Kriger har felles trekk i form av vold, ødeleggelse og elendighet, men også enorme forskjeller i omfang, forløp og teknologi. Det gjør det vanskelig å trekke allmenngyldige konklusjoner om krig. Men den største forskjellen i måter å studere krig på, handler om tidsperspektivet. Ser vi på kriger som er over, som pågår, eller som kan oppstå? Usikkerheten øker dramatisk. Kriger som kan oppstå, kan vi aldri vite noe sikkert om.

Forsvarsplanlegging er de militære forberedelsene for å forsvare et samfunn i framtiden.² Det innebærer å trekke opp hovedlinjene for utviklingen av et lands militære styrker. Krig er en av de mest ekstreme truslene mot et samfunn og den viktigste grunnen til å ha et militært forsvar. Det betyr at forsvarsplanlegging dreier seg om framtidens kriger – det mest usikre av det usikre. Denne artikkelen handler om hvordan vi løser det. 

«War is
A grave affair of state;
It is a place
Of life and death,
A road
To survival and extinction,
A matter
To be pondered carefully.»

Sun Tzu¹ 

Første del utdyper utfordringene ved å se på framtidens kriger. De to neste delene beskriver hvordan angrep på og forsvar av Norge kan analyseres, og i siste del oppsummeres de viktigste poengene. Artikkelen bygger på Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) sitt arbeid med utviklingen av det norske forsvaret.

1.Utfordringer ved å studere framtidens kriger

Kjernen i forsvarsplanlegging er å kunne forsvare samfunnet mot militære angrep uten å vite hvem som kan stå bak, hvordan en krig kan arte seg og når den kan komme. For å løse denne utfordringen er det viktig å forstå hva som kjennetegner den og hvilke fallgruver vi må unngå.

1.1 Kjennetegn

Tre forhold gjør studiet av framtidens kriger spesielt, sammenlignet med det å studere tidligere eller pågående kriger.

Det første er at usikkerheten er ekstremt stor. Det er utvilsomt vanskelig å gi dekkende historiske framstillinger av kriger som er over eller å vurdere det som faktisk skjer under en krig som pågår.⁴ Men i begge tilfeller vet man tross alt mye om hvem som var eller er involvert, om krigens opptakt og i det minste noe om dens forløp. I det øyeblikk vi forsøker å beskrive framtidens kriger, har vi i prinsippet ikke sikker kunnskap om noe som helst, bare mer eller mindre troverdige resonnementer.

Usikkerheten forsterkes av at vi må tenke langsiktig. Forsvarsplanlegging trenger en lang tidshorisont fordi utviklingen av militære styrker er tidkrevende. Også andre deler av samfunnet må planlegge langsiktig og under usikkerhet, men krig – og dermed også forberedelse til krig – handler i tillegg om intens konkurranse. Militære organisasjoner framstilles ofte som sendrektige, konservative og inkompetente. Men essensen i krig er kamp på liv og død, og om vi vil kunne leve livene våre slik vi ønsker. Det finnes neppe sterkere insitamenter til konkurranse, noe som ofte vil skape stor dynamikk og uforutsigbarhet.   

Det andre forholdet er at framtidige kriger kan forhindres. Noe som kan bidra til det er å utvikle militære styrker som reduserer nytten og/eller øker kostnadene for en angriper (avskrekker). Men i praksis kan vi aldri være sikre på hvorfor en krig vi har forberedt oss på, ikke kommer. Det kan skyldes at vi forutså en reell trussel og forberedte oss godt, men også at vi forberedte oss på en trussel vi overvurderte eller innbilte oss.

Det tredje forholdet er at forsvarsplanlegging dreier seg om å kunne møte forskjellige kriger. For Norges del er det åpenbart etter det russiske storangrepet på Ukraina i 2022. Russiske styrker er nå i stor grad bundet og til dels svekket. Det begrenser kapasiteten til omfattende angrep med land-, luft- og sjøstyrker i våre områder på kort sikt. Men Russland har fortsatt evne til å bruke mer begrenset militær makt og til å skade det norske samfunnet med sammensatte virkemidler. Noen år fram i tid må vi også ta høyde for at Russland kan ha gjenoppbygd og forsterket de militære styrkene i nord.⁵

Å kunne møte ulike kriger er et sentralt og tidløst poeng. Norsk forsvarsplanlegging har gjennom de siste 40–50 årene aldri vært innrettet mot én bestemt krig. Under den kalde krigen var riktig nok Sovjetunionen og Warszawapakten den altoverskyggende trusselen, men med store variasjoner i de mulige angrepenes karakter. Et angrep kunne skje mot både Nord- og Sør-Norge (gjennom Sør-Sverige) eller være begrenset til Nord-Norge. Et angrep i nord kunne skje gjennom tidkrevende framrykking i Finnmark og Nord-Finland eller gjennom hurtig landsetting i Troms ved bruk av store sjøstyrker.

Etter den kalde krigen fikk internasjonale operasjoner langt større vekt i forsvarsplanleggingen. Likevel har vi hele tiden, også når oppmerksomheten var rettet mot krigene i Afghanistan og Irak, fortsatt tatt høyde for å kunne møte militære angrep på Norge.⁶ En viktig forskjell var imidlertid at analysene dreide fra å studere omfattende angrep på hele Norge, til mer begrensede angrep mot Troms og Finnmark.

1.2 Fallgruver

De tre kjennetegnene viser hvorfor det er vanskelig å planlegge for krig. Likevel må vi forsøke. Selv om ingen kan ha sikker kunnskap om framtidens kriger, kommer vi nærmere ved å arbeide systematisk, logisk og sporbart. Det er grunnleggende krav til all forskning. Resultatet blir enda bedre hvis vi samtidig er oppmerksomme på skjevheter og vanlige feil i tenkningen om framtidens forsvar. Ut fra en gjennomgang av kognitiv psykologi og historiske erfaringer peker Alexander Beadle på slike kognitive fallgruver:⁷

1. Nærsynthet: Mennesker har en naturlig tendens til å legge stor vekt på det som skjer akkurat nå. Det er særlig problematisk i forsvarsplanlegging som krever en lang tidshorisont.
2. Fastlåst trusselanalyse: Det er lett å overse eller ignorere informasjon som ikke passer inn i det trusselbildet vi har fra før.
3. Følelser: Siden krig heldigvis er et svært sjeldent fenomen, er det stort rom for å la vurderinger og meninger styres av følelser.
4. Misbruk av historiske analogier: Hvis trekk ved dagens situasjon minner om en tidligere begivenhet, er det lett å tro at det videre forløpet og utfallet vil bli det samme.
5. Enkeltbilde av neste krig: Det er fristende, men farlig å bygge på én enkelt forestilling om framtidens konflikter og hvordan den neste krigen vil arte seg.

Det finnes metoder for å unngå, eller redusere effekten av, disse fallgruvene. Metodene har minst to ting til felles. For det første å være ydmyk overfor hvor vanskelig det er å forutsi hvordan framtidens kriger og konflikter vil arte seg. For det andre, og som en konsekvens av det første, hele tiden å lete etter nye impulser som kan gjøre vurderingene våre bedre.

2.Angrep på Norge

Norge angriper ikke sine naboland. Derfor er det truslene mot norsk sikkerhet som bestemmer utfordringene Forsvaret må løse. Å lage et godt bilde av disse truslene – uten å gå i fallgruvene – er dermed et første og avgjørende skritt i forsvarsplanleggingen. Det gjør vi med scenarioer.

2.1  Hva et scenario er

Et scenario beskriver en tenkt framtid. Metoden spores vanligvis tilbake til amerikansk forsvarsplanlegging på 1950-tallet.⁸ På 1970-tallet fikk metoden bredere oppmerksomhet etter at selskapet Shell brukte scenarioer i en svært turbulent periode for oljebransjen.⁹ I dag brukes scenarioer innenfor alle deler av samfunnet og for en rekke ulike formål.

Hensikten med scenarioer er å bidra til strukturert tenkning om en usikker framtid og hva det kan bety. Metoden er ikke lagd for å forutsi hva den faktiske utviklingen vil bli, men for å utforske spennvidden i mulige utviklingsretninger. Det kan illustreres ved å dele dette spennet inn i fire kategorier: det sannsynlige (dagens trender fortsetter), det tenkelige (andre åpenbare utviklingsretninger), det utenkelige (utviklingsretninger som er vanskelige å se for seg, men som ikke kan utelukkes) og det som vi av logiske eller andre grunner bedømmer å være umulig.¹⁰ Å fange opp det utenkelige er per definisjon vanskelig, men kan likevel være viktig for å få et mest mulig komplett bilde av framtiden. Det er akkurat det som er en av styrkene ved scenariometoden.

Ved FFI er scenarioer vårt viktigste verktøy for å tenke om krig i forsvarsplanleggingen. En usikker og ustabil verden betyr at den faktiske utviklingen kan gå i svært mange retninger. Ved å bruke scenarioer kan vi plukke ut, og konsentrere oss om, de utviklingsbanene som bekymrer oss mest – banene som fører til krig.

Dessuten er krig et sjeldent fenomen, i det minste i vår del av Europa. Fra 1990-tallet og fram til Russlands massive angrep på Ukraina i 2022 ville antakelig mange anse krig på norsk jord som «utenkelig». Faren for et omfattende angrep på Norge var antakelig nærmest ikke-eksisterende fra 1990-tallet og fram til Russlands anneksjon av Krym i 2014. Det ville likevel ha vært feil å utelukke en slik trussel fra forsvarsplanleggingen i disse to tiårene. For det første fordi vi ikke kunne være sikre på at trusselen var helt borte. For det andre fordi beslutningene som ble tatt i denne perioden, preger det forsvaret vi har, og vil ha i lang tid framover. Den faktiske utviklingen viste betydningen av begge disse poengene da det i 2022 ble åpenbart at trusselen fra Russland er tilbake. Scenarioer kan hjelpe oss med ikke å overse det utenkelige.

Grensen mellom det utenkelige og det umulige er uskarp. Det er likevel ikke slik at vi tror at alt kan skje fordi framtiden er usikker, og at bare fantasien setter grenser for hvilke scenarioer vi bør lage. Ved FFI bygger analysene våre på tre forutsetninger: Norge starter ikke en krig, en angriper handler rasjonelt,¹¹ og Norge setter seg til motverge mot et angrep. Scenarioene tar derfor utgangspunkt i angriperens perspektiv.

I tillegg stiller vi tre krav til hvert enkelt scenario. For det første må hvert scenario være relevant i den forstand at Forsvaret vil eller kan bli brukt til å møte angrepet. Scenarioet må også beskrive angrepet tydelig nok til at vi kan bruke det til å analysere de konkrete oppgavene Forsvaret må løse.¹² For det andre må alle elementene som et scenario inneholder, henge sammen (være konsistente). Det betyr blant annet at angriperen har et tydelig rasjonale der mål, metode og ressurser står i et rimelig forhold til hverandre.¹³ For det tredje må hvert scenario også være mulig å nå (være realiserbart), det vil si at vi kan se for oss minst én kjede av hendelser som kan lede fra situasjonen i dag til situasjonen som scenarioet beskriver.¹⁴

Det vanskeligste er likevel at scenarioene til sammen må representere alle typer utfordringer som Forsvaret kan møte. Porteføljen må med andre ord inneholde representative stikkprøver på utfordringer i fred, krise og krig. I praksis gir det oss et dilemma fordi det er mye jobb både å lage og bruke hvert scenario, noe som taler for å begrense antallet så mye som mulig.

2.2 Hvordan vi bygger scenarioporteføljen

For å utforske spennvidden i mulige utfordringer Forsvaret kan møte, trenger vi to eller flere scenarioer. Da blir et sentralt spørsmål hva som skal være forskjellene mellom dem.

Generelt kan det løses på flere måter. Scenarioene kan utvikles med vekt på intuisjon og kreativitet for å få fram overraskende muligheter, de kan utvikles med et normativt utgangspunkt for å beskrive hvordan framtiden bør se ut, eller de kan rettes inn mot å belyse strategiske valg for en virksomhet.¹⁵

Vi gjør dette på en helt spesiell måte gjennom å bruke det som kalles morfologisk metode. Målet med metoden er å lage en fullstendig oversikt over mulige løsninger på et problem. Det gjøres i to trinn. Først identifiseres de viktigste komponentene i problemet vi studerer (parameterne), og hvilke verdier disse kan ha (parameterverdiene). Deretter vurderes alle kombinasjoner av parameterverdier for å utelukke selvmotsigende eller meningsløse kombinasjoner. Kombinasjonene som gjenstår, er den komplette samlingen av konsistente løsninger på problemet.¹⁶

I vårt tilfelle er problemet hvordan framtidige angrep på norsk sikkerhet kan se ut. Parameterne vi bruker, er hvilken aktør som står bak, og angriperens mål, metode og ressurser. Et eksempel på en løsning (scenario) er et russisk angrep (aktør) for å sikre basene på Kola (mål) ved å ta militær kontroll over Øst-Finnmark (metode) med omfattende militær innsats (ressurser). Ved å bruke denne metoden kan vi dermed identifisere grunntrekkene i hvert scenario og holde oversikt over forskjellene mellom dem, se tabell 1.

2.3 Hvordan vi bygger hvert enkelt scenario

Etter at grunntrekkene i hvert scenario er på plass, utvikles innholdet i detalj. Det betyr å konkretisere rammebetingelsene rundt hvert angrep og angriperens

• målsettinger
• styrker og støtteapparat
• operasjonsplaner i tid og rom med blant annet geografiske framrykkingsakser og nøkkelområder

Arbeidet bygger på alt vi vet om motstanderes strategier, styrker og måter å operere på; om militære konflikter og operasjoner; og om den geopolitiske, teknologiske og samfunnsmessige utviklingen.

2.4 Ydmykhet i praksis

Å lage et godt bilde av mulige trusler mot norsk sikkerhet i framtiden er det første trinnet i forsvarsplanlegging. Mislykkes vi med det blir det mye vanskeligere å forsvare det norske samfunnet mot militære angrep. Slike angrep vil være forskjellige fra våre scenarioer – i beste fall kan de ligne. Men ved å forberede oss på å møte bredden av scenarioer skaffer vi oss handlefrihet.

Overraskelse er et nøkkelprinsipp i krigføring – fra taktisk til strategisk nivå. Det gir angriperen en fordel. Det understreker også at det å tenke bredt nok om en usikker framtid gjør ydmykhet til en dyd.

Å bruke scenarioer som utvikles ved hjelp av morfologisk metode, er ydmykhet i praksis. Ved å gjøre den møysommelige jobben med å se på hvilke byggesteiner som kan passe sammen og ikke, tvinger vi oss selv til å utforske en større bredde av mulige trusler. Det hjelper oss til å motvirke alle de fem kognitive fallgruvene og oppdage «utenkelige» scenarioer. Det gir likevel ingen garanti for å lykkes – til dét er usikkerheten om framtiden rett og slett for stor.

3. Forsvar av Norge

Scenarioene beskriver motstanderes handlefrihet til å utøve aggresjon mot Norge. Norge har også frihetsgrader, ikke minst gjennom å forme Forsvarets struktur og størrelse. Å utnytte disse frihetsgradene er det neste trinnet i forsvarsplanleggingen.¹⁸

3.1 Grunnprinsipper

Vi bygger på tre prinsipper:¹⁹

1. Realisme: Vi må forstå og ta hensyn til det som faktisk skjer og kan skje i omverdenen, Norge og forsvarssektoren
2. Langsiktighet: Vi trenger en langsiktig tidshorisont (normalt 20 år) fordi utviklingen av militære styrker er tid- og ressurskrevende, og risikoen for å skape ubalanser er stor.
3. Balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og økonomi: Forsvarets struktur og virksomhet må være tilstrekkelig til å kunne løse oppgavene og la seg finansiere av forsvarsbudsjettene.

Uten prinsippet om balanse ville forsvarsplanlegging vært mye enklere. Da ville framtidens forsvar bli summen av styrkene, beredskapen og utholdenheten vi trenger for å møte alle truslene vi ser for oss. Pengenes begrensning gjør det imidlertid umulig å forberede seg på alt. I stedet må vi prioritere, for eksempel mellom alliert samarbeid og nasjonal egenevne, mellom å håndtere kriser og krig, og mellom ulike ambisjonsnivåer i krig.²⁰

3.3 Analyse av framtidens kriger

Scenarioene vi bruker ved FFI, beskriver utfordringene mot norsk sikkerhet i form av ulike typer aggresjon, men de gir ikke svar på hvordan Forsvaret bør innrettes for å kunne møte slike angrep. Vi må også analysere selve krigene.

Krig er både komplekst og kaotisk. Kompleksitet kan forstås hvis man jobber hardt og lenge nok. Kaos derimot lar seg rett og slett ikke forstå – det må håndteres når det oppstår. Det betyr at vi i langt større grad kan forberede oss på å møte kompleksitet enn kaos. Ideen er derfor å prøve å få grep om noen av de komplekse sidene ved krig. Til det bruker vi kvantitative metoder som simulering og statistisk analyse, og vi bruker kvalitative metoder som krigsspill og ekspertvurderinger.

I arbeidet med å analysere framtidige kriger er simulering spesielt nyttig. Simulering baserer seg på å bygge en modell som beskriver viktige sider og mekanismer i den virkeligheten vi ønsker å studere. Det betyr at vi ikke er bundet av virkeligheten slik den er eller har vært. Simulering gir også mulighet til å inkludere usikkerhet, dels i form av tilfeldig variasjon for utvalgte faktorer, dels i form av følsomhetsanalyser. Nettopp det å ta høyde for usikkerhet er særlig viktig for å studere kriger vi ikke kan vite noe sikkert om. Sammenlignet med kvalitative metoder er dessuten datamaskiner mye bedre enn mennesker til å holde oversikt over komplekse forløp.

Et forholdsvis enkelt eksempel er simulering av forsvaret av en flystasjon. Med en god modell kan vi beregne bane, tidsforløp, treffpunkt og effekt for hvert enkelt våpen som brukes av både angriperen og forsvareren. Vi kan variere angrepets omfang, sammensetning (ballistiske missiler, kryssermissiler og/eller droner) og operasjonskonsept (store angrepsbølger på kort tid eller mindre bølger over lang tid). På samme måte kan vi se på effekten av variasjoner i forsvarerens luftvern og eksperimentere med ulike systemer. Ved å se resultatene under ett kan vi danne oss en begrunnet oppfatning av hva som skal til for å forsvare en flystasjon i framtiden.

Fra slike simuleringsmodeller er det fortsatt en lang vei til forsvarsplanleggingens sluttresultat – en helhetlig forsvarsstruktur. Land-, sjø- og luftstyrker har forskjellige, men også delvis overlappende evner. Målet er å finne kombinasjoner av styrker som til sammen har god evne til å møte utfordringene i scenarioene.²¹ Ved FFI kartlegger vi gapene mellom det Forsvaret har, og det Forsvaret trenger, ved hjelp av analyser, krigsspill og simuleringer. Ved å sette sammen mange vurderinger til en helhet får vi et godt bilde av hva som skal til for å møte både kriger og andre utfordringer mot norsk sikkerhet.²²

3.4 Begrensninger og kritikk

Enhver framgangsmåte for å studere framtiden og noe så kaotisk som krig har mange svakheter og begrensninger.

God vurdering av framtidens trusler og scenarioer er notorisk vanskelig. Etter den kalde krigen innså omverdenen raskt at man hadde overvurdert Sovjetunionens militære evne. Tretti år etter skjedde det samme – man innså raskt at man hadde overvurdert den russiske militære evnen etter det store angrepet på Ukraina i 2022.²³ Selv om vi er bevisste på kognitive fallgruver, tilstreber realisme og jobber systematisk for å få fram spennvidden i framtidens trusler, kan vi aldri være sikre på å lykkes.

Modeller og simuleringer er og blir forenklinger av virkeligheten. Det er alltid en fare for å utelate faktorer og mekanismer som i realiteten er viktige, fordi vi undervurderer betydningen av dem, ikke ser dem eller ikke klarer å modellere dem. Det kan føre til at vi legger for stor vekt på de tekniske og målbare sidene ved krig og for lite på betydningen av for eksempel ledelse, stridsmoral og forsvarsvilje.

Av og til kritiseres militære forskningsinstitusjoner som FFI for å legge for stor vekt på krig. Kritikken følger to hovedspor. Det ene er at krig er så lite sannsynlig sammenlignet med andre trusler mot norsk sikkerhet at vi må omprioritere ressursene. Russlands brutale krig mot Ukraina har riktig nok tatt snerten ut av dette argumentet, men poenget er likevel interessant. Scenariometoden er beregnet på å utforske, men ikke forutsi framtiden; det eneste vi vet, er at sannsynligheten for at et scenario kan inntreffe, er større enn null. Samtidig handler de aller fleste av scenarioene våre om trusler i fred og krise – ikke konvensjonell krig, se tabell 1. Men kravene til Forsvaret i de få krigsscenarioene er dominerende. De styrkene vi trenger i krig, kan stort sett også håndtere truslene i fred og krise.

Det andre formen for kritikk er at Forsvaret ikke er til for krig, men for å unngå krig, dels gjennom å håndtere episoder og kriser effektivt (som beskrevet i forrige avsnitt), dels gjennom å avskrekke en angriper. Avskrekking er et omfattende tema, men essensen er å øke kostnadene og/eller redusere nytten av et angrep så mye for en motstander at det ikke står i noe rimelig forhold til hverandre. Når vi analyserer krig, er det nettopp for å utforske hvordan innrettingen av framtidens forsvar kan påvirke motstanderes framtidige nytte-kostnadskalkyler og ikke fordi vi regner krig som uunngåelig.²⁴

Framgangsmåten vår avhenger av skjønnsmessige vurderinger i mange ledd, men tvinger oss til å se på bredden av utfordringer, håndtere kompleksitet og gjøre sporbare resonnementer. Det gir et bedre grunnlag for å ta beslutninger om framtidens forsvar enn bare å bruke skjønnsmessige vurderinger og intuisjon.

4. Oppsummering

Det er store forskjeller mellom å studere kriger som er over, som pågår eller som kan komme. Forsvarsplanlegging dreier seg om det siste og om å gi dem som vil få ansvaret for norsk sikkerhet i framtiden, et best mulig utgangspunkt.  

Det som gjør studiet av framtidens kriger spesielt, er at usikkerheten er ekstremt stor, at kriger kan forhindres, og at forsvarsplanlegging må forholde seg til et bredt spekter av kriger. Resultatene blir bedre hvis vi er oppmerksomme på skjevheter og vanlige feil i tenkningen om framtiden.

Det første trinnet i forsvarsplanlegging er å lage et godt bilde av mulige angrep på norsk sikkerhet. Ved FFI gjør vi det ved å utvikle scenarioer som til sammen skal representere alle typer utfordringer som Forsvaret kan møte. Det andre trinnet er å forme Forsvarets struktur og størrelse for å kunne møte slike utfordringer. Det krever evne til å analysere krig med både kvantitative og kvalitative metoder.

Artikkelen har vist hvordan vi arbeider med forsvarsplanlegging på FFI. Oppdaterte resultater framgår i våre årlige forsvarsanalyser.²⁵

Usikkerheten om framtiden stikker dypt. Lever vi i en etterkrigstid eller en førkrigstid i Norge? En tilsynelatende uendelig interesse for den norske innsatsen under andre verdenskrig kan tyde på det første. Uttalelser fra en rekke europeiske politikere og militære ledere om en dyster framtid i forlengelsen av krigen i Ukraina kan tyde på det andre. Svaret er begge deler. Krig har dessverre vært, er og vil være en del av menneskehetens historie. Forsvarsplanlegging dreier seg ikke om å forutsi, men om å forberede seg på framtiden. Målet ligger fast: å sikre det livet vi lever og ønsker å leve i Norge.

Foto: Torgeir Haugaard / Forsvaret