Det heter at et dikt kan være godt helt til man vet hvem som har skrevet det. Er Nordahl Griegs avholdte og mye leste patriotiske dikt «17. mai 1940» et slikt dikt? De fleste som bryr seg om sånt, vet godt at det var Grieg som skrev det, og kanskje at han selv var blant de mange falne under andre verdenskrig. Kanskje noen også vet at hans diktsamling Friheten, som vi finner diktet i, er Norges mest solgte diktsamling gjennom tidene. Men hvem var nå egentlig denne Grieg?
Nordahl Grieg var ikke bare en glødende kommunist, men også en sterk tilhenger av stalinismen. Han var en av få intellektuelle i Norge som uttrykte forståelse for Stalins brutale utrenskninger under Moskvaprosessene på 1930-tallet. Da han skrev i diktet «17. mai 1940» at «der fødtes i oss en visshet: frihet og liv er ett, – så enkelt, så uunnværlig, som menneskets åndedrett», var det altså en erkjennelse han hadde kommet til etter 9. april 1940.
Jeg tilhører dem som mener at dikter og skaperverk er to forskjellige forhold. Dikterens holdninger og handlinger er én ting, diktets kvalitet noe ganske annet. Til tross for poetens politiske syn, finner jeg «17. mai 1940» vakkert, lesverdig og tankevekkende. Spesielt er det to ting han sier i diktet, som jeg mener vi fremdeles bør reflektere litt over.
Et sted skriver han: «Vi fulgte ikke med tiden, vi bygde på fred, som i tross, og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss.» I 1940 var Norge ungt som selvstendig rike, kun 35 år gammelt. Da han skrev diktet sto alt det både grunnlovsfedrene fra 1814 og heltene fra 1905 hadde kjempet frem i fare for å gå tapt, for alltid.
Men hva med oss selv? Har vi fulgt med i tiden? Fortsetter vi å bygge på fred, som i tross? Langtidsplaner, forsvarsbudsjetter og politiske festtaler vitner tilsynelatende alle om stor politisk investeringsvilje, men hvor stor er den viljen egentlig? I april kunne vi for eksempel lese et opprop i Aftenposten, hvor de 17 underskriverne viste til Forsvarskommisjonens bekymring for at dagens system for måling av operativ evne ikke er godt nok: «Det er ikke opplagt verken for Forsvaret eller for norske politiske myndigheter hva som måles, hvordan og med hvilke forutsetninger.»
Det som bekymrer de 17 mest, er den manglende politiske viljen til å ta tak i dette: «Å nøye seg med egenevaluering som den eneste helhetlige formen for kontroll er å ta stor risiko, ikke bare med store pengesummer, men også med det norske folks trygghet. Egenevaluering lokker fort frem selektive fakta og underkommunisering av problemer og konflikter. En slik evaluering blir i beste fall ufullstendig, i verste fall slik Forsvarskommisjonen konkluderer: upålitelig.»[i] Den pågående balladen rundt (den manglede) etableringen av en maritim innsatsskvadron i Ramsund viser at de 17 har grunn til bekymring. Eller snarere, det som virkelig bekymrer, er at så få i Forsvarets ledelse er bekymret.
Hva skyldes så denne mangelen på handlekraft? Hva er det som gjør at vi helst ikke vil vite hvor dårlig det faktisk står til? Hvorfor får vi ikke fart på sakene? Er vi bare tafatte og enfoldige, eller er vi innerst inne sikre på at ingen vil oss nordmenn noe vondt?
Den kanskje mest berømte strofen fra «17. mai 1940» er: «Vi er så få her i landet; hver falden er bror og venn. Vi har de døde med oss, den dag vi kommer igjen.» Som poesi er dette helt i toppklasse, men som logikk halter det en smule. Opplysningen om at vi er så få her i landet at hver fallen er bror og venn, antyder at alle de som blir drept i mer folkerike stater verken har venner eller familie. De er bare tall og statistikk. Som maur i hagen.
Som poesi er dette som sagt utmerket, men våre politiske og militære myndigheter bør ikke legge til grunn at våre naboland også ser slik på det. Det kan hende at noen vil skyte langtrekkende presisjonsild på oss selv om vi både har brødre og venner. Det er kanskje ingenting, tross alt, som beskytter oss nordmenn utover de våpen vi og våre eventuelle allierte klarer å stable på bena?
Som nevnt klarte Nordahl Grieg å endre sitt image til det ugjenkjennelige gjennom sin innsats etter 9. april 1940. Det er fullt tillatt å endre mening, og handling bør tillegges mer vekt enn ord, men vi kan ikke basere vårt fremtidige forsvar på at mange nok skifter oppfatning i siste liten. Det var de som ikke hadde bygget på fred som i tross, som gjorde at de allierte vant andre verdenskrig. Det er nå, i fred, at vi eventuelt må sette landet vårt i stand til å forsvare seg.
Spørsmålet er hvilke unnskyldninger vi skal ty til om kommende generasjoner får grunn til å håne oss. Og hva med dem hvis dåd vi eventuelt legger i ruiner? Den beste måten å hedre innsatsen til folk som Leif Larsen, Wilhelm Mohr, Joachim Rønneberg og Gunnar Sønsteby på, er ved å vise gjennom handling, og ikke bare gjennom ord, at landet med flaggstangen blant Eidsvolls grønnende trær virkelig er verdt å forsvare. Vi har som kjent ikke fred lenger enn det naboen vil. Og om vi en dag må slåss for vår rett til å puste, er det dumt om vår militære slagkraft kun finnes i stortingsdokumentene.
FOTNOTER
[i] Aftenposten, «Aldri mer 9. april! Vi trenger et uavhengig forsvarstilsyn nå. Aldri mer 9. april! Vi trenger et uavhengig forsvarstilsyn nå.
Foto: Nordahl Grieg (1902-1943) holder 17.mai-tale ved en norsk kystkommandostasjon i 1942 / Wikimedia commons
