Den langvarige krigen?

Den langvarige krigen?

. 9 minutter å lese

Arne Bård Dalhaug

Generalløytnant (P). Tidligere avdelingssjef FD IV, sjef Forsvarsstaben, Norges representant i NATOs Militærkomité, Commandant NATO Defense College.

Det er nå gått vel over tre måneder og det er mye som tyder på at Europa står overfor en langvarig krig på sitt eget kontinent. Ingen har noe godt svar på hvor lenge eller hvordan krigen vil ende.

Da Russland angrep Ukraina den 24. februar tenkte nok de fleste, forfatteren selv inkludert, at kampene ville være over senest i løpet av våren. Riktignok er krigens uforutsigbarhet historisk sett godt kjent, og i tillegg skrevet mye om, men likevel må det igjen erkjennes at utviklingen av krigen i Ukraina enda en gang har blottstilt vår begrensede evne til å forutse fremtiden.

Rent filosofisk er det jo ingen som «vinner historien» som Everett Carl Dolman sier i boken Pure Strategy. Når vi ser tilbake erkjenner vi jo at hendelser som ble oppfattet som «store avslutninger» likevel viste seg å bare være begynnelsen på nye utfordringer. Sydstatenes kapitulasjon ved Appomattox i 1865 stoppet selve borgerkrigen, men det amerikanske samfunnet lider fortsatt under mange av de motsetningene som utløste angrepet på Fort Sumter i 1861. Fredsavtalen i 1918 tok oss videre til andre verdenskrig. Krigsavslutningen i 1945 innledet Den kalde krigen. Sovjetunionens sammenbrudd i 1990 betydde likevel ikke et Europa vaksinert mot storkrigens redsler. Jeg tror ikke på en endelig «avslutning» av historien, og uansett hvordan krigsfasen i Ukraina måtte ende opp, er det nødvendig å være seg bevisst at det vil komme noe etter dette, mest sannsynlig mer ustabilitet.

Denne artikkelen vil vi først se på noen forhold som i betydelig grad er avklart, i hvert fall på kort og mellomlang sikt. Deretter, og selvsagt mer spekulativt, blir det skissert tenkelige scenarier for krigens videre gang.

Noen foreløpige konklusjoner og «avklaringer»

Avklaringer er i seg selv et litt vanskelig ord. Som Clausewitz sier: «I krig er ingen resultater endelig.» Det første en kan fastslå er at krigen så langt har gått skikkelig dårlig sett fra Kreml. De fleste initiale ambisjoner synes å være forlatt, i hvert fall på kort og mellomlang sikt. Fokus synes nå å være på å ta Luhansk og Donetsk fylke, noe som også har vist seg svært vanskelig å oppnå. I skrivende stund (2. juni) er nesten hele Luhansk inntatt, men lite av Donetsk. Russland vil likevel kunne ende opp med å okkupere Donbas, en «land-korridor» langs Azovhavet og bort til Kherson. Krim forblir selvsagt under Russisk kontroll. Dette kan fremstå som et tilstrekkelig resultat for Putin, noe som igjen kan erklæres som en «seier». Dette er imidlertid langt mindre enn sterke nasjonalistiske krefter i Russland har sett for seg. I dette ligger en ikke ubetydelig politisk risiko for Putin.

Uansett hva som skjer er Russlands stilling strategisk sett betydelig svekket. Den russiske militærmakten har fremstått som mye svakere enn forventet og til dels direkte inkompetent. Russlands økonomi er klart svekket, landet er isolert og en paria i de fleste andre lands øyne, og i tillegg med et regime som oppmuntrer til groteske krigsforbrytelser. Dessuten har Russland et klart ansvar for den begynnende matvarekrisen i mange land, særlig i Afrika. Det er den russiske blokaden i Svartehavet som hindrer eksport av korn fra Ukraina.

Det var forventet at Putin 9. mai (seiersparaden til minne om Den store fedrelandskrigen) skulle komme med nye initiativ, f.eks. mobilisering av hele samfunnet og erklæring om at Russland er i krig. Selve talen til Putin var uten noen form for idéer om veien videre med krigen. En nøktern analyse tilsier at Russland egentlig ikke har så store reserver å mobilisere. I teorien har landet nok mennesker, men det forteller ikke hele historien. Lagrene av reservemateriell er i svært dårlig forfatning og utstyret er gammeldags og dårlig vedlikeholdt. Allerede nå sender Russland 50 år gamle T-62 stridsvogner til fronten. Også det russiske militære er selvsagt gjennomsyret av den samme korrupsjonen som resten av samfunnet.

Frem til nå er det i stor grad russiske soldater fra fattige områder i østlige deler som har kriget og dødd i Ukraina. En omfattende mobilisering ville berøre også middelklassens sønner i vestlige deler av landet og ville være veldig upopulært. En overgang til å sette landet på krigsfot ville også ta mange mennesker ut av den russiske økonomien, noe Russland aldri har gjort før. Og økonomien er i særdeles dårlig forfatning allerede. Russiske soldater trenes hos de avdelingene der de skal tjenestegjøre, altså ikke i store treningssentra slik som f.eks. i USA. Dermed er Russland i den stillingen at det ikke er noen til å trene nye mannskaper og det er heller ikke nok materiell tilgjengelig til å øve dem på i stort omfang. De som skulle være instruktører er deployert til Ukraina, eller har allerede falt eller blitt invalidisert. Det foregår en storstilt søken etter nye mannskaper på mange måter, men effekten synes å være begrenset. En kan dermed konkludere med at i de nærmeste månedene, og trolig år, er det ikke mulig for Russland å øke antallet soldater i stort omfang, og helt klart ikke vel trente og motiverte mannskaper. I realiteten er Russland henvist til å kjempe med det antallet som er villig til å signere en kontrakt, og det vet vi at et stort antall kvier seg for å gjøre.

En ganske klar konklusjon synes nå å være at nesten uansett videre utfall i Donbas, og i sør av landet, vil en veldig stor del av Ukraina forbli under kontroll fra Kyiv. Ukraina er et svært stort land og bare områdene øst for eleven Dnjepr er på størrelse med Storbritannia. Avstanden fra Kyiv til der krigen pågår er nærmere1000 km, tilsvarende avstanden Oslo - Mosjøen. For alle praktiske formål, uten en omfattende mobilisering og styrkeoppbygging, er det klare begrensninger på hvor langt Russland kan gå. Dog er det helt sentralt å ta med seg videre at Russland i et langsiktig scenario trolig ikke har gitt opp mer omfattende ambisjoner i Ukraina, og kanskje heller ikke ellers i Europa.

Vi skal imidlertid ikke glemme at Russland heller ikke har gått tilbake på noen av de helt uakseptable kravene som ble fremsatt 16. desember i fjor der Kreml kom med forslag som hvis akseptert plasserte store deler av Europa i en russisk innflytelsessfære. Dette sammen med Russlands blodige og fullstendig uprovoserte krig mot Ukraina har også bidratt til en av de største geopolitiske endringer i Europa på flere tiår; to nye store og viktige medlemmer til NATO. Dermed er i realiteten det «nøytrale Europa» borte, og selv i Sveits er nå andelen som ønsker sterkere bånd til NATO nærmere 60%. For Russland betyr dette at Østersjøen er blitt en «NATO-innsjø» og at nesten hele kystlinjen vil tilhøre NATO-land. Russland får også nærmere tredoblet sin landegrense mot NATO gjennom Finlands inntreden i alliansen. Igjen, ingenting kan egentlig forandre den åpenbare konklusjonen at Putins katastrofale feilvurderinger har kraftig svekket Russlands strategiske stilling. I russisk historie må man over 100 år tilbake i tid for å finne en tsar som har vist tilsvarende manglende evne til å håndtere en krig og internasjonale relasjoner generelt, tsar Nikolai II, som endte opp med å bli henrettet i juli 1918. Også han tok med entusiasme og patriotisme Russland inn i en ødeleggende krig, første verdenskrig.

Den lange veien videre

Til syvende og sist er det den ukrainske presidenten som avgjør hva som er landets politiske målsettinger. Dette har Zelensky flere ganger sagt forbilledlig klart: russiske styrker skal forlate ukrainsk territorium. Det er selvsagt ikke alt, men det er faktisk noe det er mulig for alle å forholde seg til. I praksis betyr dette at det er ikke noe poeng i å forhandle sett fra Ukrainsk side siden landet ikke er villig til å avstå landområder. Mange er også skeptisk til en våpenhvile som trolig bare ville gi Russland tid til å omgruppere og bygge opp styrker for senere angrep. Alt omkring situasjonen i Ukraina dreier seg dypest sett om å styrke prinsippet om det uakseptable i å endre internasjonalt anerkjente grenser gjennom krigføring, dvs. den regelbaserte verdensorden. Det forkastelige i å endre internasjonale grenser gjennom angrepskrig er faktisk noe de aller fleste land i verden vil kunne enes om, både demokratier og de som ikke er det. I dette ligger at det er dypt uakseptabelt å belønne russisk aggresjon med landavståelser gjennom avtaler. Russland kan ved militærmakt etablere ulovlig okkuperte områder, men det bør aldri legaliseres gjennom avtaler. Vesten aksepterte for eksempel aldri Baltikum som en del av Nazi-Tyskland eller Sovjetunionen. Slik prinsippfasthet er viktig også i forhold til pågående og mulige konflikter langt utenfor Europas grenser.

På mange måter er Russlands krig mot Ukraina kommet dit mange andre kriger historisk sett har befunnet seg. Muligheten for en rask seier for en av partene finnes ikke lenger og det er heller ikke lett å få øye på et kompromiss som kan avslutte det hele. At krigen skulle bli avsluttet med en avtale fremstår i dag som mindre sannsynlig enn for to måneder siden. Russlands groteske fremferd mot ukrainsk sivilbefolkning har plassert landet fullstendig utenfor det som ansees å være den siviliserte delen av verden, og særlig sett med vestlige øyne. Kan man rent etisk være med på en avtale som overlater mennesker til et krigsforbryter-regime som det russiske? Veldig mange vil i dag svare nei på et slikt spørsmål. Det er også vanskelig å se for seg en fremtidig avtale som ikke berører krigsforbryterproblematikken og krigserstatninger. Lite av dette synes i dag være modent for forhandlingsbordet.

Ukraina synes å følge en strategi som går ut på å sinke og påføre Russland mest mulige tap mens våpenhjelpen fra Vesten vokser og systemene blir operative i ukrainske avdelinger. Det er allerede bekreftet at både fransk og amerikansk artilleri har påført fienden tap. Dette har vært en fornuftig strategi og virker å ha vært ført med en hensiktsmessig styrkeøkonomisering fra ukrainsk side. I sørlige deler av landet driver russerne nå utbygging av forsvarslinjer for å kunne forsvare det som er okkupert. I realiteten driver Russland nå offensive operasjoner i et avgrenset område i Donbas. Trolig er den umiddelbare russiske ambisjonen å okkupere hele Donbas og også der å bite seg fast. Det vi ser av russisk adferd tyder på en erkjennelse av begrenset offensiv evne. I området Kherson gjennomfører Ukraina taktiske motoffensiver.

Det er derfor en tenkbar utvikling at i løpet av sommeren vil russiske styrker gå over på defensiven. Basert på ukrainske målsettinger er det rimelig å anta at det vil bli gjort forsøk på å presse russerne tilbake. Hva som kan oppnås vil være sterkt avhengig av hva Vesten bidrar med av våpen. En tenkelig utvikling er at det i praksis blir etablert en ny og lengre frontlinje mellom russiskokkupert områder og ukrainske regjeringsstyrker uten at det kommer på plass noen avtale. Pr nå er denne linjen ca.1000 km og Russland okkuperer omtrent 20% av Ukrainas totale territorium. I så fall ville det ikke være den første krigen som går inn i en slik fase, historisk er det mange eksempler på det. Den forrige perioden med lavintensitets-krig langs en nesten 500 km lang frontlinje (kalt kontaktlinjen) varte i 8 år i Donbas, fra 2014 til 2022. Nord- og Sør-Korea har f.eks. enda ikke undertegnet noen avtale.

I realiteten er jo en avtale med Russland på papir verdiløs, og Ukraina vet dette godt. Russland har uten unntak forbrutt seg mot FN-pakten og alle dokumenter som kom ut av Helsingforsprosessen. Det samme gjelder garantier Russland ga til Ukraina i 1994 (Budapest Memorandum) som en motytelse da Ukraina ga opp kjernevåpnene. Hvis bare én avtale hadde vært overholdt av Russland hadde det ikke blitt noen krig. Dette forklarer mye av den manglende interessen for avtaler fra Ukrainsk side. I tillegg kommer selvsagt at Ukraina på sikt har offensive ambisjoner. Det er derfor en mulig utvikling at krigen kan bli langvarig. Utfallet er vanskelig å spå. Sanksjonene vil bite mer og mer i Russland og viljen til å sende våpen til Ukraina virker betydelig fra vestlig side selv om det kan settes et spørsmålstegn ved land som Tyskland. Uansett, sanksjoner og mer vestlige våpen til Ukraina kan utvikle seg til en veldig påkjenning for Russland hvis presset opprettholdes og den interne politiske stabiliteten kan komme i fare.

Det er verdt å bare raskt påpeke at det å gi innrømmelser til Russland på ingen måte er noen garanti for fremtidig stabilitet og fred. Russland har ført en konsekvent imperialistisk politikk over minst 400 år, og det er liten grunn til å tro at den skulle stoppe akkurat nå. Det kan være lengre perioder med en «optisk illusjon» av fred, slik som de to første tiårene etter den kalde krigens slutt, eller som i perioden fra 2014 til 2022 etter den ulovlige okkupasjonen av Krim og deler av Donbas. De som ønsker å gi ukrainske landområder til Russland i bytte for «fred» trenger å måtte stå til rette for de negative historiske erfaringer alle naboland har med Russland, med et bitt lite unntak for Norge. De trenger på en overbevisende måte å svare på spørsmålet om hvorfor de tror russisk aggresjon og ekspansjon akkurat denne gangen skulle være kommet til veis ende? Selvsagt er det ikke noe troverdig svar på det. Basert på erfaringer fra flere andre steder i verden har deling av landområder og anneksjoner ikke ført til stabilitet og fred, f.eks. i Midtøsten eller mellom India og Pakistan.

Avsluttende kommentarer

Slik situasjonen fremstår i dag virker det ikke som Russland har offensiv kapasitet til å sikre seg store nye områder syd og øst i Ukraina. Et tap av Donbas er egentlig ikke et stort strategisk nederlag for Ukraina, og selv det er i dag et stykke unna, hvis Russland skulle makte dette. Mest trolig vil vi i tiden fremover se at Russland konsoliderer og forsøker å holde det som er tatt, kanskje også annektere disse områdene. Russlands krig mot Ukraina og alle mulige ringvirkninger vil nok være med oss videre mange år inn i fremtiden.


Artikkelen ble først publisert i Luftled 22-02