Om viktigheten av å forstå sine venner så vel som sine fiender

Norge er et lite og geopolitisk utsatt land. Det ligger som en buffer mellom stormaktene. I vest verdens ledende stormakt USA, som vi er venner og alliert med, men som er langt unna og har egne interesser som stormakt å ivareta. I øst Russland, verdens største land, som vi deler grense med og som vi nå deltar i en krig mot.

Norges nærhet til Russlands strategiske andreslagsflåte på Kola-halvøya, vår geopolitiske betydning og beliggenhet i forhold til kontrollen over Nord-Atlanteren og porten til Polhavet og vår nyervervede rolle både som vertskapsland for amerikanske baser og som Europas viktigste leverandør av gass, gjør Norge og norsk territorium utsatt.

Nesten enhver krise eller krig mellom stormaktene av noe omfang vil gjøre oss til objekt for stormaktenes interesser. Det er vi nå under krigen i Ukraina. Det er ikke urimelig å påstå at Norges sikkerhet er sterkere truet enn noen gang under den kalde krigen, og kanskje mer enn noe annet NATO-land.

USA er verdens ledende stormakt. Det har USA vært siden forrige årtusenskifte. USA har omkring 600 større og mindre baser rundt omkring i verden. I tillegg har USA 11 hangarskipsgrupper som kontinuerlig pløyer de 7 hav. Det gjør de ikke for moro skyld. Det gjør de for å ivareta amerikanske sikkerhetsinteresser og for å utøve maktprojeksjon og innflytelse rundt omkring i verden.

Men intervensjonister og isolasjonister skiftes om å ha føringen i amerikanske utenrikspolitikk. Da USA etter bombingen av Pearl Harbour i desember 1941 kom aktivt med i andre verdenskrig, var det motstrebende. Det samme var tilfellet under første verdenskrig. Sterke krefter i amerikansk innenrikspolitikk var mot. Og det var ikke primært for å redde Europa. Det var for å redde USA om Europa skulle falle i nazistenes hender.

På samme måte som det er en myte at USA kom med i andre verdenskrig for å redde Europa, er det en myte at amerikanske tropper er stasjonert i Europa primært for å forsvare Europa. Og det er en myte at etableringen av amerikanske baser (‘forward operating sites’) i Norge primært er for å forsvare Norge.

Man kan si mye både om hauker og isolasjonister i amerikansk utenrikspolitikk, men ingen av dem tåler en beskrivelse som filantroper.

Sett fra Washington er de her primært for å forsvare USA, for få fordelen av en fremskutt forsvarsperimeter og dybde i eget forsvar og for å kunne utøve maktprojeksjon i vår region. De er her sekundært for å forsvare Europa og Norge. Sånn sett har vi både sammenfallende og konflikterende interesser i forhold til vår hovedallierte USA.

At vi har sammenfallende interesser er en bra ting. Deres nærvær øker vår evne til avskrekking, men det bidrar samtidig til økt spenning og fare for å bli utsatt for et forkjøpsangrep. USAs forhold til andre land er, som andre stormakters, først og fremst drevet av hva som tjener egne interesser.

Det gjør USA til en usikker og uberegnelig alliert å ensidig basere vår sikkerhet på, slik vi har gjort etter at vi avviklet mesteparten av Forsvaret omkring årtusenskiftet og vi overlot forsvaret av Norge til NATO, dvs. til USA som står for over 70 % av NATOs budsjett.

Norge er et lite land, og som et lite land er våre forsvars- og sikkerhetsinteresser av ren defensiv karakter mens amerikanske forsvars- og sikkerhetsinteresser inneholder et åpenbart offensivt element. Det synes dårlig forstått av norske forsvarspolitikere og norske forsvarsplanleggere.

Russland er en stormaktsnabo med stormaktsinteresser. Vi har aldri vært i krig med Russland før nå gjennom krigen i Ukraina. Men Russland søker, på samme måte som USA, å ivareta egen sikkerhet både når det gjelder den regionale balansen i konvensjonelle våpen så vel som når det gjelder strategiske kjernevåpen, den såkalte terrorbalansen.

Russland var imidlertid ikke på vei til stabilt demokrati integrert i det europeiske fellesskap, slik vi forutsatte da vi selv avviklet vårt invasjonsforsvar for drøyt to tiår siden. Russland har utviklet seg motsatt og i totalitær retning. Men derfra til å trekke den konklusjon at russerne er dumme og inkompetente, at krigen i Ukraina ikke har støtte i den russiske befolkningen og at russisk utenrikspolitikk er drevet av en stormannsgal enkeltperson med ambisjoner om å overgå tsar Peter den store, er en feilslutning.

For russerne ledes ikke av Putins tsaristiske ambisjoner eller av hevn eller stolthet, men av strategi basert på grundig analyse av egne behov og muligheter og det russerne oppfatter som legitime sikkerhetsinteresser.

Det er ikke moroner som går rundt i Kremls fornemme saler og i den russiske generalstabens dystre kontorer. Sett fra deres egen side av gjerdet er russerne høyst rasjonelle og konsistente mht. det de ser som Russlands langsiktige strategiske interesser. Vi behøver ikke være overrasket over at de som sitter på den andre siden vil hevde et syn motsatt av vårt, både når det gjelder den historiske bakgrunnen og årsakene til invasjonen av Ukraina.

Deres propaganda er, som vår, selvsagt også full av spinn. Det er ikke vanskelig å mobilisere russerne om de blir overbevist om at fienden er nære slektninger av den lille østerriker med bart. Da husker russerne ikke bare drapene få år tilbake i Odessa og den årelange bombingen av det østlige Ukraina, men også egen borgerkrig, den polsk-russiske krig og det tyske felttog fra 1941-1945.

Oppofrelsen og de enorme russiske tapene under andre verdenskrig sitter fortsatt dypt i den russiske folkesjelen. Et stort flertall av den russiske befolkningen støtter krigen og ser den først og fremst som en ‘militær operasjon’ for å beskytte den russiske flertallsbefolkningen på Krim-halvøya og de russiske minoritetene øst i Ukraina. Russiske meningsmålinger støttes av anekdotiske enkeltobservasjoner foretatt av vestlige observatører.

Og at også Russland har legitime sikkerhetsbehov bør vi forstå når vi på vestlig side både skal vurdere eskaleringsfaren så vel som muligheten til å få partene til forhandlingsbordet. For en utenrikspolitikk basert på stereotypier og en oppfatning av omverdenen styrt av ønsketenkning og egen propaganda, kan fort føre veldig galt av sted.

I forholdet mellom stormaktene er det makta som rår. Det er brutalt, men det er slik det er. Det er det relative økonomiske og militære styrkeforholdet som bestemmer utfallet og grensene når det kommer til stykket. Sånn har det alltid vært. Og sånn vil utfallet av krigen i Ukraina også bli bestemt.

Små land, som Norge, søker å kompensere for det de mangler i militære kapasiteter med moralsk retorikk, FN-resolusjoner og folkerett. Det er forståelig. Men som vi nå smertelig får erfare, er det naivt å tro at det er slik forholdet mellom statene i internasjonal politikk er skrudd sammen.

Folkerett og internasjonal rettsorden kan dempe og bidra til å løse mindre kriser og konflikter, men er lite verdt når det gjelder eksistensielle territorielle konflikter. Og folkeretten kan aldri frita oss fra kostnaden ved å holde oss med vårt eget forsvar. Det er en grov misforståelse som norske politikere og forsvarsplanleggere har gjort seg skyld i.

Folkeforbundet forhindret ikke andre verdenskrig. Og folkeretten var til liten nytte for å forhindre Russlands invasjon av Ukraina. Vi ligger utsatt til. Om vi ikke er i stand til å forsvare oss selv, kommer noen andre til å gjøre det.

Det er viktig å forstå sine venner så vel som sine fiender. Og det er viktig å forstå seg selv og sine egne begrensninger, særlig når krigen kommer nær og krigståka legger seg over land og folk som en klam hånd som gjør det vanskelig å forholde seg rasjonelt til de brutale realiteter som styrer forholdet mellom stormaktene.

Det er viktig å forstå at bruddet med norsk basepolitikk og stasjoneringen av amerikanske styrker på norsk jord øker evnen til avskrekking, men samtidig bidrar til å øke spenningsnivået i våre nærområder. Det reduserer russernes responstid og øker deres frykt for at amerikanske kapasiteter kan bli brukt offensivt eller til å forrykke den kjernefysiske terrorbalansen. Det er åpenbart ikke i norsk interesse.

For om det skulle komme til krig, vil stormaktene alltid søke å føre den på egne premisser og på tredje parts territorium heller enn på eget, slik som nå i Ukraina. Dette synes også dårlig forstått i norsk sikkerhetstenkning.

Den største trusselen mot vår egen sikkerhet er oss selv. Det var ikke russerne som la ned den norske hæren. Det var ikke de som senket Helge Ingstad. Det er ikke deres skyld at vi ikke har missilforsvar og et adekvat luftvern og at Sivilforsvaret er i en elendig forfatning. Hadde du spurt dem, ville de beklaget dette.

De vil gjerne ha en stor norsk hær, helst i Troms. Da ville det bli mindre plass for en amerikansk eller britisk. De ser gjerne en norsk marine med evne til sjønektelse i norske farvann og like gjerne at vi gjør bruk av en slik evne når det er nødvendig. De vil ikke ha amerikanske, franske eller amerikanske undervannsbåter med kjernefysiske våpen i norske fjorder, men er avhengig av at vi har kontroll med egne farvann selv.

Det skremmer ingen i Moskva om vi begrunner vårt forsvar med en russisk trussel. Vi virker bare uhøflige. De foretrekker at Norge er NATO i nord heller enn at amerikanerne er det.

Og de er relativt avslappet til finsk og svensk medlemskap i NATO. De vil heller at Norden skal ivareta sin egen suverenitet og kunne forsvare seg selv enn å få amerikanerne inn på egen dørterskel.

Som amerikanerne har holdt russerne og andre unna det amerikanske kontinentet gjennom Monroe-doktrinen, søker russerne å holde amerikanerne på armlengdes avstand i Ukraina og ellers i Europa.

Det er i denne konteksten vi må forstå basepolitikkens betydning og Norges rolle i den forbindelse. Amerikanerne ville aldri akseptert russiske baser for eksempel i Mexico, slik som de heller ikke aksepterte russiske baser på Cuba i 1962. Det er klare paralleller mellom Cuba-krisen i 1962 og invasjonen i Ukraina i 2022.

Den største trussel mot Norge er norsk politikk, akademia og media – altså oss selv. Vi er en liten og utsatt nasjon med en solid økonomi takket være forsynet og klarsynet til tidligere generasjoners politikere. Det er brutalt å måtte innrømme, men vi har en kort historie, en svak industribase og et lite differensiert næringsliv, ensidige media som løper i takt og ikke et spesielt godt kulturliv, middelmådige universitet, lav innovasjonstakt og allment svake kompetansemiljø i en forvokst og ikke bærekraftig offentlig sektor.

Og vi befinner oss i det som fort kan bli svært krevende omgivelser. Krigen i Ukraina vil få mange og store ringvirkninger. Vi bør bekymres over utviklingen mht. folkerettens svake stilling, men enda mer over våre egne tomme våpenlagre i et Europa hvor den eksistensielle krigen er tilbake med full styrke og med et eskaleringspotensial som overgår det meste at det vi kan forestille oss.