Alle kriger tar slutt en dag, men ikke alle ender med én avtale

Alle kriger tar slutt en dag, men ikke alle ender med én avtale

. 3 min read

Arne Bård Dalhaug

Generalløytnant (P). Tidligere avdelingssjef FD IV, sjef Forsvarsstaben, Norges representant i NATOs Militærkomité, Commandant NATO Defense College.

Det pågår forhandlinger ansikt til ansikt mellom Russland og Ukraina i Tyrkia, men selvsagt ikke hver dag hele tiden. Hovedinntrykket er at posisjonene på ingen måte overlapper. Fornuftige og rasjonelle forhandlinger kan egentlig bare finne sted mellom parter som begge har tilpasset sine politiske ambisjoner til krigens virkelighet. Russland har feilet grovt i sin strategiske tenkning så langt. Et sentralt spørsmål er derfor hvor godt informert er den russiske presidenten, og hva er hans persepsjon av situasjonen? Dette vil være helt avgjørende for forhandlingsprosessen i tiden fremover.

Sterkt forenklet dreier samtalene seg om tre ting, nøytralitet for Ukraina, avståelse av ukrainske landområder og vestlige sikkerhetsgarantier knyttet til en eventuell avtale.

Nøytralitet høres enkelt ut helt til man begynner å se på underpunktene. Putins pressetalsmann Peskov har antydet at Sverige og Østerrike er modeller som kan brukes. Deres nøytralitet er egentlig veldig forskjellig, men ingen har f.eks. noen begrensninger av størrelsen på de militære styrkene. Sverige og Østerrike er begge medlemmer av EU. Kanskje vil Russland kunne akseptere ukrainsk medlemskap i EU. Nøytralitet forstått kun som ikke medlem av NATO synes å være akseptabelt for president Zelensky. En sterkt kompliserende faktor ville være hvis Russland også skulle kreve at NATO offisielt skulle stenge døren for Ukraina.

Russland har nå antydet at de vil fokusere på å «frigjøre» Donbas. Dette gir strategisk mening hvis man forutsetter at Den russiske presidenten har gitt opp tanken om at hele Ukraina skal okkuperes. Det kan synes som om strategien nå er å presse frem innrømmelser fra den lovlig valgte ukrainske presidenten. Uttalelsen om Donbas faller også sammen med andre utspill som har kommet fra russisk hold om hva som kan være hovedtrekkene i en avtale. De russisk-okkuperte områdene i Donbas skal bli selvstendige slik Putin «bestemte» den 21. februar. I tillegg kommer helt sikkert en landkorridor langs Azovhavet mellom Donbas og Krim. I tillegg har Russland trolig planer for å etablere en landkorridor også fra Mykolajiv  og bort til Transnistria Moldova, et område Russland har ulovlig okkupert helt siden den kalde krigens slutt. I så fall ville Odesa ligge sør for en slik linje og Ukraina ville i sin helhet bli avskåret fra Svartehavet.

Kompromiss når det gjelder avståelse av Ukrainsk territorium er mer fundamentalt. Kyivs utgangpunkt er at russiske styrker skal trekkes ut av områder okkupert etter 24. februar. Zelensky har antydet vilje til å diskutere den politiske fremtiden til de russisk-okkuperte områdene i Donbas slik de var før 24. februar. Ukraina har heller ikke signalisert noen vilje til å akseptere Krim som Russisk. Presidenten har sagt at en eventuell avtale må godkjennes ved folkeavstemning, noe som vil ta måneder å organisere. Og hva hvis folket sier nei? Kyiv har også tydeliggjort at en slik politisk prosess bare kan finne sted etter at russiske tropper er trukket ut.

All historisk erfaring tilsier at avtaler med Russland er nærmest uten verdi. Ukraina ønsker derfor at vestlige stormakter skal stå som garantist for en eventuell avtale hvis Russland igjen angriper, i realiteten en form for NATO-artikkel V garanti uten å være medlem. En slik garanti gitt av NATO-land er nok ikke noe Russland uten videre er villig til å gå med på. Det ville bety en russisk signatur på at USA og europeiske stormakter har en rolle å spille innenfor det Kreml oppfatter som sin innflytelsessfære. En fremtidig avtale vil måtte innebære at begge parter må justere kraftig på sine forhandlingsposisjoner, noe som indikerer at en eventuell enighet ligger et stykke frem i tid.

Det er også en fullt mulig utvikling at partene ikke kommer frem til noen avtale.  For Russland gir det uansett strategisk mening også i en slik setting å sikre seg de nevnte landområdene i sør. Disse er tross alt mulig å holde okkupert på sikt uten en for stor ressursinnsats. Hvis dette nå er Kremls strategi, vil andre områder russiske styrker står i mer bli forhandlingskort. Dog må ikke dette lede oss til å tro at det ikke kan komme nye angrep mot f.eks. Kyiv, sørlig i form av missiler og flyangrep.

USA/NATO har selvsagt stor interesse i hvordan konflikten ender. Den politiske målsettingen fra USA/NATO må nå være å bidra til at krigen kan avsluttes på betingelser som er akseptable for Ukraina og som samtidig er så vidt dårlige for Russland at det avskrekker Kreml fra videre militære eventyr.  Dette har betydning langt ut over Ukraina og Europa, og særlig på noe sikt.

President Zelensky virker villig til å fortsette kampen. I så fall er dette en mulighet til ytterligere å forverre Russlands strategiske situasjon. I realiteten kjemper Ukraina for oss alle, og det er ikke en floskel. Dette er en kald realpolitisk betraktning. Men hvor lenge kan Ukraina holde ut?  Dette vil sterkt avhenge av hva USA/NATO er villig til å gjøre, og hvor raskt. Første prioritet nå er få på plass våpensystemer som kan bidra til å redusere terrorbombingen av sivilbefolkningen og infrastrukturen.

Det er på tide å ta inn over seg at det er maktpåliggende for Vesten at denne krigen ender slik at Russland ikke sitter igjen med noe som kan oppfattes å være en «gevinst». Et dårlig resultat for Russland vil også trygge sikkerheten andre steder i verden.


Foto: Skjermbilde VG-tv


Kronikken er første gang publiser på DN.no i samarbeid med Stratagem.


Kronikken er finansiert av Eckbos legat

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.