I «Army of None» tar Paul Scharre et dypdykk i autonomi i våpensystemer. Det er ikke et like klart bilde som man skulle tro. Hva som betegner autonomi og i hvilken grad autonomi tas i bruk i dag og i fremtiden varierer med hvem du spør. Temaet kan virke likt som i den norske boken «Når dronene våkner» (Berntsen, Dyndal, Johansen, 2016), men i Army of None får vi innblikk inn i hva de som faktisk utvikler disse systemene tenker. Scharre har diskusjoner med amerikanske DoD, DARPA, allierte, private aktører med flere. Der noen ser etiske dilemmaer og skepsis ser andre muligheter for å drastisk endre måten krigen føres på.
Mye av diskusjonen går ut på hvilken rolle mennesker bør ha «i OODA-loopen» (Observe – Orient – Decide – Act). Skal vi alltid være de som trykker på bryteren? Skal vi kun overvåke systemet for å kunne bryte inn hvis noe går galt eller kan vi gi fra oss spakene og la systemet arbeide alene uten menneskelig tilsyn? Det gis eksempler både for og imot. Autonome og automatiserte systemer kan ta beslutninger og dermed respondere mot et angrep i en brøkdel av den tiden et menneske kan. Israelerne bruker i dag et aktivt beskyttelsessystem på sine stridsvogner. «Trophy» systemet kan nøytralisere innkomne raketter i det brøkdelen av en sekund som er tilgjengelig før den innkomne raketten treffer ved å skyte ut et «motangrep». Der mennesker kan ikke reagere raskt nok, kan Trophy redde liv. Samtidig blir vi minnet på en episode i 1983 hvor Sovjetunionens varslingssystem med stor trygghet kunne melde at fem atomvåpen var på vei fra USA mot Sovjetunionen og det var få minutter tilgjengelig for å iverksette et motangrep, noe som åpenbart ikke ble gjort. Det viste seg i ettertid at det var reflektert sollys fra skyene som hadde slått ut på sensorer i de sovjetiske satellittene. Hva om dette systemet kunne deployere våpen på egenhånd?
Videre forteller Scharre om bruksområdene for kunstig intelligens innenfor områder som targeting og analyse, og hvor lett tilgjengelig denne teknologien har blitt. I verdenssammenheng brukes mange titalls milliarder kroner for å utvikle plattformer som har evnen til å blant annet følge objekter, kartlegge 3D-rom og som kan bruke disse for å autonomt bevege seg gjennom områder som ikke er programmert på forhånd. På Elkjøp går det an å få dette i en hobbydrone til drøye 5000 kroner. Teknologien er lett tilgjengelig og ikke minst presis. Disse kommersielle dronene er i spydspissen av teknologien, og det viser seg at mye av den banebrytende utviklingen kommer fra det sivile og ikke den militære industrien. Det resulterer i at autonomi ikke bare er tilgjengelig for stormaktene, men også for småstater og terrorgrupper. Mye skade kan gjøres med mange billige kommersielle droner fylt med eksplosiver som flyr autonomt, samt andre våpen.
Det kan virke lett å legge autonomi i «drone-land» når det kommer til konkrete systemer. Droner er åpenbart en stor del av det, men det er mye annet som drar nytte av autonomi. Scharre går tilbake i tid og forteller om hvordan autonomien i Gatlingvåpen endret slagmarken under den Amerikanske borgenkrigen. Hvordan Tyskland skapte torpedoer som kunne styre seg selv ved hjelp av sonar under andre verdenskrig og videre katt og mus spillet om å lage ny teknologi for lure fiendens teknologi. For de allierte ble det for eksempel utviklet «Foxer»-kasser som skapte lyd for å lure sonaren til de tyske torpedoene. I en mer moderne kontekst brukes autonomi innenfor luftvern og andre systemer som er avhengig av radar og optiske signaler for å drive targeting, (er objektet på bildet en campingvogn eller et militært kjøretøy? Og hvilket kjøretøy?) styring av båter og kjøretøy for patruljering av områder, missiler som kan velge egne mål og dermed er sikre mot jamming. Det er mye annet enn droner som utvikles med autonomi, det er nok en gang fantasien som setter grensene.
Autonomi er den del av fremtiden, det er det ingen tvil om. Det som er viktig å forstå er spekteret autonomi består av, hvilke etiske dilemmaer som eksisterer og hvordan autonome systemer vil påvirke oss direkte i den gradvise overgangen fra automatikk til autonomi. For det skjer gradvis. Gradvis i form av den teknologiske utviklingens framgang og vår villighet til å implementere disse teknologiene inn i Forsvaret. Paul Scharre legger ryddig frem hvor vi kommer fra og hvor vi er på vei, og hva vi må være bevisst på i fremtidig fred, krise og krig. Særlig for oss i lyseblått er denne boken viktig. Selv om vi velger å ikke ta i bruk autonomi av forskjellige grunner (økonomiske, etiske osv.) betyr det ikke at en motstander gjør de samme valgene. Teknologisk utvikling og bruk av ny teknologi har alltid gitt muligheter og begrensninger i valget av hvordan krigen føres.
Foto: Soldater fra Telemark bataljon og Finnmark landforsvar bruker Puma UAV under øvelse Viking Høst. Frederik Ringnes/Forsvaret
Denne artikkelen sto først publisert i Luftled 2021-2.
