ANMELDELSE: Autonomi i militære operasjoner

ANMELDELSE: Autonomi i militære operasjoner

. 4 minutter å lese

Kjell Sjåholm

Oberstløytnant (P)

Redaktørene har innledningsvis stilt følgende spørsmål: «Hvordan ser en moderne, høyteknologisk krig ut? Hvilken teknologi og hvilke systemer vil bli anvendt i fremtidens krigføring? Og i hvilken grad vil mennesker bemanne og styre denne teknologien, som i stadig større grad preges av autonomi?»

For å svare på disse sentrale spørsmålene har redaktørene engasjert ti svært kompetente bidragsytere, i tillegg til at de selv dekker egne områder. Boken gir et informativt bilde av status i Norge på de områdene som boken har som målsetning å dekke.

Boken er del i tre deler hvor del 1 dekker hva autonomi er/innebærer, del 2 dekker domenespesifikk militær nytteverdi og del 3 diskutere etiske og rettslige aspekter knyttet til bruk av autonome systemer. Boken er lett leselig og ryddig organisert.

En stabsoffiser må kunne nok om teknologisk innovasjon til å kunne korrelere dette med føring av tropper i strid.[1] Imidlertid har mennesker flest problemer med å se for seg saker som er utenfor deres egen erfaring.[2] Men mennesket har ikke bare evne til å lære av prøve og feile-metoden, men også av andres erfaring. Mick Ryan (pensjonert general og militærteoretiker) er en av flere som påpeker at kunstig intelligens er en av de nye driverne i utvikling av femtidens krigføring. «Autonomi i militære operasjoner» er et anbefalt sted å begynne for å få et realistisk forhold til autonomi, kunstig intelligens og status på utviklingen i Norge.

Begrepsverden

I en bok med egne domenespesifikke kapittel vil det være fristene å hoppe rett til det kapitlet som gir mest militær nytteverdi for å øke egenkompetansen innen eget felt.  Den fristelsen bør man motstå og heller starte med å sette seg inn hva autonomi innebærer i del 1. Når en så går videre i del 2 vil en oppdage at det er flere perspektiver på autonomi og et spenn av definisjoner. Uten en forståelse av dette spennet vil det lett bli at en taler forbi hverandre i en fellesoperativ sammenheng.

Det som beskrives i boken er utvikling av autonomi og kunstig intelligens i fredstid, dvs innovasjon. Teksten angir gode prosesser med et bevist forhold til teknologisk modenhet. Noe som er betryggende for anmelderen både som skattebetaler og pensjonert offiser fra en tid dette ikke alltid var like strukturert.

I krig er det tilpasning som gjelder, og den som er den mest tilpasningsdyktige kommer best ut. Syklusen mellom tiltak og mottiltak vil i krig få en raskere omdreining enn i fredstid. Men denne syklusen gjelder også i fred, dvs at det allerede er noe som heter kontra-autonomi. Dette er felt som enda er i oppstarten internasjonalt, og ut over cyberdomenet muligens ikke påbegynt i Norge.  

Når en ser at tiden fra idé til militært system i bruk kan være lang, så blir det ukrainerne har oppnådd med for eksempel maritime autonome system desto mer imponerende. Et land uten marine har klart å presse den russiske svartehavsflåten ut av Ukrainas nære kystfarvann.

Militær autonomi i kontekst

Utviklingen av militære autonomi og kunstig intelligens skjer innen to kontekster. Den første er naturlig nok sivilsamfunnet med store private firma som drivkrefter og nasjonale parlamentarikere som regulatorer. Sivilsamfunnet vil sette rammer for hvor langt militær autonomi kan gå og dette vil en måtte forvente blir en løpende debatt. Her bør en merke seg at det er en rekke bekymringer, hvor noen går så langt som til å sette spørsmål ved menneskehetens overlevelse. Det reises også spørsmål ved håndtering av copyright materiell i dyp læring som ChatGPT, som kopierer på industriell skala, noe som blir omtalt som plagitarisme. Fra annet hold avvises det at maskiner kan tenke (bak betalingsmur). Noe av bekymring for fremtiden kan ha sitt utspring i science fiksjon filmer, men dette er sannsynligvis ikke det beste utgangspunktet for en slik diskusjon. Det er bedre å bruke tid på Del 1 hvor dyp læring behandles og Del 3 hvor etiske og folkerettslige spørsmål tas opp på en grundig måte.

Den andre konteksten er den militære og om en har store forventning er til militære revolusjoner, så vil en bli dratt ned på bakken ganske ettertrykkelig i Del 2 sitt kapittel om «Krigens endrede natur». Del 2 dekker også utviklingen innen militær autonomi i Hæren, Sjøforsvaret, F-35 operasjoner, logistikk og saniteten. Autonome F-35 operasjoner er spesielt interessant idet Jagerflyvåpnet i praksis er Forsvarets kraftsamling, og grad av autonomi bør gjennomgås på øverste nivå når «Rules of Engagement» fastsettes. Hvis man ikke har lest Forsvarets felles operative doktrine sitt «kapittel 7 Planlegging og gjennomføring av fellesoperasjoner i Norge» i helhet, så kan en forledes til å tro at fellesoperasjoner er redusert til målbekjempelse ved innføring av F-35. Det er forhåpentligvis ikke riktig. 

Etterretning er en fellesoperativ funksjon hvor det stilles store forventninger til kunstig intelligens. Denne funksjonen er ikke dekket, noe som kan være betinget av et behov for skjerming av kapasitet, eller mangel på tilgjengelig åpen fagkompetanse.

Fremtidig militær effektivitet

Fremtidig militær effektivitet vil utvikles evolusjonært, hvor det som nå fungerer i den Russo-Ukrainske krigen også kan tenkes å fungere i Norge. Det gjelder derfor å følge denne utviklingen tett. Militær autonomi vil være en del av utviklingen av samvirkesystemet, både det domenevise og det fellesoperative. Her er det nødvendig å tenke system i helhet, dvs både teknologi, organisasjon, logistikk, doktriner, prosedyrer og opplæring. Ellers risikerer man å anskaffe noe som ikke gir stridseffekt. Årelating av det militære utdanningssystem ved utdanningsreformen gir grunn til bekymring – er utdanningssystemet i stand til å håndtere sin del av utviklingen?

Avslutning

Mange endringer skjer langsomt og det er vanskelig å få øye på dem mens de pågår.  Boken «Autonomi i militære operasjoner» er en god hjelp i å forstå dagens status i Norge. Krig og krigføring er fortsatt en menneskelig aktivitet. Det er den mest tilpasningsdyktige som vinner og den tilpasningen starter ved å forstå status på stridsfeltet. Dernest innovere også innen autonomi i takt med utviklingen, men ikke så foroverlent at man bommer på fremtidig virkelighet som en rekke forlatte teorier vitner om (RMA,EBO etc). Menneske er hjerte og hjerne som militære fordeler i de kommende konfrontasjoner i det tjueførste århundre, men på flere områder vil autonomi - kunstig intelligens være viktige faktorer for å kunne løse oppdraget med minst mulig tap.  

FOTNOTER

[1] Guderina, Heinz. 1996. Panzer Leader. New York, Da Capo, s 460. Guderian regnes som sentral i utvikling av panserdivisjonen og samvirkestrid («bliztkrieg») i Tyskland før andre verdenskrig.

[2] Taleb, Nassim Nicholas. 2012. Antifragile: Things That Gain from Disorder. New York, Random House. Kindel Loc. 984-87. Lucretius problemet. Kahneman, Daniel. 2011. Thinking, fast and slow. London, Penguin Books, side 86. What You See Is All There Is.