I Ridley Scotts nokså slappe film om Napoleon blir vi servert restaurantversjonen av slaget ved Waterloo. Britiske Wellington sto fast med sin tynne røde linje med britiske infanterister, mens Blüchers prøyssere rakk å komme ham til unnsetning. I grevens tid. Å være to mot én, var å foretrekke mot en fyr som Napoleon. Så enkelt. Men så enkelt var det slett ikke. Blüchers beslutning om å komme Wellington til unnsetning, er faktisk en av de aller dristigste noen general har fattet noen gang i historien, uten at det virker som om Ridley Scott har fått det med seg. Wellington kalte det like godt: «the decisive moment of the century.»
Bare to dager før slaget ved Waterloo, hadde nemlig prøysserne gått på et massivt nederlag. Det var derfor Napoleon feilberegnet så grovt ved Waterloo. Blücher og hans prøyssere hadde blitt slått så ettertrykkelig av franskmennene i slaget ved Ligny 16. juni 1815, at all strategisk logikk tilsa at de ville trekke seg tilbake langs sine egne forsyningslinjer for å omgruppere og slikke sine sår. Den prøyssiske generalstabssjefen Gneisenau tenkte også langt mer enn Blücher på hva som skulle komme etter det franske nederlaget. Under de kommende fredsforhandlingene ville ikke Preussens forhandlingsstyrke bli avgjort av Blüchers seire, men av hvor slagkraftig den prøyssiske hæren fremdeles var. Gneisenau ville derfor holde så mange som mulig av sine soldater i live. De med de største bataljonene hadde mer de skulle ha sagt ved forhandlingsbordet enn de som hadde sine bataljoner seks fot under torva. For å ty til sykkelspråket: Ingen hadde lyst til å bruke opp sine hjelperyttere for å sykle inn bruddet, av frykt for at en selv sto tomhendt igjen når det store oppgjøret over Frankrikes dødsbo kom.
Blücher gjorde altså det motsatte. Under protester fra sin stabssjef Gneisenau, besluttet Blücher å sende tre korps til Wellingtons unnsetning. Gneisenaus velbegrunnede frykt var at hvis Wellington valgte å trekke seg nordover mot Brussel, ville de da sterkt utstrakte prøyssiske avdelingene være fullstendig forsvarsløse. Prøysserne måtte altså stole på at Wellington ville bli stående, også om det ble ubehagelig, og hvilke garantier hadde de egentlig for det? Wellington, på sin side, måtte selvfølgelig også stole på at Blücher faktisk kom. Om han ble stående alene igjen med Napoleon kunne det gå riktig galt.
Koalisjonskrig er ikke for amatører. Det er et betydelig pokerspill hvor man alltid må gå ut ifra at alle som én forsøker å lure sine allierte til å ta de tyngste løftene og de mest risikable oppdragene, mens man selv forsøker å sikre seg de mest profilerte og ærefulle oppdrag. Som Winston Churchill skal ha sagt i et frustrert øyeblikk, er det eneste som er verre enn å føre krig med allierte, å føre krig uten allierte.
Senere kommentatorer peker nettopp på at Napoleon høstet store fordeler av at han var den øverste politiske og militære leder i én og samme person. Han slapp også å forhandle med gjenstridige allierte, noe senere generaler også har påpekt. Som General Maurice sa til statsminister Clemenceau i 1918: «Etter å ha sett en allianse i aksjon, har jeg mistet noe av min beundring for Napoleon.» Å håndtere sprikende allianser kan være et ytterst kompliserende element i krigføring.
Når vi tenker på hvor mye mistro og double dealing det hadde vært mellom de allierte i krigen mot Frankrike, er det nærmest ufattelig at Blücher og Wellington stolte så mye på hverandre at de begge var villige til å risikere sitt gode navn og rykte, og ikke minst sin armé på et løfte fra den andre. Det letteste ville vært å tenke på seg og sitt. Hadde kronprins Karl Johan eller den østeriske øverstkommanderende prins Schwarzenberg vært en del av dette regnestykket, ville utfallet ha blitt et annet. De kunne man ikke stole på. De andre allierte hadde spesielt liten sans for Karl Johan. Blücher kalte ham aldri for noe annet enn ‘forræderen’, og Hardenberg mente at det kun var omstendighetene som gjorde at de hadde akseptert denne ‘kjøteren’ som sjef for Nordarméen.
Blücher og Wellingtons situasjon ligner på det som senere har fått navnet «fangenes dilemma», det vil si: «situasjoner der forskjellige parter i en gitt situasjon tar beslutninger for sitt eget beste fremfor å tenke helhetlig».
Prinsippet i tankeeksperimentet er enkelt. Politiet har arrestert to menn som de mener har vært sammen om en forbrytelse. De avhører dem hver for seg, og sier at hvis de begge innrømmer å ha vært med på dette, vil de få fem år i fengsel. Men om ingen av dem innrømmer noe som helst, slipper de unna med to år. Men om én av dem sladrer og den andre ikke sier noe, vil den som sladrer slippe unna med ett år, mens den som nekter å forklare seg får åtte.
På papiret lønner det seg åpenbart for begge parter å nekte å forklare seg. Da slipper de unna med to år. Men av frykt for at den andre vil snakke, vil de ikke risikere å være den eneste som nekter å forklare seg, og med det få åtte år. Poenget her er at begge er tjent med én løsning, men siden de ikke stoler på hverandre faller de ikke ned på den løsningen begge er best tjent med. Av frykt for å få åtte år, ender de opp med fem, i stedet for to.
Ifølge dynamikken i fangenes dilemma burde også Wellington og Blücher ha gått for det sikre, siden utfallet ville bli katastrofalt om bare den ene holdt sin del av avtalen. Det tryggeste ville være å trekke seg unna. Forklaringen på at de likevel maktet å bryte ut av «fangenes dilemma» må derfor søkes på det personlige planet.
Det er vanskelig å se for seg to toppledere med mer forskjellig lynne og karakter enn Wellington og Blücher, men selv om Wellington brukte mye tid senere i livet på å snakke ned tyskernes betydning for utfallet av slaget ved Waterloo, er det all grunn til å tro at Blüchers person var avgjørende for Wellingtons beslutning om å bli stående ved Waterloo. Som han sa om Blücher: «He was a very fine fellow and whenever there was any question of fighting. Always ready and eager – if anything, too eager.»
Blücher hadde også stor sans for Wellington, og hadde under feiringen av Napoleons første abdikasjon i 1814 i nokså alkoholforfrisket tilstand bydd den litt stive britiske gentlemannen opp til tysk folkedans av den litt uvørne sorten. De to hadde sansen for hverandre, og de visste begge to at ingen av dem gikk av veien for et slag. Det er også den generelle veien ut av fangenes dilemma – tillit til hverandre. Ingen av dem ville nok ønske å se den andre i øynene igjen, om den ene hadde tapt et slag som følge av at den andre ikke stilte opp etter avtale. Og begge visste at den andre følte det slik.
Er det grunn til å tro at det er helt annerledes nå enn det var i 1815? Kanskje er det minst like viktig nå som da at man virkelig stoler på hverandre, på tvers av grenvise- og nasjonale grenser. Noen, som Ridley Scott, later til å tro at gjensidig tillitt følger automatisk av tildelte gradsdistinksjoner eller av å underskrive en avtale. Å utnevne sjefer som ingen har respekt for, eller bruke alliansemedlemskapet utelukkende til å mele sin egen kake, kan komme til en pris.
Når det virkelig kniper, skal det nok mer til enn jus, formelle avtaler og reklamekampanjer for at folk, som Wellington og Blücher, er villige til å ofre sitt eget skinn for å komme andre til unnsetning. Det samme gjelder kanskje også i hverdagslivet, hvor det ikke står om liv? Hva er det som gjør at du er villig til å gå den ekstra mila for en, men slett ikke for en annen?
Foto: Wikimedia commons
