You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Utdanning i taktikk - hva kan vi lære fra USMC?

Utdanning i taktikk - hva kan vi lære fra USMC?

. 14 min read

Utdanningsreformen (URE) byr på en stor mulighet til å forbedre undervisningen på Krigsskolen (KS) og tilpasse den til morgendagens hær. Ved å stille spørsmål ved pensum, undervisningsmetoder og andre faste vaner, kan man skape forandring før offisersutdanningen i all hovedsak rekrutterer direkte fra videregående skole. Denne endringen, som URE legger opp til, er både en konsekvens av det nye spesialistkorpset, men også et ønske om å øke rekrutteringsgrunnlaget og effektivisere utdanningen[i]. Resultatet er at framtidens kadetter, i motsetning til tidligere, vil møte på krigsskolene med lite til ingen militære- forkunnskaper eller erfaringer. Der store deler av dagens undervisningsmodell baserer seg på at kadettene har noe militær erfaring i ryggsekken, vil denne endringen medføre at undervisningsmetoden må endres for å treffe ny utdanningsmodell. Det som er uendret er at krigsskolene fortsatt skal dekke et kunnskapsbehov som strekker seg 10-15 år fram i tid. Utdanningen må være like relevant første dag som fem år etter at offiseren er uteksaminert, noe som i seg selv er en utfordring å få til.

Hva er problemet?

Taktikk tar i særlig grad utgangspunkt i kadettens tidligere militære erfaringer: Hvordan skape en forståelse for friksjon, ildoverlegenhet eller angrepets kulminasjonspunkt uten at kadettene har en meningsfull referanseramme å knytte disse begrepene til? Denne problemstillingen ledet til en interesse for hvordan undervisningen av taktikk bør gjøres slik at kadettene både får en forståelse for hva taktikk er og hvordan det brukes for å løse militære problemer. Dette ledet videre til en studiereise til United States Marine Corps University (USMCU) på Quantico, gjort mulig av et stipend fra Oslo Militære Samfund og Major Henrys Aargaards legat.

Historien har vist at erfaringer er den mest effektive måten å lære taktikk. Tidligere militære ledere som Alexander den store, Hannibal, Cæsar og Napoleon kunne alle fra ung alder utvikle sitt militære talent og sine militære ferdigheter gjennom deltakelse i gjentatte slag og trefninger.[ii] Selv om framtidens taktikere heldigvis ikke er dette like forunt, står de likevel overfor utfordringen med å tilegne seg nok kunnskap og ferdigheter før de møter den nådeløse virkeligheten på stridsfeltet. Som militær utdanningsinstitusjon, og som instruktører i taktikk er det derfor en plikt å kontinuerlig være kritisk til hvordan undervisningen legges opp, og stille spørsmål om hvordan vi kan gjøre fremtidens militære ledere best mulig rustet til å møte utfordringene på stridsfeltet.

Flere vil nok peke på at undervisning i taktikk kan følge en åpenbar oppskrift basert på å studere militærhistorie, historiske slag og trefninger, lese doktriner og håndbøker, samt følge disse håndbøkene for å planlegge og gjennomføre operasjoner. På øvelsene øver vi ideelt sett på det vi har trent på, og vi trener ideelt sett på det vi er utdannet til. Den primære arenaen hvor vi bygger våre erfaringer er på de samme øvelsene hvor vi opplever hva som virker og hva som ikke virker. Det er jo tross alt slik de fleste av oss kan erindre vår egen offisersutdanning. Utfordringen i en slik tilnærming er forventningen om at læring blir et resultat av å bli utsatt for ulike hendelser, noe vi kan kalle for læring ved “osmose”.[iii] Samtidig har flere offiserer, spesielt de som har vært heldige og kunnet observere andre nasjoners utdanningsmetoder, påpekt at taktikk på Krigsskolen er preget av et fokus på prosedyre og analytisk beslutningstaking framfor å sette kadettene i stand til å ta hurtige og gode intuitive beslutninger.[iv] Ideen synes å være at den som kjenner til og følger en prosedyre, og som også har en rød tråd i analysen, vil frembringe en god løsning på et taktisk problem. Utfordringen er at kadettene i liten grad blir bevisst sin egen intuitive beslutningsprosess, med dens styrker og svakheter. Ei heller retter utdanningen og treningen på KS mot at kadettene skal forbedre denne. For oss ble det derfor viktig å avdekke hva som er grunnlaget for å bli god i taktikk slik at fremtidig utdanningen kan bygge på dette.

Om taktikk

Hva dreier taktikk seg om? Internt på Krigsskolen defineres taktikk som “kunsten og vitenskapen i bruken av militære virkemidler for å vinne trefningen”, og danner grunnlaget for hvordan taktikk undervises. I denne definisjonen refererer taktikkens vitenskap seg til det målbare og de kunnskaper som er systematisk frembrakt. For eksempel vil dette være ulike prosedyrer, stridsdriller og grunnleggende ferdigheter, men det er også de håndbøker og doktriner vi baserer taktikken på. Taktikkens kunst viser derimot til hvordan vi møter det unike i situasjonen, og hvordan vi håndterer at det ikke finnes fasitløsninger i krig. Som del av taktikkens kunst vil begreper som kreativitet, intuisjon og teft stå sentralt. For eksempel kreves det teft for å bestemme seg for når og hvor man skal flankere motstanderen, sette inn reserven eller gjennomføre motangrep. Til slutt må trefningen forstås i en større sammenheng enn kun kampen mellom våre styrker og motstanderne. Den viser heller til all interaksjon mellom våre styrker, partene, motstanderen og sivile i hele konfliktspekteret.

Den interne definisjonen Krigsskolen benytter har klare likhetstrekk med definisjonen fra MCDP 1-3 tactics, som er en sentral doktrine i det amerikanske marinekorpset. Definisjonen KS benytter går lengre enn den vi finner i Forsvarets fellesoperative doktrine. Begge definisjoner anerkjenner at krig kjennetegnes av både kaos og usikkerhet, men også av en tenkende motstander med egen vilje. Følgelig må beslutningen basere seg på gode militære kunnskaper og ferdigheter, samt ta høyde for det unike i situasjonen. Selv om dette fremstår enkelt og åpenbart, er det mer komplisert enn hva det ved første øyekast skulle synes. For det første tar det tid å bygge de nødvendige militære kunnskapene og ferdighetene som offiseren trenger på stridsfeltet - først for selv å overleve og deretter for å lede andre. For det andre er det krevende å bygge den militære forståelsen som offiseren trenger for å kunne identifisere eller gjenkjenne ulike taktiske problem, forstå situasjonen og se taktiske muligheter. Uten et solid fundament fra taktikkens vitenskap vil taktikkens kunst være umulig. Samtidig innebærer det ikke at offiseren skal være den beste i ulike soldatferdigheter. Ettersom taktikkens kunst vil ha et stort innslag av intuisjon, samt at vi ikke kan unngå å ta intuitive beslutninger, må vi sørge for at de intuitive beslutningene vi tar blir så gode som mulig.[v]

Sammenlignet med taktikkens kunst fremstår det da som relativt enkelt å utdanne i taktikkens vitenskap. Offisersutdanningen kan ikke se bort fra taktikkens kunst, og det er dette vi mener utdanningen må streve mot. Utfordringen er at på tre korte år skal fremtidens offiserer tilføres tilstrekkelige kunnskaper, ferdigheter og forståelse slik at de kan anvende taktikk på et lavere taktisk nivå. I tillegg kommer “alt det andre” en offisersutdanning må inneholde før offiseren får neste dose formell utdanning.

Marinekorpsets røde tråd gjennom utdanningen til de forskjellige gradsnivåene

Om utdanningen på US Marine Corps University

På studiereisen til USMCU besøkte vi både The Basic School (TBS), Expeditionary Warfare School (EWS) og Command and Staff College (CSC). Etter at offiserene er selektert på officer candidate school, møter de på TBS. TBS har en varighet på seks måneder, og er den første formelle militære utdanningen som USMC gir sine offiserer. Offiserene som møter på TBS har ved oppmøte om lag 10 ukers militær erfaring og en sivil bachelorgrad. Etter TBS gis offiserene et troppearts spesifisert fagkurs på tre til seks måneder, før de er klare for å tiltre som troppsjefer. EWS følger etter at offiserene har ca. seks års tjeneste i marinekorpset. CSC kommer senere i karrieren, markerer overgangen fra kaptein til major, og gjennomføres typisk etter at offiseren har tjenestegjort som kompanisjef.

Våre observasjoner hos TBS og EWS har ført oss til følgende beskrivelse av hva de vektlegger som en effektiv metode for å lære bort taktikkens kunst:

  • Utsette studentene for flere og ulike taktiske situasjoner som krever beslutninger. Dette gir repetisjon av beslutningstaking og eksponering for variasjon.
  • Diskusjon om resonnementet bak en beslutning, fremfor beslutningen i seg selv
  • Krigsspill av planer for å belyse styrker og svakheter, samt utfordringer med å dele situasjonsforståelse
  • Bruk av en tenkende motstander på krigsspill og øvelser for å øke kvaliteten på treningen, men også motivere deltakerne gjennom konkurranse. Dette gir rom for å være både kreativ og uforutsigbar - noe motstanderen også kan være.
  • Safe-to-fail environment.” Skape et trygt læringsmiljø hvor det å mislykkes ikke er negativt men et grunnlag for læring.

I en slik undervisningsmodell legges det vekt på både taktikkens kunst og taktikkens vitenskap. Taktikkens kunst synliggjøres gjennom et fokus på beslutningene og taktikkens vitenskap synliggjøres i studentenes begrunnelser for sine valg. Ved å argumentere for sine valg øker også deres forståelse og kunnskaper for taktikkens vitenskap, noe som igjen gir bedre beslutninger. Studentene eksponeres ikke bare for mange ulike taktiske problemer og mulige løsninger, men tilføres også en måte å tenke på. I sum gir dette studentene mange verdifulle referanser for fremtidige beslutninger og en bedre forståelse for hva som kan være taktisk mulig. En slik modell setter også kadetten i bedre stand til å kunne gjenkjenne ulike taktiske problemer, samt gjenkjenne gode og mindre gode beslutninger i sine egne omgivelser, i litteratur, på øvelser, i film, osv. Dermed tilføres studentene også evnen til personlig og uavhengig læring - også etter utdanningen.

Et gjennomgående tema på skolene vi besøkte på USMCU var betydningen av å utvikle evnen til kritisk tenkning slik at studentene kan utvise god vurderingsevne når de står ovenfor taktiske problem. Denne formen for tenkning ble trukket spesielt frem av alle instruktørene vil snakket med, og står i tillegg beskrevet i dokumenter fra samtlige skoler. På CSC er evnen til kritisk tenkning angitt som en av de viktigste målsetningene ved utdanningen. CSC beskriver kritisk tenkning som en prosess hvor man forbedrer kvaliteten på egen tenkning ved ta kontroll på hjernens/sinnets iboende strukturer og innføre intellektuelle standarder på dem.[vi] Selv om dette fremkommer som en eksplisitt målsetting er det derimot usikkert i hvilken grad de faktisk lykkes med dette.

I samtaler med ulike instruktører har de et bevisst forhold til den kognitive prosessen bak beslutningene. På EWS beskrev de hvordan undervisningen nylig hadde tatt i bruk det teoretiske rammeverket for beslutningstaking fra Daniel Kahneman. Dette rammeverket var også noe studentene selv refererte til. Fordelen ved å introdusere et slikt rammeverk er at studentene blir bevisst egen beslutningsprosess. Men utfordringen kan være at de blir mer fokusert på prosessen fremfor beslutningen i seg selv. Ettersom intuisjon preger beslutningene mer enn man ofte er klar over, ser skolene det som viktig i å bevisstgjøre elevene på deres biaser. Dette teoretiske rammeverket ble også trukket fram på “After Action Review” (tilbakemeldinger etter oppgaver) for å få eleven til å reflektere over hvordan de selv tok beslutningene.

Undervisningsmetoden som USMCU følger er meget systematisk og gjennomarbeidet. Det virker som om utdanningen var et resultat av erfaring og evolusjon over flere år. Hver eneste leksjon hadde en grundig beskrivelse av mål, hensikt, utdanningsmål, fokuspunkter og pensum. De militære instruktørene, som var vurdert til å være blant de beste i sitt kull, måtte også være godkjent gjennom et internt kvalifiseringssystem for selv å kunne holde leksjoner. På den måten sikret TBS seg at undervisningen tilfredsstilte leksjonsmålet med tilstrekkelig høy kvalitet, samt at læringsmålene ble undervist på lik måte hvert år. En slik rigid tilnærming til undervisning gir instruktørene relativt lite handlefrihet men sørger for at studentene har felles grunnleggende kompetanse og ferdigheter med tidligere kull når de møter sin avdeling. På den andre siden er utdanningen lite fleksibel og det tar lang til å gjøre endringer som krever mer enn kun mindre justeringer av leksjoner.

USMCUs tilnærming til læring kan knyttes opp til den amerikanske læringsinnretningen curriculum studies. Til forskjell fra den europeiske læringsinnretningen, didaktikk, vil det amerikanske systemet ha en mye sterkere sammenheng mellom pensum, undervisningsmetode og læringsmål. I den europeiske tradisjonen har faglærere derimot større grad av autonomi, og det er opp til læreren selv å velge undervisningsmetoden som vurderes som best egnet.[vii]

Den amerikanske tilnærmingen gir noen åpenbare fordeler i et militært utdanningssystem, men har også noen svakheter. Hva gjelder styrker blir det for det første mer forutsigbart og stabilt hvilken kompetanse studentene har når de uteksamineres. For det andre har studentene over tid lært de samme prosedyrene og teknikkene, samt en måte å tenke på som gir et større grunnlag for felles tilnærming innad- og på tvers av ulike avdelinger. For det tredje tillater en slik læringsinnretning hyppigere rotasjon mellom utdanningsinstitusjon og linjeorganisasjon, samt færre militære instruktører fordi tiden til forberedelser og undervisningsplanlegging blir kortere. Det må også forventes at hver eneste leksjon og øvelse blir bedre fordi nye instruktører gjør mindre justeringer på tidligere opplegg framfor å lage nye leksjoner hvert eneste år. Svakhetene er at systemet legger opp til faglig kopiering framfor faglig utvikling, samt at forståelsen for hensikten med de ulike leksjonene og de undervisningsmessige valg som er tatt blir svakere over tid. I tillegg risikerer man å redusere instruktørens motivasjon for å stå lengre ved utdanningsinstitusjoner.

For KS er læringsinnretningen et dilemma. På den ene siden er det ønskelig med hyppig rotasjon mellom utdanningsinstitusjon og linjeorganisasjon slik at de militært tilsatte har fersk kompetanse og erfaring, og dermed at utdanningen har høy militær troverdighet. På den andre siden vil den samme rotasjonen føre til at de militært tilsatte må bruke mye tid på å sette seg inn i pensum, emneplaner, studiehåndbøker og andre rutiner på skolen. I tillegg forventes det at instruktørene holder seg faglig oppdatert, samt at de bør bidra til faglig utvikling på skolen. Resultatet blir en form for utdanningsmessig kald start hver gang en instruktør roterer, og at utdanningen påvirkes i stor grad av den enkelte instruktør. For instruktørene kan dette være motiverende, men innhold og kvaliteten i utdanningen blir mindre forutsigbar.  

Undervisningsmetoden TBS følger har en logisk progresjon fra lagsnivå til forsterket tropp gjennom fem overordnede tema brutt ned i 41 hovedleksjoner. En av hovedidéene er å eksponere eleven for samme læringsmål syv ganger: (1) selvstudie med lesespørsmål, (2) forelesning, (3) taktiske beslutningsspill (TDG), (4) tosidig modellbordøvelse (STEX), (5) trening på oppdrag før feltøvelse, (6) feltøvelse i form av banetrening, samt (7) evaluering og tilbakemelding. I tillegg til repetisjon, er en av fordelene med de syv trinnene at de tar høyde for at ulike studenter lærer på ulike måter. Ulempen er at dette krever mer ressurser og tid, hvor bredden og dybden i utdanningen begrenses av de samme faktorene. Etter hver eksponering med en instruktør, ble alle studentene vurdert ut fra forhåndsdefinerte kriterier. For eksempel kunne studentene bli vurdert ut fra hvor godt forberedt og deltakende de var i undervisningen, eller i hvor stor grad de kunne begrunne sine beslutninger eller løsninger. Et slik vurderingssystem legger større press både på studentene og instruktørene, men sikrer kanskje en større objektivitet enn krigsskolens nåværende system for å vurdere skikkethet som militær leder.

Bruk av STEX på Krigsskolen

Ut over de syv trinnene på TBS viste flere instruktører ved USMCU til en sokratisk metode i undervisningen. Selv om forståelsen for hva det innebar fremsto noe overfladisk, ble den spørrende samtalen trukket fram. Gjennom samtalen var det studentene selv som skulle komme frem til konklusjonene, og lære gjennom dette. En slik tilnærming til undervisning stiller store krav til instruktørene, samt at diskusjoner og samtaler mellom studenter og mellom studenter og instruktør er et viktig læringsverktøy. I motsetning til KS var det gjennomgående svært liten bruk av digitale løsninger i undervisningen. Et slikt fravær av digitale løsninger fremsto ikke som et bevisst valg, men handlet i større grad om ressurser. Blant annet mente enkelte instruktører at digitale løsninger, som simulator, burde brukes i enda større grad.

EWS fulgte i likhet med TBS en bestemt progresjon, denne gang fra kompani til bataljon, og benytter seg også av en lignende systematisk tilnærming med leksjonsmål. Der TBS fokuserte på infanteritroppen, tar EWS inn over seg en fellesoperativt tenkning - noe som er naturlig gitt marinekorpset organisasjon. En vesentlig forskjell var at feltøvelsene på TBS var byttet ut med flere tosidige modellbordøvelser, hvor studentene selv må skape egen situasjonsforståelse. Etter en stund ble øvelsen avbrutt og studentene kunne revidere og raffinere egen plan, før øvelsen ble startet på nytt med en ny motstander. Øvelsen ble gjennomført via ordrer, hvor hastighet og handling ved uforutsette hendelser blir direkte forbundet med gode og dårlige ordre og hensiktsformuleringer. En slik type profesjonell kommunikasjon undervises også som et eget fag, hvor målet er at studentene har lik forståelse og forventninger til ulike begrep som resten av USMC.

Et fellestrekk ved både TBS og EWS er at de inkluderer relevante elementer fra det som kan kalles kontekstfag inn i den enkelte leksjon. På en slik måte fokuseres offiseren mot rollen som troppefører og kriger, samtidig som en viss bredde ivaretas. For eksempel gis det ingen spesifikk utdanning i ledelse og ledelsesteorier, krigens folkerett, kulturforståelse, strategi, internasjonal politikk, virksomhetsstyring eller utdanningsledelse, disse kommer først på CSC. Ledelse utdannes kun ved hjelp av rollemodeller i form av alle de ansatte på skolen og gjesteforelesere, og det forventes at troppsjefen senere blir veiledet av sin kompanisjef. Derimot legger både TBS og EWS mye vekt på etikk, og diskuterer faktiske etiske problemstillinger som USMC har opplevd siden Vietnamkrigen. Unge offiserer i USMC vil dermed ha en smalere, men spissere militær kompetanse i krigføring sammenlignet med den norske offiseren. Der den norske offiseren allerede i dag utdannes for å bli generalister, vil offiserene i USMC i større grad innledningsvis utdannes for å bli spesialister. Dette gir gyldighet til en påstand vi ble møtt med om at offiseren var bedre trent, men at OR’en hadde mer erfaring.

Et siste moment som påvirker undervisningen er at alle instruktørene på EWS og CSC har en samtreningsperiode på 1 måned før nye studenter møter opp. I denne samtreningsperioden gjennomgås kjente og nye aspekter ved undervisningen. Perioden på TBS er på 2 uker, men her må hver enkelt instruktør kvalifisere seg til å få kunne holde hver enkelt leksjon. Først etter å ha overvært en leksjon, deretter holdt leksjonen under oppsyn og vurdering av en annen kvalifisert instruktør, kan instruktøren undervise selvstendig. Samtreningsperiodene fremsto som særdeles viktige, og ledes først og fremst av de mest erfarne offiserene på skolene.

Avslutning

I august 2018 startet de første kullene i ny utdanningsmodell på krigsskolene. På relativt få år forventes det at både kadettens gjennomsnittsalder, og deres militære kunnskaper og ferdigheter er lavere enn i dag. I tillegg må ny utdanningsmodell ta hensyn til offiserens rolle i forhold til spesialistkorpset, og tilby en utdanning som er like relevant første dag som fem år etter at offiseren er uteksaminert. I sum innebærer det at krigsskolene også må endre sin undervisningsmetode for å være bedre tilpasset denne nye virkeligheten.

Det er vanskelig å sammenligne militær utdanning i Norge med den utdanningen som gis ved USMC. For det første fordi læringsinnretningen er grunnleggende forskjellig. Deretter fordi USMC har et mer bevisst forhold til professional military education, hvor offiseren tilbys formell utdanning på flere nivåer i sin militære karriere, og sist ved at det årlig uteksamineres ca. 2000 offiserer fra TBS og ca. 550 offiserer fra EWS.

Likevel finnes det elementer fra hvordan USMCU tilnærmer seg faget taktikk som det er verd å ta lærdom av. For det første har undervisningen er grunnleggende og gjennomarbeidet struktur hvor det er sterk sammenheng mellom pensum, undervisningsmetode og læringsmål. Dette skaper forutsigbarhet og harmonisering av handlinger innad og mellom ulike avdelinger, og legger også til rette for hyppig rotasjon mellom linjeorganisasjon og utdanningsinstitusjonen. For det andre har de et bevisst forhold til betydningen av den intuitive beslutningen, og hvordan studentene bevisstgjøres egen beslutningsprosess For det tredje hvordan USMC bruker en kombinasjon av leksjoner og krigsspill for å synliggjøre dialogen mellom taktikkens vitenskap og taktikkens kunst – en tilnærming som ser ut til å forbedre dem begge. Det siste momentet som det er verd å merke seg er hvordan USMCU styrker instruktørkollegiet for å skape profesjonalitet og kvalitet i utdanningen.


Foto: Ylva Seiff Berge / Forsvarets Forum


Artikkelen er også publisert i Norsk Militært Tidsskrift 2019


[i] Forsvarsdepartementet. (2016). Kampkraft og bærekraft (Prop. 151 S (2015-2016). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-151-s-20152016/id2504884/    

[ii] Hebditch, D. (2017). Planning Fast and Slow: or How to Make Military Planning Work for You. Hentet 10. desember 2017 fra www.cove.org.au          

[iii] Sheffield, G. (2010) ‘Doctrine and Command in the British Army: A Historical Overview’, i Army Doctrine Publication: Operations. British Ministry of Defence. s. E-5. Hentet fra http://www.defencesynergia.co.uk/wp-content/uploads/2015/05/Army-Doctirne-Operations-Dec-2010.pdf; Se også Wilson, J. (2014). Thinking Fast and Slow for Soldiers. Journal of Military Operations, 2(2), s.26-29.    

[iv] Bull, J. & Cramer. C. (1999). USMC og intuisjonsbasert beslutningstrening. Forposten 1999(3), s.23-26  

[v] Klein, G. (2003). The Power of Intuition: How to Use Your Gut Feelings to Make Better Decisions at Work. New York: Crown Business.  

[vi] Johnson, W. R. (n.d.). Critical Thinking and Argument Analysis: A Primer. Quantico, VA  

[vii] Mathé, Nora (2015). Begrepsforståelse i samfunnsfag. Bedre Skole 2015(1).  


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.