabil situasjon. Drill bygger på automatiserte handlingsmønstre som skal gi tempo og presisjon når tiden ikke tillater refleksjon.
• Prosedyrer - anvende en trent metode i en gjenkjennelig, men ikke nødvendigvis identisk situasjon. Prosedyrer skaper trygghet og struktur gjennom standardisering, men gir også rom for vurdering og kontroll.
• Taktikk - å løse unike problemer gjennom analyse, vurdering og tilpassing. Der prosedyrer søker å kontrollere usikkerhet, søker taktikk å forstå den. Taktikk handler om å lese terrenget, motstanderen og konteksten for å identifisere muligheter som ikke finnes i læreboka. Den bygger på fagkunnskap, refleksjon og kreativ bruk av prinsipper for å nå et mål under skiftende forutsetninger.
• Dømmekraft - omtalt i Forsvarets grunnsyn på ledelse som praktisk klokskap: evnen til å ta gode beslutninger basert på verdier, erfaring og situasjonsforståelse når fasitsvar mangler. Dømmekraft trer frem når både prosedyrer og taktikk møter det uforutsigbare.

Fra enkeltverktøy til samspill

Alle verktøyene har verdi - men sjelden alene. Kjernen ligger i konteksten.

Drill gir tempo i det kjente, prosedyrer skaper trygghet, taktikk gir rom for analyse og tilpasning - og dømmekraft styrer valget når situasjonen bryter med det planlagte. Utfordringen oppstår når vi i det uforutsette, forsøker å løse nye problemer med gamle verktøy - et uttrykk for vanens makt. Refleksjon blir da ikke et tillegg, men en del av den operative ferdigheten: et middel til å identifisere hva slags situasjon vi faktisk står i før vi velger handling.

Refleksjon har lenge vært en del norsk utdanningstradisjon, blant annet på Krigsskolen under Odin Johannessens ledelse fra 2008. Likevel ser vi at denne praksisen ikke alltid omsettes systematisk på lags- og soldatnivå. Når øvelser gjennomføres med skriptede rammer eller en underlegen fiende, skapes en opplevelse av mestring - men uten å forberede soldaten på det uforutsette.

Utfordringen er derfor å gjøre refleksjon og tilpasning like trenbart som drill og prosedyrer - ikke som et tillegg, men som en integrert del av den operative kulturen og instruksjonspraksisen. For å forstå hvorfor dette er nødvendig, må vi se på grensene for de verktøyene vi allerede har - særlig drill og prosedyrer - og hvordan de fungerer i møte med kompleksitet.

Når drillen møter veggen - et øyeblikk fra praksis

Trening skaper mønstre - og mønstre skaper trygghet. Men de kan også bli mentale rammer. Drill blir den metaforiske hammeren som gjør alle problem til spiker. Under en MOUT-øvelse i Oslo støtte et lag på en låst dør i et bygg som skulle ryddes. I planfasen var det forutsatt at døren enkelt kunne forseres med mekaniske bryteverktøy - en kjent og trygg prosedyre. Da de kom frem, viste det seg at døren var en kraftig sikkerhetsdør med forsterkede låser og metallramme. Instruktøren observerte hvordan laget fortsatte å gjenta prosedyren, selv om den åpenbart ikke fungerte.

Først da lagføreren stoppet opp, gikk nærmere og skrapte bort deler av overflaten på det som så ut som en betongvegg, oppdaget han at underlaget faktisk var av mur. Dermed åpnet det seg en ny mulighet. I stedet for å fortsette på døren, besluttet han å lage en åpning i veggen - en løsning som krevde både improvisasjon og dømmekraft.

Det som startet som frustrasjon ble et læringsmoment: drill og prosedyrer skaper tempo og trygghet, men uten refleksjon og dømmekraft kan de også låse tanken. For instruktøren handler det derfor ikke bare om å lære bort verktøyene, men å lære soldatene å se på nytt - å oppdage når de må legge drillen til side og bruke dømmekraft i stedet.  

Som instruktør kjenner jeg ofte en sterk trang til å styre løsningen: å peke, antyde et alternativ eller gi et hint som raskt løser problemet. Det er fristende - særlig når tid og sikkerhet står på spill - men det ville ofte frarøvet laget en viktig læringsmulighet. I stedet må vi lære oss å holde igjen, og la erkjennelsen komme fra dem selv. For kanskje ligger den viktigste læringen ikke i svaret vi gir, men i rommet vi skaper for at soldaten finner det selv.

Når drill og prosedyrer møter kompleksitet

Drill og prosedyrer fungerer utmerket når situasjonen er kjent, stabil og gjentagende. Men nettopp denne forutsigbarheten kan bli en felle når virkeligheten skifter form. Når rammene bryter sammen, eller når flere løsninger kan være riktige samtidig, må vi over i en annen måte å tenkte på. Når ingen løsninger passer, må man ofte velge den billigste feilen - og se hva situasjonen svarer. Andre ganger handler det om å sette sammen elementer fra ulike prosedyrer til en ny løsning der og da. For konsekvensen av å ikke handle - eller å handle på kjente måter som ikke lenger passer - vil i mange tilfeller være enda dyrere.

Problemet oppstår når vi tar med den opplevede tryggheten fra det kjente inn i det ukjente. Soldater som er drillet til perfeksjon kan lett søke til det innøvede også når det ikke lenger passer. Da blir tempo en erstatning for forståelse - og handlingen skjer raskere enn vurderingen.

Her oppstår rommet for dømmekraft: evnen til å bremse, observere og tilpasse seg mens situasjonen utvikler seg. Når vi innser dette, blir neste steg naturlig: å bygge ferdigheter som fungerer også når standardmetodene ikke gjøre det. Det krever improvisasjon - men improvisasjon kan ikke overlates til tilfeldigheter. Den må, på samme måte som drill og prosedyrer, gjøres trenbar og bevisst.

Og vi er ikke alene. Internasjonalt pågår den samme diskusjonen. Som påpekt i Utdanning i taktikk: hva kan vi lære av USMC?, kan ikke taktikkutdanning reduseres til metoder eller ferdigheter. Den må utvikle evnen til å analysere, reflektere og tilpasse seg - altså nettopp det vi her kaller dømmekraft.

Improvisasjon som ferdighet

Der vi har detaljerte driller og prosedyrer for det kjente, mangler vi ofte like tydelige rammer for å håndtere det ukjente. Resultatet er at improvisasjonen blir overlatt til den enkeltes erfaring eller intuisjon - og dermed tilfeldig, særlig for de med kort fartstid.

I norsk militær kultur snakker vi ofte om fleksibilitet og handlekraft når planen feiler. På papiret virker det enkelt: hvis planen ryker, må vi improvisere. Men i praksis er dette krevende. En erfaren lagfører kan «finne en løsning», mens en uerfaren soldat lettere blir stående uten støtte.

Dette peker på et gap mellom ideal og praksis: vi sier at fleksibilitet er avgjørende, men vi trener sjelden systematisk på det. Improvisasjon fremstilles ofte som spontanitet - men i realiteten er det et håndverk. I militær sammenheng må improvisasjon fremstå som en ferdighet som kan utvikles, rammesettes og trenes - ikke som et fravær av regler, men som anvendelse av enkle prinsipper som gir retning under usikkerhet. Slike prinsipper fungerer som et mentalt kart og et felles språk når standardprosedyrene ikke lenger holder.

Kjerneprinsipper for improvisasjon

For å gjøre improvisasjonen trenbar trenger vi enkle prinsipper som gir retning - kompasser snarere enn kart. Nedenfor følger noen eksempler på hvordan slike prinsipper kan se ut - ment som et utgangpunkt for diskusjon, ikke som ferdige svar.

Første prinsipp kan være å forstå problemet før du velger løsning. Hopper vi rett til handling, risikerer vi å bruke feil verktøy. Instruktørens rolle blir å bremse tempo lenge nok til at laget faktisk ser hva de står ovenfor - ikke bare hva de tror de ser.

Like viktig er evnen til å bygge og dele situasjonsforståelse i laget. Når alle ser samme bilde, kan de også justere seg sammen underveis. Evnen til å bygge felles mentale modeller er en forutsetning for taktisk fleksibilitet.  

Instruktøren kan videre trene soldatene i å se fra motstanderens perspektiv: Hvordan kan våre egne valg utnyttes mot oss? Å trene soldater til å skifte perspektiv utvikler en mer kritisk og adaptiv tankegang.

Samtidig kan soldatene øve på å tilpasse seg i sanntid - ingen plan overlever møtet med virkeligheten, med mindre man sikrer seg lokal overlegenhet gjennom antall, teknologi, moral, kompetanse - eller flaks. Evnen til å endre kurs mens man handler er kjernen i robusthet. Dette kan trenes frem gjennom scenarier som utvikler seg underveis og tvinger soldater til å improvisere under press.

Historisk har operative enheter tilpasset seg ved å bruke løsninger på tidligere problemer i håp om at de skal gjenta seg. Men i møte med fleksible, utviklende eller uforutsigbare problemer holder ikke dette alene. Adaptability - evnen til å justere seg kontinuerlig - er en kritisk operativ egenskap. Denne evnen henger tett sammen med kognitiv fleksibilitet, et psykologisk begrep som beskriver menneskets evne til å skifte perspektiv, justere mentale modeller og handle hensiktsmessig i dynamiske situasjoner. Dette er nettopp den treningsformen instruktøren må stimulere.

Til slutt kan et prinsipp være at fleksibilitet aldri må gå på bekostning av grunnleggende overlevelsesevne. Å bevare duellverdi før manøver minner oss om at improvisasjonen alltid må balansere kreativitet med kontroll.

Poenget er ikke hvilke prinsipper vi velger, men at improvisasjon må behandles som en ferdighet på lik linje med drill og prosedyrer - noe som kan utvikles gjennom trening. For instruktører betyr dette å gå fra å se improvisasjon som et individuelt talent til å gjøre det til en kollektiv ferdighet. Når improvisasjonen settes i rammer, blir den målrettet - en del av en felles instruksjonskultur, ikke et resultat av tilfeldigheter.

Instruktørrollen er i endring

Refleksjon og fleksibilitet har lenge vært en del av norsk militær tenking. Forsvarets grunnsyn på ledelse beskriver dømmekraft som praktisk klokskap - evne til å ta gode beslutninger i lys av verdier, erfaring og situasjonsforståelse. Også Forsvarets fellesoperative doktrine fremhever behovet for tilpasning når situasjonen endrer seg.

I praksis lykkes mange instruktører med å skape refleksjon og improvisasjon i undervisningen, men ofte gjennom personlig initiativ og erfaring snarere enn felles systematikk. Forskning, blant annet masteroppgaven Ledelse i ekstreme situasjoner, peker på at improvisasjon ofte er nødvendig - og at kvaliteten i stor grad påvirkes direkte av lederens erfaring. Dokumenter som Militær leder- og ledelsesutvikling og Grunnlagsdokument for innsatslinje Ledelse understreker det samme behovet: kontekstavhengig ledelse må trenes på alle nivåer.

Utfordringen er derfor ikke mangel på refleksjon i norsk utdanning, men mangel på struktur. Vi må gjøre refleksjon like trenbar som skyting - og like ufravikelig som sikkerhetsregler. Øvelser må i større grad bekrefte forståelsen, ikke bare utførelsen.

Denne erkjennelsen deles av mange. Flere forsvar har de siste årene søkt svaret på det samme spørsmålet: Hvordan kan improvisasjon og dømmekraft gjøres trenbar - uten at drill og prosedyrer mister sin verdi?

I USA har mission command lenge vært selve kjernen i militær ledelse. I nyere dokumenter som ADP 6-0 Mission Command løftes intended flexibility tydelig frem: soldater skal ikke bare kunne utføre ordre, men forstå intensjon og handle selvstendig. Dette innebærer at instruktøren må trene soldatene i å lese og tolke kontekst, ikke bare repetere teknikker.

Innen NATO har Defence Education Enhancement Programme (DEEP) utviklet kompetansebasert utdanning der prosess vektlegges like mye som resultat. Instruktøren evaluerer samarbeid, refleksjon og dømmekraft - altså hvordan soldaten tenker og tilpasser seg - fremfor bare å vurdere om sluttresultatet ble «riktig».

I Storbritannia har Discovery Learning og coaching blitt sentrale prinsipper. British Army Coaching Handbook beskriver instruktøren mer som en coach enn en lærer - en som stiller spørsmål, deler erfaringer og inviterer til refleksjon.

Den australske hæren har på sin side lagt stor vekt på mental fleksibilitet gjennom konseptet Adaptive Campaigning. Allerede i The Land Operating Concept ble «cognitive agility» beskrevet som en kjernekapasitet. Instruktøren får rollen som kulturbygger: en som trener soldater i prinsippbasert tenking og mentale modeller for å navigere i det uforutsette.

Erfaringene fra USA, NATO, Storbritannia og Australia viser en felles dreining mot refleksjon og dømmekraft. Disse erfaringene kan vi trekke inn i norsk kontekst - å gjøre instruktørrollen til nøkkelen for å omsette prinsipper til praksis.

For instruktøren handler det om mer enn å velge metode - det handler om å forstå situasjonen. Bruker vi feil verktøy til feil tid, treffer vi like galt som om vi ikke hadde noen metode i det hele tatt. Derfor trenger vi et rammeverk som gir språk og struktur til å se hva som faktisk kreves. Nettopp her kommer Cynefin-modellen inn.

Navigasjon i kompleksitet: Cynefin som rammeverk

Når vi som instruktører skal hjelpe soldater å håndtere det uforutsette, trenger vi modeller som tydeliggjør hvilken type situasjon vi står i. Cynefin-modellen, utviklet av Dave Snowden, brukes i dag både militært og sivilt - fra operasjonsplanlegging til krisehåndtering - nettopp fordi den gir et språk for å navigere i kompleksitet.

Modellen deler virkeligheten inn i fem ulike domener, og hjelper oss å se forskjellen mellom når standardiserte metoder er tilstrekkelige, og når improvisasjon og dømmekraft er nødvendig. Cynefin hjelper oss å sette riktige verktøy i spill til riktig tid - og gir instruktøren et rammeverk for å trene soldater til å gjøre det samme.

I det klare domenet er årsak og virkning tydelig, og oppgaven har en riktig løsning eller best practice. Et magasinbytte er et klassisk eksempel: handlingen er innøvd, metoden er standardisert, og drill gir både tempo og trygghet. Instruktørens oppgave her er å sikre at soldatene utfører teknikken korrekt og med presisjon - målet er standardisering og forutsigbarhet.

Det kompliserte domenet kjennetegnes av at det finnes flere mulige løsninger, men at de krever analyse og ekspertise for å vurderes. En skadet soldat med uklare symptomer illustrerer dette: grunnleggende førstehjelp kan gis av alle, men videre behandling krever fagkunnskap. Instruktørens rolle blir å forklare og sammenligne løsninger, og å bygge forståelse for hvorfor en metode er bedre enn en annen.

I det komplekse domenet er årsak og virkning kun klare i ettertid. Situasjonen utvikler seg mens vi handler, og man må eksperimentere, observere og lære underveis. Et møte med sivile i operasjonsområdet illustrerer dette godt: de kan være hjelpere, nøytrale eller fiendtlige, og soldatenes atferd kan påvirke utfallet i sanntid. Her må instruktøren skape rom for utforskning, refleksjon og læring gjennom erfaring, snarere enn å levere fasitsvar.

Det kaotiske domenet er preget av full ustabilitet, der det ikke er tid til analyse. Når et kjøretøy plutselig blir beskutt på kort hold, må handlingen komme umiddelbart for å gjenvinne kontroll. Instruktøren kan her trene soldatene i øyeblikkelige handlinger for rask respons, reaksjonsevne og evnen til å skape et minimum av kontroll før mer planlagte handlinger kan finne sted.

Til slutt står vi i det uklare domenet, der vi først må avklare hvilket av de andre domenene situasjonen hører hjemme i. Et lag som mottar ulike meldinger om fiendens styrke og posisjon kan ikke handle effektivt før bildet er tydeligere. Instruktøren kan her legge vekt på å trene soldatene i å stoppe opp, stille spørsmål og søke mer informasjon før de handler. På denne måten blir dømmekraft ikke bare en individuell egenskap, men en ferdighet som kan utvikles systematisk i utdanning og trening.

En viktig erkjennelse er at problemer kan bevege seg mellom de ulike domenene. Et møte med fiendtlig ild fra flere retninger i en trang gate starter i det kaotiske domenet. Laget må først søke dekning og gjenvinne kontroll. Når de identifiserer at ilden kommer fra én bygning, flyttes situasjonen til et mer komplekst domene, der planlegging og koordinering blir mulig. Når de til slutt får dronefeed som bekrefter fiendtlig posisjon, flyttes situasjonen over i det klare domenet, og etablerte prosedyrer kan iverksettes effektivt.

For instruktøren handler dette om å trene soldatene i å oppdage slike skift - ikke bare håndtere situasjonen de startet i.  

Fra metode til refleksjon - instruktøren som veileder

Skal vi utvikle dømmekraft i praksis, kan ikke utdanningen vår begrenses til å overføre metoder eller drille på ferdigheter. Vi som instruktører må løfte blikket - fra utførelse til forståelse. Vår rolle blir å veilede soldatene til å stille bedre spørsmål, reflektere over egne vurderinger og se enkeltsituasjoner i lys av mer generelle mønstre.

I Norge har vi lenge brukt After-Action Review (AAR) som verktøy for å hente ut læring av øvelser. AAR skaper rom for refleksjon, men erfaringen viser at den ofte er mest systematisk på høyere nivåer. Her ligger et uutnyttet potensial: å gjøre refleksjon like strukturert og tilgjengelig på lavere nivå som drill og prosedyrer allerede er.

For oss som instruktører handler dette om å flytte fokuset fra bare resultat («lykkes vi?») til prosessen («hvorfor handlet vi som vi gjorde- og hva lærte vi?»). Når vi tar i bruk prinsipper som problem før løsning, duellverdi og fiendeperspektivet som rammer i samtalene våre, gir vi soldatene et språk å reflektere med, ikke bare handlinger å kopiere.

For å gjøre det mer håndgripelig, kan vi som instruktører støtte oss på konkrete spørsmål i vår praksis. I debriefene våre kan vi flytte fokuset fra bare hendelsesforløpet til opplevelsen underveis: Hva så du? Hva tenkte du? Hva vurderte du som viktig? Når vi spør på denne måten, stimulerer vi refleksjon til vurderinger og valg - ikke bare handlinger.

Et godt supplement finner vi i Sverige, der NI (Nationella insatsstyrkan, svensk politi) benytter improvisational evaluation. Den sentrale refleksjonen er: «Ta utgangspunkt i at neste problem er annerledes - hva tar du med deg, og hva må du forandre fra dette scenarioet?»  Spørsmålet flytter fokuset fra én fasit til overføringsverdi på tvers av scenarier, og tvinger frem adaptiv tenking. Kombinert med prinsippbasert evaluering gir dette en robust plattform for å evaluere trening og øvelser fra lavt til høyt nivå.

Vi kan også trene soldatene til å definere problemet før de hopper til en løsning. Spørsmålet «hva opplevde du som selve problemet?» skaper en vane for å analysere før man velger metode. Under øving kan vi legge inn scenarier der laget møter en adaptiv fiende uten overlegenhet. Da blir refleksjonen knyttet til endring og tilpassing: Hva endret seg underveis, og hvordan justerte dere planen?

Til slutt kan vi vektlegge kvalitativ evaluering - hvordan laget samarbeidet under press, og hva de gjorde for å bygge en felles situasjonsforståelse.

Konklusjon - profesjonell beredskap for det ukjente

Det moderne operasjonsmiljøet krever mer enn teknisk ferdighet - det krever dømmekraft. Drill og prosedyrer gir oss en trygg grunnmur - men alene holder de ikke mot en fiende som tilpasser seg og situasjoner som endrer seg i sanntid.

Dersom vi som instruktører tar i bruk gode prinsipper for improvisasjon og systematisk refleksjon, kan vi skape konkrete effekter i praksis: soldatene lærer å forstå problemet før de velger løsning, de blir vant til å se situasjoner også fra motstanderens perspektiv, og justerer planen underveis.

Cynefin-modellen gir oss et språk til å skille mellom ulike typer situasjoner - og hjelper oss å vite når drill, prosedyrer, taktikk eller dømmekraft bør være i fokus.

Profesjonell dømmekraft bygges når tempo, trygghet, kreativitet og klokskap får virke sammen. Som instruktører må vi vise i praksis at refleksjon og improvisasjon er like viktige som teknisk utførelse - for først da gjør vi dømmekraften trenbar.