De usynlige føringene: Hvordan språk former strategi og ledelse

Strategi og ledelse framstilles ofte som rasjonelle prosesser hvor mål og midler velges på bakgrunn av analyser og fakta. Men under overflaten virker det krefter som i liten grad tematiseres i tradisjonell ledelseslitteratur: begreper, narrativer og språklige føringer. Det vi sier og hvordan vi sier det former ikke bare forståelsen av virkeligheten, men også hvilke handlingsalternativer som fremstår som mulige, nødvendige eller utenkelige. Denne artikkelen undersøker hvordan språk strukturerer strategi og ledelse, med særlig vekt på hvordan diskurser, metaforer og begrepsbruk former beslutninger i både offentlig og privat sektor.

Språk som virkelighetsproduksjon

I et diskursteoretisk perspektiv er språk ikke bare et middel for å beskrive virkeligheten, men en aktiv kraft i å skape den (Fairclough, 1993). Diskurser, det vil si systemer av mening, strukturerer hvordan vi forstår fenomener som innovasjon, omstilling eller ledelse. Når slike begreper sirkulerer, etablerer de rammer for hva som fremstår som legitimt, effektivt eller fremtidsrettet. Dermed blir språk en form for maktutøvelse som påvirker hvilke strategier som blir utviklet og hvilke som blir forkastet (Hardy et al., 2000).

Eksempelvis er det ikke tilfeldig at omstilling i offentlig sektor nesten alltid brukes i positiv betydning, og som en nødvendighet i møte med demografiske, teknologiske eller økonomiske utfordringer. At noen kan miste jobben, eller at tjenester svekkes for brukerne, blir ofte underkommunisert fordi språket i seg selv bærer med seg normative føringer. Diskurser har dermed både en konstituerende og en begrensende funksjon (Mumby & Clair, 1997).

Ledelse som diskursiv praksis

Ledelse er i økende grad forstått som noe som skapes gjennom språk og interaksjon. Ledelse kan betraktes som en sosialt konstruert praksis, der autoritet og legitimitet ikke bare er et resultat av formell posisjon, men av hvordan en leder iscenesetter seg selv gjennom språket (Fairhurst et al., 2020). Når ledere bruker fortellinger, metaforer eller begreper som reise, transformasjon eller agilitet, er de ikke bare i ferd med å beskrive en prosess, men å ramme inn hvordan prosessen skal forstås og hva den innebærer.

Slike språklige grep gir føringer for hvordan medarbeidere og andre interessenter responderer. Hvis endring framstilles som en nødvendig tilpasning eller en overlevelsesstrategi, gir det legitimitet til raske og radikale tiltak. Dersom den samme endringen beskrives som en mulighet for vekst eller som et felles prosjekt, kan det skape større eierskap og mobilisere innsatsvilje. Her handler det ikke bare om kommunikasjonsteknikk, men om hvordan språk skaper virkelighet (Fairhurst et al., 2020).

Begrepsvalg og strategisk tenkning

Strategiutvikling er i seg selv en språklig prosess. Det er gjennom begrepsvalg og rammeverk at strategiske utfordringer og muligheter blir tydelige. Mintzberg og Lampel (2008) har tidligere pekt på at strategi både kan være en plan og et mønster i handling, men for at strategier skal oppfattes som hensiktsmessige, må de resonere med etablerte fortellinger og begrepsverdener.

Dette kommer tydelig til uttrykk i begreper som digitalisering, innovasjon og effektivisering. Disse ordene bærer med seg normative verdier og impliserer at endring er nødvendig, ønskelig og fremskrittspreget. Når en leder bruker slike ord, aktiveres ikke bare en rasjonell vurdering, men også en sosial og emosjonell respons: Hvem vil vel være motstander av innovasjon?

Tsoukas (2004) viser hvordan kunnskapsutvikling og innovasjon i organisasjoner formes gjennom språklige og sosiale prosesser, snarere enn å være teknologisk determinert. Dermed blir innovasjon en fortolkning med implisitte verdier og prioriteringer som preger hvilke strategier som fremmes og hvilke som forsvinner ut av synsfeltet.

Narrativer som styringsverktøy

I strategisk ledelse spiller fortellinger en viktig rolle. Organisasjoner konstruerer narrativer om seg selv, sin historie og sin fremtid. Slike narrativer gir retning, mening og identitet, og de virker styrende på hvilke strategiske valg som tas. Strategiske narrativer brukes til å overbevise om behovet for endring, skape entusiasme for nye satsinger, og gi legitimitet til ledelsens beslutninger. Organisasjoner kan således hevdes å først og fremst være produsenter og konsumenter av fortellinger (Czarniawska, 1997).

Pollitt og Bouckaert (2017) dokumenterer hvordan styringsdiskurser i offentlig sektor skifter over tid. Fra modernisering og effektivitet til fornying og innovasjon, og hvordan slike begrepsendringer påvirker hva som oppfattes som nødvendig og legitim reform. Slike diskursive skifter er ikke bare semantiske, men påvirker hvordan strategiske valg tas og hvilke hensyn som vektlegges. Endringene i begrepsbruk følger ikke bare teknologiske eller strukturelle endringer, men også politiske og ideologiske skifter (Lægreid & Christensen, 2007). Når diskursen endres handler det ikke bare om språk, men det påvirker hvilke strategiske valg som blir tatt, og hvilke hensyn som løftes frem. 

Språklige begrensninger og strategisk ekskludering

Språket former ikke bare det som gjøres, men også det som ikke gjøres. Når visse begreper dominerer diskursen, forsvinner alternative perspektiver ut av synsfeltet. Et ensidig fokus på konkurransekraft i næringslivet kan for eksempel gjøre det vanskeligere å diskutere verdiskaping i et samfunnsperspektiv, eller å løfte fram stemmer som representerer miljø- eller arbeidstakerinteresser.

På samme måte kan et styringsspråk preget av måltall, nøkkeltall og KPI-er utelukke kvalitativ innsikt og verdibaserte refleksjoner. Slike ekskluderinger skjer ofte ubevisst, og det er ikke nødvendigvis et resultat av manipulasjon, men av hvordan språkets struktur former organisasjonens tenkning (Alvesson & Spicer, 2012). 

Muligheter for refleksjon og motstrategier

Bevissthet om språkets makt åpner også for motstrategier. Ved å utfordre etablerte begreper og introdusere alternative fortellinger, kan ledere bidra til et bredere strategisk handlingsrom. Dette krever språklig sensitivitet, evne til å lytte og vilje til å stille grunnleggende spørsmål: Hva er det vi ikke snakker om? Hvilke perspektiver mangler?

Et eksempel er utviklingen av begrepet bærekraft, som opprinnelig handlet om økologiske grenser, men som i dag også inkluderer økonomiske og sosiale dimensjoner. Når ledere bruker bærekraft som et strategisk begrep, bør de være bevisste på hvilken forståelse de faktisk formidler.

Språklig refleksjon er også sentralt i inkluderende lederskap. Å anerkjenne at ulike grupper i organisasjonen tolker begreper ulikt, og at deres erfaringer preger hvilke narrativer de tror på, er en viktig forutsetning for god ledelse. Her er ikke målet å finne det rette språket, men å skape rom for ulike stemmer og perspektiver. 

Oppsummering

Språkets rolle i strategi og ledelse er langt mer enn kommunikasjon. Språk former forståelse, legitimerer valg og utelukker alternativer. Ved å bli mer bevisste på hvordan begreper og narrativer virker, kan ledere utvikle et mer reflektert og ansvarlig strategisk språk. Det handler ikke bare om ordene vi velger, men om virkeligheten vi er med på å skape.

Foto: Anette Ask / Forsvaret