ANMELDELSE: Spionasje: på innsiden av etterretningens hemmelige verden

I populærkulturen florerer historier om hemmelige agenter og spektakulære aksjoner under fjerne himmelstrøk. I min oppvekst var skikkelser som James Bond og T. E. Lawrence, bedre kjent som Lawrence of Arabia, høyt oppe på kulhetslisten. Til tross for den fremtredende plassen slike spionhelter har i den offentlige bevisstheten finnes det overraskende få lett tilgjengelige bøker om hvordan spionasje og etterretning egentlig foregår. Ikke minst på norsk. I så måte fyller Stenslies bok et hull i norsk sakprosalitteratur.

Spionasje er en populærvitenskapelig bok som passer godt som innføring i fenomenene spionasje og etterretning. Særlig for de som er helt nye og ukjent med disse fra tidligere. Samtidig er det mange spennende og illustrerende eksempler og poenger som kan være til nytte og glede selv for de av oss som allerede er litt mer kjent med denne hemmelige verdenen.

Som tittelen på boken indikerer, tar boken utgangspunkt i vår populærkulturelle forståelse av etterretning, altså spionene. Både fra serier og film. Men også virkelige spionhistorier. Ikke minst historien om den russiske spionen Mikhail Valerijevitsj som ble avslørt og arrestert da han jobbet og forsket ved universitetet i Tromsø. Stenslie trekker oss allikevel ganske raskt inn i etterretningens litt mindre sexy sider. Som hverken handler om fordekte aksjoner eller honningfeller. Derimot lesing og atter lesing av rapporter, byråkrati og hverdagslig kontorarbeid. Boken problematiserer også etterretning i stort og diskuterer hvorfor og hvordan etterretning inngår som en del av internasjonal politikk. La oss nå ta en nærmere titt på bokens diskusjon av etterretningens mangefasetterte verden.

«Ut og stjæle hemmeligheter»

Boken starter altså med den menneskelige spionen. Det stereotypiske bildet på etterretning i populærkulturen. Selv om spioner og spionasje kan fremstå som eksotisk, skremmende eller i det minste sjokkerende på ulike måter, peker imidlertid Stenslie på at spionasje og etterretning mer generelt faktisk er en del av normaltilstanden i vårt internasjonale samfunnssystem. Et system der stater og deres beslutningstakere har behov for kunnskap om andre stater og truende aktører for å verne om og fremme egne interesser. I så måte vil kunnskap om hverandre, i prinsippet i alle fall, føre til mer velinformerte beslutninger enn om man ender opp med å gjette i blinde. I lille Norge, for eksempel, har vi tre etterretnings- og sikkerhetstjenester. Det vil si Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. I USA har de, skriver Stenslie, 19 ulike tjenester! Etterretning er med andre ord en ganske vanlig statsaktivitet.

Stenslie bruker en del plass på spørsmålene om hvorfor noen blir rekruttert som spioner og hvordan de klarer å opprettholde et slikt virke over tid. Hele tiden med visshet om at dersom de blir tatt, venter i det minste svært lange fengselsstraffer og sosial utfrysning. Her peker han på ulike motivasjonsfaktorer som MICE (Money, Ideology, Coercion og Ego), i tillegg til andre egenskaper ved vår menneskelige psykologi som kan manipuleres og utnyttes av talentfulle føringsoffiserer. 

Etterretning handler imidlertid om svært mye annet enn menneskelige agenter. I boken leder Stenslie oss gjennom en kort historisk reise som viser hvordan ulike teknologiske nyvinninger har ført med seg muligheter og blitt utnyttet av etterretningstjenestene for å hente inn hemmeligheter og annen viktig informasjon. Mange har sikkert hørt om bragdene til de tidlige britiske tjenestenes innbitte innsats for å knekke tyskernes legendariske Enigma-maskin under Den andre verdenskrig. En innsats også norske sabotører og motstandsfolk bidro inn i. Mye har imidlertid skjedd på teknologifronten siden 1945. Ikke minst når det gjelder tilfanget av informasjon fra såkalte stordata. Eller nye verktøy som generativ KI. Som mange antar fører med seg et paradigmeskifte når det gjelder hvordan vi driver etterretning, men uten at det ennå er mulig å si noe klart om hvordan et slikt paradigme vil se ut i årene fremover.

Mens agenter og teknologiske nyvinninger er sentrale for å hente inn informasjon til etterretningstjenestene, er det typisk noen andre som bearbeider denne informasjonen til endelige produkter: analytikerne. En gruppe mennesker som ofte vies liten oppmerksomhet. Det analytikerne driver med gjør seg rett og slett mindre godt på film. For denne gruppen erstattes hemmelige operasjoner og kostbart teknologisk utstyr med side opp og side ned med dokumenter og rapporter som skal leses og omsettes til etterretning. Ifølge Stenslie, handler etterretningsanalyse ikke primært om å slå fast sannheter, men heller om å vurdere graden av sannsynlighet. Det vil si, noen ganger finnes det svar. For eksempel om Osama bin Laden faktisk var i bygningskomplekset i Abbottabad før spesialoperasjonen «Neptune Spear» gikk inn i mai 2011. Men informasjonen som kan svare ut spørsmålene kan være svært vanskelig å få tak i, blant annet fordi motstanderen ønsker å holde denne skjult. Andre ganger jobber analytikeren med spørsmål som det rett og slett ikke finnes klare svar på. Enten fordi de jobber med fremtidig utvikling, eller komplekse problemer. Uansett ender analytikeren ofte opp med å angi en viss sannsynlighet for konklusjonen hun har kommet frem til, heller enn «sannhet» (i den grad man tror denne er gripbar).

Spesielt i siste del av boken løfter Stenslie blikket og stiller spørsmål om etterretningens etiske og politiske sider. På den ene siden medfører etterretning risiko og ulemper på flere nivåer. Ikke bare for de som selv er direkte involvert i aktivitetene, men også uvitende som utnyttes og rammes på ulike måter. For eksempel uskyldige helsearbeidere i Pakistan som ble trukket inn i en fordekt innhentingsoperasjon mot bin Laden. Eller det kan være problematiske samarbeid mellom demokratiske stater og tjenester i stater som benytter tortur og andre menneskerettighetsbrudd i utførelsen av sine aktiviteter. På den annen side forventer de fleste av oss at etterretningstjenestene skal være der som vaktbikkje for å sikre samfunnet vårt mot ytre og indre fiender. Vi vil at de skal beskytte oss og de verdiene vi setter pris på. Samtidig ønsker vi sjelden etterretning skal påvirke oss negativt, for eksempel gjennom inngripende masseovervåkning. Stenslie peker således på utfordringer med å finne balansen mellom åpenhet og regulering gjennom lov, og behovet for å jobbe fordekt og i opposisjon til flere av samfunnets øvrige normer.   

Mye om spionasje og litt mindre om etterretning

Boken leverer mye om det tittelen lover: spionasje. Altså det Stenslie refererer til som «å samle inn informasjon ved hjelp av agenter, altså spioner, og innebærer vanligvis hemmelige eller skjulte operasjoner». Her går boken grundig til verks. Boken tar oss med på en spennende reise innom fordekte operasjoner, rekruttering av agenter, føring av agenter, håndtering av kilder, honningfeller og mye annen lyssky virksomhet. Vi lærer at spionen sjelden er typer som James Bond eller Ethan Hunt. Men heller den «grå musen» som få legger spesielt merke til. Spionen kan være hvem som helst. Den litt stillferdige naboen, eller den pliktoppfyllende byråkraten. Her blir vi klare over hvordan våre menneskelige psykologiske egenskaper kan utnyttes og manipuleres av dyktige føringsoffiserer.

Når det er sagt, er boken langt ifra noen spenningsroman. Til tross for illustrerende og fengende eksempler og historier som belyser og beriker poengene, er boken gjennomgående saklig og seriøs i tonen. I så måte lykkes Stenslie godt i å kombinere historiefortelling med en ryddig redegjørelse av komplekse fenomener. Selv om boken legger hovedvekten på spionasje, guider den oss videre inn i etterretningens verden. En verden som rommer langt flere elementer. Spionasje utgjør faktisk, sammen tekniske innhentingsmetoder og åpne kilder, kun ett av fem hovedelementer innenfor en tradisjonell etterretningforståelse. Nemlig «innhenting» (de andre er «e-dialog», «styring», «analyse og vurdering» og «formidling»). Boken sneier også innom elementet «analyse og vurdering», i møtet analytikerne som skal håndtere usikkerhet og omsette informasjonen til beslutningsstøtte. I tillegg berører den veldig kort utfordringer som kan oppstå i møtet mellom etterretningstjenestene og beslutningstakerne i e-dialogen.

Innenfor rammene av bare litt over 200 sider har Stenslie klart å berøre og diskutere svært mange av etterretningens ulike aspekter. Samtidig må han naturligvis også utelate mye for å treffe på format og publikum. Når det er sagt, savner jeg noe mer om forholdet mellom etterretning og beslutningstaker. Selv om boken er inne på dette ved flere anledninger, kommer selve hensikten med etterretning litt i baksetet, til fordel for spionene. Altså poenget med at etterretning er et verktøy staten benytter for å understøtte sine beslutningstakere. Sivile som militære. Slik sett er spionene og alt det tekniske utstyret til syvende og sist bare midler staten bruker for å få best mulig kunnskap om verden. Med mål om å fremme egne interesser. Selv med durkdrevne spioner på lønningslisten og de mest avanserte tekniske nyvinningene i sin besittelse løser ikke etterretningstjenestene sine oppdrag med mindre informasjonen som hentes inn omsettes til kunnskap setter beslutningstakerne i stand til å ta velinformerte beslutninger. Alt i alt har allikevel Stenslie lykkes meget godt med sin ryddige, men engasjerende, formidlingen av såpass komplekse fenomener i en liten bok.  

Bokomslag: Akademika