Fra Machiavelli til Pyrrhos – med Carl Schmitt som advarsel – burde Europas møte med Donald Trump handle mindre om sjokk og mer om gjenkjennelse.
I Europa har vi utviklet en egen form for politisk meteorologi. Når det blåser i Washington, trekker vi skjerfet litt tettere rundt halsen i Brussel – fordi erfaringen har lært oss at stormer over Atlanteren sjeldent forblir lokale.
Derfor var Trumps tilbakekomst i Det hvite hus aldri bare et amerikansk anliggende. Det var et studium i makt, og hvordan den oppfører seg løsrevet fra institusjoner, normer og rett.
For europeere er staten først og fremst et langsiktig prosjekt. En treg, men robust konstruksjon av lover, praksis og institusjoner – utformet for å overleve middelmådige, inkompetente og tidvis farlige ledere. Oppsummert: statsledere kommer og går, staten skal bestå.
USA har alltid hatt et litt annet temperament. Der har de også hatt en særlig forkjærlighet for figuren - presidenten som person, ikke bare embetet som funksjon. Når Trump styrer, blir denne forskjellen særlig tydelig. Staten fremstår mindre som et maskineri og mer som et speil – der lederens instinkter, temperament og energi reflekteres direkte i systemet.
Det er her renessansetenkeren Niccolò Machiavelli kommer ruslende inn i teksten. Ikke som dommer, men som analytisk observatør.
Machiavelli skrev ikke om makt slik den burde være i en ideell verden, men slik den faktisk fungerer når orden rakner, lojaliteter skifter og institusjoner mister autoritet. Han beskrev politikken uten illusjoner: som et spill der handling alltid veier tyngre enn intensjon, og der seier ofte trumfer rettferdighet.
Trump utøver makt på en måte Machiavelli umiddelbart ville gjenkjent. Personlig, direkte, konfronterende. Lojalitet prioriteres tilsynelatende over kompetanse. Handling over prosedyre. Seier over varig enighet. Og Institusjoner behandles som redskaper - nyttige når de adlyder, irrelevante når de står imot: Domstolene er legitime så lenge de er enige, embetsverk er pålitelige så lenge de er lojale, og mediene er frie så lenge de applauderer.
Men her oppstår misforståelsen som ofte preger både kritikere og tilhengere av Machiavelli: han var ingen nihilist. Han var statsbygger, og advarte eksplisitt mot makt som blir for vilkårlig, personlig og uforutsigbar.
Frykt kunne være nyttig, mente han, men hat var dødelig for staten. I følge Machiavelli oppstår hat (eller forakt) når makt løsriver seg fra institusjonell forankring. Når lover reduseres til herskerens instrument, forsvinner ikke bare respekten for retten: også lojaliteten til staten smuldrer opp. Staten fremstår da mindre som et fellesskap definert av regler, og mer som en slagmark der makt må utøves kontinuerlig, med stadig nye fiender og eskalerende innsats.
Europa bør kjenne dette mønsteret.
Vår historie er full av ledere som vant – og likevel tapte. Kong Pyrrhos av Ípiros står igjen som selve skoleeksempelet. Han beseiret Roma flere ganger, men hver triumf tappet ham for soldater, ressurser og politisk handlingsrom han aldri fikk tilbake. «En slik seier til,» skal han ha sagt, «og jeg er fortapt.»
Uttrykket «Pyrrhos-seier» er derfor ikke nederlagets motsetning, men dets vorspiel.
Sett fra Europa kan Trumps politiske suksesser ofte ligne nettopp dette. Hver institusjonelle konfrontasjon vunnet, hver norm brutt i seierens navn, kan riktignok styrke lederen på kort sikt. Samtidig svekkes imidlertid det som skal bære staten videre: tillit, forutsigbarhet og allmenn aksept for spillereglene.
Når denne logikken får feste, glir analysen videre – bort fra Machiavellis deskriptive realisme og inn i et langt mørkere og mer normativt terreng. Her venter den tyske rettsfilosofen Carl Schmitt.
Schmitt mente at politikk i sin kjerne handler om unntakene: øyeblikket der noen bestemmer at reglene ikke lenger gjelder. For ham var ikke kompromisset politikkens høyeste form, men beslutningen. Ikke normen, men bruddet. Ikke venner, men fiender.
Med dette perspektivet blir krisen verdifull, polarisering et verktøy, og den definerte fienden en nødvendighet – fordi den gir politikken retning og mening.
Dette er ikke bare tørr akademisk teori. Schmitt sitt tankegods var grunnlaget for Nazistenes rettsfilosofiske statsteori, noe som blant annet landet ham det sjarmerende kallenavnet «Hitlers kronjurist».
Det mest skjebnesvangre med personlig makt er ikke nødvendigvis hvordan den brukes av den som besitter den, men hvilke presedenser bruken etterlater seg. Machiavelli advarte heller ikke mot den sterke lederen i seg selv - han advarte mot regimet som kom etter.
Når normer og rettsregler først er brutt, gjenoppstår de ikke automatisk. Avvikene blir fort stående som åpne dører. Det som i én periode fremstår som handlekraft, kan i den neste bli ren vilkårlighet. Innforstått at når politikk og rett defineres av ukontrollert makt, er det vanskelig å vende tilbake til institusjonell normalitet. Unntakstilstanden har en lei tendens til å utvikle sin egen logikk: den vil alltid forlenges.
I Paradise Lost lar John Milton Satan erklære at det er «bedre å herske i helvete enn å tjene i himmelen». Det er vanskelig å ikke høre et ekko av dette i Trump sitt politiske prosjekt. Å dominere et fragmentert og konfliktfylt landskap kan kanskje fremstå som mer tilfredsstillende enn å underordne seg et stabilt, men begrensende system.
Som et språklig bilde er det i alle fall treffende. Det politiske helvete er dramatisk. Det gir rom for kamp, fiender og helter. Himmelen, derimot, er kjedelig – full av rettsregler, prosedyrer og demokratisk kontroll.
Problemet er bare at helvete – historisk sett – er et ganske lunefullt sted å bygge stater.
Så hva ville Machiavelli tenkt?
Han ville neppe vært imponert eller indignert. Han ville nok ganske enkelt notert seg det samme som alltid: at makt er lett å vinne når institusjoner svekkes – og vanskelig å beholde når det ikke lenger finnes noe å styre.
Europa bør kjenne denne historien.
Spørsmålet er hvor godt USA gjør det.
Foto: Wikimedia commons
