Tormod Heier er en særdeles produktiv forsker og formidler. Han har en imponerende publikasjonsliste med bøker man ikke kommer utenom hvis man ønsker å forstå norsk militærmakt og sikkerhetspolitikk. Den foreliggende boken skiller seg imidlertid ut ved at Heier her beholder ordet selv fra perm til perm. Det er som redaktør Heier har gjort seg mest bemerket i akademiske kretser. Det er derfor med store forventninger man åpner Et farligere Norge?
Man får imidlertid fort en fornemmelse av at det ikke er forskeren og den professorkompetente Heier vi her slår følge med. Det er polemikeren og rabulisten Heier som har fått en hel bok å svinge seg på. Allerede åpningssalutten i boka innevarsler hva som skal komme:
Mye rart kan sies om sikkerhets- og forsvarspolitikken til norske politikere. Mye rart kan også sies om forsvarsstrategien til norske offiserer, i den grad den eksisterer. Men det aller merkeligste er dette: fra myndighetenes side er det en nærmest total mangel på selvkritikk. Til tross for at USA, Norge og resten av NATO taper flere kriger enn de vinner – i Afghanistan, i Irak, i Libya og i Syria – så møtes samfunnet med øredøvende taushet. Hvorfor er det slik?
Dette er en besynderlig start på en fagbok. Sett fra utsiden av Heiers kontor er nemlig det som kjennetegner den norske debatten nettopp viljen til selvkritikk, på grensen til selvpisking. Rapporten fra Godalutvalget, som evaluerte Norges engasjement i Afghanistan fra 2001 til 2014, og som kom i 2016, har vakt internasjonal, og berettiget oppsikt for sin åpenhet og oppriktighet. I 2018 kom også Libyautvalget med sin rapport om Libyaoperasjonen. Man kan selvfølgelig mene mye om rapportenes innhold, om dem som skrev dem, og om behandlingen av dem, men «øredøvende taushet» er neppe et dekkende begrep. Hvordan myndighetens vilje til å bruke tid og penger på slike rapporter kan være forenlig med «en nærmest total mangel på selvkritikk» er det altså ikke så lett å begripe. Det er mulig at alle som deltok i arbeidet var instruert på forhånd om hva de skulle mene, skjønt jeg tviler. Jeg var der, som det heter.
Den øredøvende tausheten Heier refererer til må snarere skyldes en usedvanlig dårlig utviklet hørsel. Utover de nevnte rapporter er det også skrevet og sagt nærmest uendelig mye om Norges deltakelse i operasjoner ute, mye av det særdeles kritisk, og deler av det skrevet under samme tak som Heier sitter til daglig. Deler av det er også skrevet av Heier selv. Det er unektelig besynderlig at en av Forsvarets ivrigste kritikere, Tormod Heier, mottar lønn fra den samme instans som ikke ønsker selvkritikk.
Ganske tidlig i boka konkluderer også Heier sine funn: «Hovedargumentet som reises i denne boken, er at de lange linjene i norsk sikkerhetstenkning, om å være både ‟en god alliert og ‟en god naboˮ, ser ut til å ha spilt fallitt.» Dette er også en drøy påstand. Uansett hvordan vi snur og vender på dagens sikkerhetspolitiske situasjon, har ikke Norge spilt fallitt. Norges forhold til både USA og Russland har i perioder vært langt bedre enn det er nå, men det har også vært langt dårligere. Og det skal heller ikke mye fantasi til for å skjønne at forholdene også kunne vært mye, mye verre. Hva om vi havner i krig med en av dem? Har vi da spilt enda «fallittere»?
Heier kommer altså særdeles skjevt ut av hoppkanten. Man tenker at med en slik sats kan det umulig gå bra, men så feil kan man ta. Allerede når kapittel 1 er unnagjort, og vi kommer oss inn i kapittel 2 om nordisk tomteverdi, ser vi at redaktøren Heier tar et fastere grep. Det er nemlig ikke som politiker Heier har sin styrke, han er en langt bedre forsker. Det er åpenbart redaktøren Heier klar over, og gir ikke polemikeren Heier mer enn ett kapittel å boltre seg i. Etter det er det slutt. Da overtar den langt mer sofistikerte og interessante forskeren Heier. Vi som kjenner Heier og hans argumenter blir ikke overasket. Vi vet hva som kommer, og det kommer, men på en balansert og opplysende måte.
Boken er spendt over åtte kapitler: «En god alliert», «Nordisk tomteverdi», «Best på NATO-reformer», «Forholdet til USA», «Forholdet til Russland», «Utlandet som arena for nasjonal sikkerhet», «Mer hemmelighold, mindre åpenhet?» og «Et farligere Norge?» Enkelte temaer dukker opp i flere kapitler, men i hovedsak er resonnementene lette å følge.
Hovedargumentet til Heier er for så vidt også lett å oppsummere: «Valgene som ble tatt på begynnelsen av 2000-tallet, om å avvikle en selvstendig nasjonal forsvarsevne i den laveste enden av konfliktskalaen, slik at «friske» penger kunne frigjøres til militære styrker som kunne gjøre NATO mest mulig relevant for USA, var kortsiktige» (s.179). Det er hovedbudskapet, og det er det Heier bruker boka til å begrunne. Av dette veivalget fulgte så en rekke forsterkende følgefeil som i sum har gjort Norge farligere. Ved å gjøre NATO til rettesnor for utviklingen av Forsvaret svekket vi, som Heier skriver: «evnen til å fatte selvstendige nasjonale beslutninger i det norsk-russiske grenseområdet» (s.180). Den langvarige deltakelse i operasjoner ute førte også til «et systematisk og langvarig overforbruk av en knapp forsvarsressurs som over tid ikke har vært bærekraftig». Dette har i sum gjort at: «det norske handlingsrommet langt på vei er borte» og at Norge har blitt et farligere land å bo i fordi vi må overlate for mye til USA, som igjen gjør at Russland blir mer nervøse og aggressive i nord. Uansett hvor stort det norske forsvaret hadde vært, er det ikke stort nok til å true Russland på egen hånd. USA, derimot, kan oppleves som en svært ubehagelig trussel for hvem det skal være. Denne situasjonen har vi altså satt oss selv i, fordi vi på det tidlige 2000-tall gikk til høyre, der vi burde ha gått til venstre.
Som slått fast over, argumenterer Heier godt for sine synspunkter, men det er ett punkt i hele resonnementet som truer med å rase hele det heierske byggverk om det gir etter. Heier skriver:
Hvis ikke Norge stiller opp med militære styrkebidrag der USA trenger det som mest, som i Sentral-Asia og Midtøsten, vil selve grunnpilaren i forsvaret av Norge – NATO – raskt bli ansett som irrelevant i amerikanske øyne. I valget mellom å opprettholde NATOs relevans for USA og å risikere at NATO gradvis går oppløsning, har derfor norske myndigheter ikke annet valg enn å bidra under amerikansk kommando i utlandet (s.181).
Hva er det egentlig Heier sier her? Kanskje er det slik at Norge ikke kunne ha sittet her nord og vært oss selv nok likevel? Kanskje «den strategiske tomteverdien» av Norges territorium, det vil si at vi er så interessante for USA at de vil komme oss til unnsetning nærmest uansett hva vi gjør, ikke er så stor likevel? Kan våre politikere gamble på at den er stor nok til at de kommer?
Og hva med moralen i dette? Er vi komfortable her nord med pumpe opp olje og fisk, og telle penger? Kan vi si at vi her nord ikke er så interessert i folkemord, internasjonal terrorisme og sånn, og overlate til nasjoner som sitter adskillig dårligere økonomisk i det enn vi gjør å bry seg? Eventuelt la barbariet få utspille seg i sitt eget tempo, bare det er langt nok unna våre egne grenser? Men hvor inderlig vel kan vi egentlig tåle den urett som ikke rammer oss selv?
Hovedproblemet med Heiers argument er imidlertid ikke av moralsk karakter, men økonomisk. Selve grunnstenen i byggverket hans, er at Norge ikke har råd til begge deler. Vi kan ikke både være en solidarisk verdensborger og holde vårt hjemlige Forsvar i orden. Norge valgte det første, men burde ha valgt det siste. Saken er, imidlertid, at Norge har råd til begge deler. Men god margin. Vi kunne hatt 13 brigader, 200 moderne kampfly og 60 marinefartøy, samtidig som vi har materiell og mannskap utaskjærs. Vi har 10000 milliarder kroner på sparekonto. 10000 milliarder. Norge har faktisk råd til et effektivt Forsvar også uten NATO og USA som garantister, men det vil selvfølgelig koste langt mer enn det smaker.
I det bildet er en årlig forsikringspremie på 60 milliarder peanøtter. Vi må altså ikke velge mellom det ene eller andre som Heier vil ha oss til å tro. Saken er at så langt har ikke våre politikere oppfattet trusselen mot Norge, fra verken Moskva eller Washington, som større enn at 1.6 % av BNP er passende forsikringspris. Om det er nok, kan bare fremtiden vise.
Hvilken dom skal vi så felle over boka? Heier er en flink fyr, og mange av hans observasjoner og analyser er presise og vanskelige å være uenig i. Boka er leseverdig. Likevel er jeg grunnleggende uenig med flere av hans viktigste premisser, og konklusjoner. Det betyr ikke at jeg har rett og han feil, selvfølgelig. Det betyr at man i det minste i prinsippet kan være både kunnskapsrik og velartikulert, men bomme på målet. Les boka, og gjør deg opp din egen mening. Du vil ikke angre.
