Hvorfor er Putin så avslappet til finsk og svensk NATO-medlemskap?

Vi ønsker Sverige og Finland velkommen i NATO. Et utvidet nordisk forsvarssamarbeid og en styrking av Nordflanken i NATO har lenge vært et ønske fra norsk side, men både finnene og svenskene har i alle år høflig takket nei. 1940 var ikke nok. Det måtte en krig i Ukraina til.

Søknaden om svensk og finsk NATO-medlemskap var nok imidlertid en strek i regningen for Putin. Men russernes reaksjon har vært avmålt. Mens nettopp søknaden om NATO-medlemskap var den utløsende faktoren for invasjonen av Ukraina, skal vi tro russerne, har Putin ikke truet med å angripe verken Finland eller Sverige.

Han har tvert i mot sagt at «Hvis Finland og Sverige vil bli medlemmer i NATO så er det opp til dem. De kan bli medlemmer av hva de vil. Vi har ingen territorielle konflikter med dem slik vi har med Ukraina.» Denne tilsynelatende manglende konsistensen i russernes holdninger til ulike lands NATO-medlemskap kan det være verdt å merke seg.

Putin har riktig nok advart om at «dersom et USA-styrt NATO etablerer styrker og en militær infrastruktur i Finland og Sverige, vil Russland være tvunget til å svare symmetrisk og etablere tilsvarende militære kapasiteter på russisk side.» Det høres ikke helt urimelig ut og er ikke mer enn man måtte forvente.

Hvorfor er Putin så avmålt til finsk og svensk NATO-medlemskap mens han går til krig og full konfrontasjon med USA og Vesten for å holde Ukraina ute av NATO?

Det er ikke uten videre en selvfølge at det er ‘greit’ for Russland med finsk og svensk NATO-medlemskap, men ikke når det gjelder Ukraina. For selv om Russlands forhold til Ukraina har en svært ulik historisk, etnisk, kulturell og politisk bakgrunn så representerer ikke finsk og svensk NATO-medlemskap og et samlet Norden i NATO objektivt sett en vesentlig mindre potensiell sikkerhetstrussel enn om Ukraina blir med i NATO.

Ukraina er riktig nok en tidligere sovjetisk republikk med en befolkning på 43 millioner. Den samlede befolkningen i Norden er på omkring 23 millioner. Ukrainas landareal er imidlertid omtrent på størrelse med Finland og Sverige samlet. Avstanden fra Helsinki til Moskva er omtrent den samme som fra Kyiv til Moskva. Avstanden fra Helsinki til St. Petersburg er langt kortere, bare drøyt 30 mil.

Og Nordflåten og russernes flåtebase på Kola-halvøya er strategisk sett ikke noe mindre viktig enn Svartehavsflåtens base på Krim-halvøya, snarere tvert i mot. Men russerne reagerer helt forskjellig i de to tilfellene. Det kan være grunn til å spørre hvorfor.

Det kan være hensiktsmessig å lytte til hva russerne sier, snarere enn til det gjengse narrativet som formidles i media og av politikere som, etter min mening, ser ut til å skjønne lite av hvordan geopolitikkens brutale logikk styrer forholdet mellom stormaktene.

Årsaken til at russerne er så oppsatt på å holde Ukraina ute av NATO synes todelt. Historisk betrakter russerne de østlige delene av Ukraina som en del av Russland. Offensivt ønsker russerne å sikre Krim-halvøya og Svartehavsflåtens base i Sevastopol som permanent russisk territorium. Defensivt ønsker de å forhindre at det USA-finansierte regimet i Kyiv skal etablere Ukraina som en ‘fremskutt amerikansk NATO-base’.

Russerne oppfatter NATO som motpart og ikke som en defensiv forsvarsallianse. De oppfatter amerikanske baser og kryssermissiler langs grensen mot Russland, stasjoneringen av mellomdistanseraketter i Europa og det amerikanske rakettskjoldet som en sikkerhetstrussel som bidrar til å forrykke den strategiske terrorbalansen. De mener USA ser på grensestatene i Europa som USAs fremskutte forsvarsperimeter. De oppfatter NATO i stor grad å være styrt av USA, som står for omkring 70 % av forsvarsutgiftene i Alliansen.

Det kan være ubehagelig å slå fast mens krigen raser i Ukraina og propaganda og krigståkeskygger for saklig analyse, men dette er etter min vurdering, ikke helt urimelige vurderinger, som vi trolig ville delt dersom vi satt på den andre siden av gjerdet.

Russerne oppfatter åpenbart USAs ekskludering av Russland og NATOs ekspansjon mot øst og inn i tidligere russisk interessesfære på 90-tallet, vel så mye som drevet ut i fra en amerikansk målsetting om å svekke Russland som å spre demokrati til Øst-Europa. Det kan være kontroversielt, men det er en oppfatning som deles av noen av etterkrigstidens skarpeste hoder i amerikansk utenrikspolitikk, fra George Kennan til Henry Kissinger og John Mearsheimer.

Og russerne oppfatter ikke regjeringen i Kyiv som en selvstendig legitim regjering, men som en marionettregjering finansiert og styrt av USA. Det er heller ikke helt feil, selv om vi alle fordømmer invasjonen av Ukraina og har all mulig sympati med det ukrainske folk.

USAs støtte til Ukraina kommer opp i 105,5 milliarder dollar når det siste budsjettforslaget går gjennom Kongressen som en del av 2024-budsjettet. Det kan være kontroversielt, men objektivt sett ikke urimelig å se Ukrainas forsvarskrig også som en stedfortrederkrig hovedsakelig finansiert av USA (+70%) sammen med en heller reservert politisk støtte fra sentrale EU-land som Tyskland, Frankrike og Italia.

Hovedårsaken til at russerne er mer avslappet til finsk og svensk NATO-medlemskap, vil jeg tro, er at de betrakter de nordiske småstatene helt korrekt som helt uten offensive ambisjoner og kapasiteter. Russerne er, som alle stormakter, forankret i den realpolitiske tradisjonen og oppfatter de nordiske land som stabile, selvstendige demokratier som ikke uten videre vil kunne bli gjort til objekt for USA’s interesser, dersom USA skulle ha offensive intensjoner, slik de frykter tilfellet er med Ukraina som har vært en smeltegryte av ulike nasjonaliteter opp gjennom historien.

Det er rimelig å anta at Russland faktisk ønsker at de nordiske land holder seg med et sterkest mulig nasjonalt forsvar og ta hånd om egen sikkerhet selv. Alternativet, å få USA inn på ‘deres egen dørterskel’ med baser og offensive våpensystemer i Norden, er åpenbart ikke i Russlands interesse.

Men vi bør ikke ha for store illusjoner. Om det skulle bli en storkonflikt mellom Russland og Vesten ville Russland som stormakt ikke betenkt seg på å okkupere deler av Norge, fortrinnsvis Nord-Norge, bl.a for å sikre bastionforsvaret omkring andreslagsflåten på Kola-halvøya.

Ha heller ingen illusjoner om USAs intensjoner i tilfelle en storkonflikt mellom supermaktene. Sett fra Pentagon vil både Norge og Finland kunne bli betraktet som USAs fremskutte forsvarsperimeter. Amerikanske SACEUR vil operere og styre NATO-styrkene deretter.

Det er lite å gjøre med det faktum at Norge og den fennoskandiske halvøy ligger der den ligger, i kryssilden mellom supermaktene. Men en sterk nordisk ‘allianse i alliansen’ vil imidlertid kunne bidra til å styrke de nordiske landenes mulighet til å forsvare sin territorielle integritet selv.

Det forutsetter imidlertid at de nordiske land hver for seg gjenoppbygger den nasjonale forsvarsterskelen og holder seg med et sterk nasjonalt forsvar selv. De mange synergiene og skalafordelene som kan trekkes ut av et felles nordisk forsvarssamarbeid i Alliansen blir bonusefordelene knyttet til svensk og finsk NATO-medlemskap. Den største faren for norsk og nordisk sikkerhet er at politikerne tar ut disse synergiene og skalafordelene i form av reduserte forsvarsbudsjett og ikke i form av økt sikkerhet for land og befolkning.

Et sterkt nasjonalt forsvar er nødvendig både for å holde russerne ute, for å kunne slippe amerikanerne inn og for at krigen, om den kommer hit, skal skje på våre og ikke på andres premisser.