Den strategiske korporal møter den globale lokalavis

Den strategiske korporal møter den globale lokalavis

. 8 minutter å lese

Rune Haarstad

Kaptein i Heimevernsstaben, Combat Media Team 2

Hvordan skal militære sjefer på operasjonelt og taktisk nivå forholde seg til komunikasjonskrigen, og kampen om narrativet?

I denne artikkelen vil jeg belyse den kraftige effekten sosiale medier kan ha for moral og vilje nede på taktisk nivå, og evnen til å påvirke strategisk nivå.

I en nedgravd forsvarsstilling i fremste linje sitter en gruppe våte og utslitte soldater og titter på mobiltelefonene sine. Videosnutter på sosiale medier - filmet fra en drone, viser hvordan kameratene ble drept for noen timer siden. Angrepet på nabo-avdelingen som skjer akkurat nå - streames live. Hjerter, smilefjes og tomler opp fyller skjermen, som lyser opp ansiktene til slitne soldater. Forstår militære ledere dynamikken sosiale medier skaper i«skyttergraven»?

En invasjon med eget hashtag

Sommeren 2014 fikk vi en forsmak på dette. Da kjørte en relativt ukjent gruppe som kalte seg ISIS inn i nordre Irak. Selfier av sortkledde jihadister flommet ut i cyberspace.Med en egen smartphone-app kunne fansen følge med påhashtaggen#AllEyesOnISIS.Grusomme videoer av drap og tortur tok verden med storm. #AllEyesOnISIS ble som et usynlig ‘digitalt artilleriangrep’. Som en ‘digital sperreild’ som gikk foran en avanserende angrepsstyrke. Som i realtime og online koordinerte med spioner og agenter via WhatsApp i de byene de nærmet seg. Ofte hadde de en femtekolonne inne i byene deønsketå ta som gjorde mye av jobben for dem.

Fienden hadde ikke engang ankommet, men forsvarernes vilje til å slåss var knust og tusenvis av godt utstyre soldater etterlot tungt utstyr og rømte. Hele divisjoner med regjeringsstyrker nærmest fordampet. Rund i europeiske land hadde de trofaste fans, og falske kontoer som spredte videoene og bildene videre. Kombinasjonen av«religiøsitet»og«ultravold»fungerte.

Den Islamske Staten inntok Mosul gjennom en militær offensiv mer lik en markedsførings-kampanje som gikk viralt. ISIS sin propaganda oppmuntret følgere til å gjennomføre terrorangrep i Paris, Sydney, Orlando og San Bernadino. Og frykten spredte seg i verdenssamfunnet - ikke bare i de byene som deønsketå innta. Alt dette fordi ISIS var dyktige til å bruke sosiale medier?

To år etter inntok irakiske styrker Mosul igjen. Først kom stridsvogner, rett bak kom atten-hjuls trailere med egne mobilmaster og sendere for å sikre nok båndvidde til egne meldinger på sosiale medier. Hastagen var #FreeMosul. Denne delen av operasjonen fikk betegnelsen«Kognitiv manøver».

Krevende domene

Før ble krig dekket av krigskorrespondenter som timer eller dager etter kampene leverte sine betraktninger til avisene som bearbeidet informasjonen videre til ferdige artikler gjennom redaksjonelle prosesser. Nå kan kamper streames live. Rundt om i verden sitter folk på bussen og levere smilefjes, hjerter eller tommel ned på hendelser som utspiller seg i real-time i Ukraina – alt ettersom hvilken side du støtter. Soldater i«skyttergraven» ser blodige videosnutter og fiendtlig påvirkning på sosiale medier, som påvirker moralen fra time til time. Hvordan skal den militære sjefen på bakken forholde seg til egne soldaters kampvilje, og lokale innbyggere i denne grenseløse kommunikasjonen?

For rundt 15 år siden, midt i den hardeste kampen om«harts and minds» i Afghanistan ble kommunikasjonkrig formalisert, både gjennom Counterinsurgeri Field Manual, og mere generelt i amerikanernes oppdaterte Operational Field Manual. Vi fikk nye metoder og doktriner. Her ble både public affaires, PSYOPS, STRAT COM og informasjonsoperasjoner satt i system. Felles for alle disse formene for kommunikasjon er at metoder for levering, kanalvalg og budskapsutforming henter metoder og tanker fra feks markedskommunikasjon, journalistikken og merkevarebygging. Likehetene mellom de ulike formene for kommunikasjon er mange. Men kommunikasjon i krig og kriser krever mer av både sender og mottaker enn ved valg av tannkrem. Dagens sosiale medier krever mer av militære sjefer, enn løpesedler sluppet fra fly i gamle dager krevde.

Strategi og kommunikasjon

All krig er en kamp mellom viljer - der seieren har en tendens til å gå til den som har den beste overordnede strategien. En god strategi på informasjonsdomenet er en selvfølge.

Problemet for«militær kommunikasjon» er at mye av kommunikasjonen faktisk skjer på taktisk nivå. Bilder og budskap som spres hentes også fra fronten. Enhver soldat (drone) er en vandrende multimedieprodusent og avsender, som kan nå verden på minutter. Taktiske sjefer kan ha stor påvirkning på innbyggere og målgrupper i sitt operasjonsområde. Dette kan være en styrke, men også gi oss mange situasjoner der den strategiske korporal møter den globale lokalavis. En enkelthendelse på bakken kan snu et svakt fundert narrativ og endre hele ‘krigens gang’. Kommunikasjon er uansett en styrkemultiplikator, og vi kan aldri velge å ikke kommunisere – det er kraftfull kommunikasjon det også.

Sjefen for Forsvarets Operative Hovedkvarter, generalløytnant Yngve Odlo tok nylig imot en gruppe besøkende på FOH, hvor han påpekte at; aktivitet + kommunikasjon = stratcom. I denne enkle huskeregelen ligger også mye av poenget med informasjonsoperasjoner. Deployerte militære enheter har alle en Presence, Posture og Policy. Som bevisst kan forsterkes eller tones ned - alt ettersom.

Det vi kanskje lander på er at effektiv kommunikasjon på operasjonelt og taktisk nivå er avhengig av en god overordnet strategi med klare og enkle oppdrag til de som skal kommunisere. Budskap må derfor gå veien nedover fra strategisk nivå, til operasjonelt nivå, til taktisk nivå og være så klart og enkelt at den strategiske korporalen på veikontrollposten kan si noen velvalgte ord til sin lokalavis. Dette budskapet må inn i operasjonsordrene. Den strategiske korporalen og hennes sjef på bakken må også hurtig kunne varsle oppover om lokale hendelser innen informasjonsdomenet, så strategisk ledelse kan justere på planer og budskap.

Budskap og narrativ må inn i planprosessene

Budskapene, narrativet og målgruppene militære sjefer på taktisk nivå skal forholde seg til må inn i operasjonsordren og operasjonskonseptet og«knas» tilstrekkelig i stab og beslutningsprosesser at den strategisk korporalen eller områdesjefen i heimevernet faktisk får enkle, lokale og klare budskapene til å forme operasjonsområdet sitt. Ønsket intensjon og etterlatte inntrykk i budskapet og kommunikasjonen hos målgruppen må også presiseres. Så de taktiske komunikatørerene kan gjøre det om til«sitt lokale budskap» og dermed skape forståelse for de militære operasjonene og de militære hendelsene som eller vil virke skremmende på lokalbefolkningen. I tillegg må det finnes et apparat som kan fange opp kommunikasjons-hendelser på bakken og raskt melde fra til kommunikasjonsfolkene på operasjonelt og strategisk nivå. Taktisk kommunikasjon i dissonans med den overordnede strategien og strategisk kommunikasjon har ofte en kraftig negativ effekt.

Er vi forberedt?

Det siste leddet i kommunikasjonen kan virke enklest, et skreddersydd budskap, hengt opp i den overordnede strategien – testet på målgruppen, de-konfliktet på politisk og strategisk nivå, sendt gjennom en velvalgt kanal for å nå den segmenterte og valgte målgruppen, basert på gode analyser av The Human Terrain i operasjonsområdet. Skal slike prosesser virke må det være tilstrekkelig stabskraft til å gjøre det.

God kommunikasjon fra militære sjefer kan utgjøre en forskjell, men budskapene må henge ihop med strategien. Narrativet som fortelles på bakken bør være enkelt, faktapreget og forståelig, men det viktigste er at det stemmer med strategien og det som kommuniseres fra strategisk nivå.

Sosiale medier har endret seg mye, mye handler nå om å oppleve nyheter og samtidige hendelser online sammen med andre. Det er ogsågreitåhuske påat ingeniørene bevisst har designet disse plattformene så de skal være avhengighetsskapende - her skal dopaminet flomme over brukerne når de deler, liker tweeter og re-tweeter. Sosiale medier har også endret måten krig og konflikter utspiller seg og hvordan folk flest forholder seg til dem. Har vi i Norge ressurser til å styre narrativet? Har våre soldater nok psykologisk forsvarsberedskap til å stå imot motstanderens påvirkningsoperasjoner?

Et eksempel på et «ildoverfall» i det kognitive domenet

Lenge før den militære konvoien kom frem til den støvete lille byen Dara Lam, hadde nyheten om møtet med obersten fra US Army og den upopulære lokale guvernøren seget ut i sosiale medier. Sinte lokale innbyggere hadde organisert en demonstrasjon. Deres hashtag #justice4all hadde allerede fått oppmerksomhet fra internasjonal media. Også det lokale«Fariq»terrornettverket fulgte med og brukte falske kontoer til å spre falske rapporter for å oppildne til bråk og konfrontasjoner. Men dette var bare en liten del av planen. De ville åpne ild mot amerikanerne fra den sivile demonstrasjonen. Godt posisjonerte videofotografer stod klare til å sende den blodige seansen direkte på sosiale medier via et nettverk av online proxies og botnet. Uansett utkomme av ildstriden med sivile i midten - terroristene planla å vinne det kognitive domenet.

Heldigvis fulgte også «andre egne» med på det menneskelige terrenget i operasjonsområdet-i form av det taktiske operasjonssenteret i en amerikansk brigade. Det som var i ferd med å skje online ble fanget opp, og obersten med følge avlyste møtet i Dara Lam.

Denne hendelsen fant aldri sted i virkeligheten. Kun på en øvelse i Joint Readiness Training Center i Fort Polk, som ofte fungerer som felt laboratorium for fremtidens krigføring. En av deres siste oppfinnelser er SMEIR - Social Media Environment and Internett Replication som kan simulere blogger, nettaviser og sosiale medier kontoer i et fiktivt operasjonsområde.

Det som rent faktisk hadde skjedd på bakken i dette scenariet ville ha vært sekundært i forhold til det som alt låtil rette for,skulle gå viralt. Er vi forberedt til å kunne avsløre slike ting? Er vi i Norge forberedt på åkunne håndtere eller kontre noe slikt?

Sosiale medier som kamparena

I boken«LikeWars - The weaponization of Social media», oppsummerer forfatterne fem kjennetegn på sosiale medier som kommunikasjonsarena i dagens konflikter.

  1. Internett og dets sosiale medier har skapt en varig og stabilt kommunikasjonsplattform i alle konflikter.
  2. Internett er blitt en viktig arena for kamp og krig. Amerikanerne bruker et ord som weaponization. Kampen står i sosiale medier om din oppmerksomhet, engasjement og mening.
  3. Denne kamparenaen bør endre vår måte å tenke informasjon på. Finnes det ikke bilder av hendelsen «har den ikke skjedd», og finnes det masse bilder av ‘hendelsen’ trenger den ikke å ha skjedd i virkeligheten - så lenge folk tror det skjedde.
  4. Krig og politikk har aldri vært så sammenfiltret. I Cyberspace er både politikk og militære konflikter vunnet med de samme metodene. Hva som faktisk skjer på bakken kan ofte være underordnet. Spesielt om vi ser på hva som blir «etterlatt inntrykk» hos publikum.
  5. Vi er alle en del av slaget/kampen. Vi er daglig omgitt av en rekke aktører som kjemper en kamp om oppmerksomheten og narrativet Enten dette er russiske eller ukrainske styrker eller ISIS og irakiske regjeringsstyrker.
  6. Både sentralt styrte påvirkningsoperasjoner, og uorganiserte grasrotinitiativ fra vanlige borgere er aktive i en og samme konflikt.

For militære styrker og staber i hovedkvarterene er det første og kanskje viktigste steg å ta denne nye kamparenaen på alvor.

Kommunikasjon er en integrert innsats

Under den kalde krigen hadde vi amerikanernes Active Measures Working Group som samlet alt fra diplomater, spioner, medier og akademikere - som i fellesskap skulle møte subversjon fra KGB.I dag har militære staber på høyere nivå avdelinger innen «Joint Effects» som jobber med kommunikasjonsdomenet.

StratCom-prinsipper er definert i NATOs Military Policy on Strategic Communications (MC 0628) de er like både for handlinger av kinetisk og ikke-kinetisk art. De følgende er spesielt viktige for StratComs forhold til Joint Effects:

  • Kommunikasjonen er drevet frem fra budskapet, politikken og strategien bestemt på politisk nivå og militær strategisk nivå. Dette prinsippet sikrer at alle aktiviteter utføres basert på politisk og militær autorisasjon.
  • Ord og handlinger må være på linje. Det må være sammenheng i hva vi sier og det vi gjør.
  • Kommunikasjon er en integrert innsats. Det må være klart at kommunikasjon ikke er noe isolert fra annen militær virksomhet, men en integrert innsats som involverer militære sjefer og soldater på alle nivåer. Det er med andre ord mye kommunikasjon i et omfattende artilleriangrep.
  • Fokus på å oppnå de ønskede effekteneer faktisk det grunnleggende prinsippet for Joint Effects. Det handler om operative effekter,utviklet av operasjonsplanleggere i en fellesoperativ ramme og godkjent av styrkesjef. Målet er å støtte definerte operasjonelle mål.
  • Ikke dødelig kapabiliteter ( ikke-kinetiske), når integrert og synkronisert med dødelige kapabiliteter, gi en militær sjefet stort utvalg av verktøy for å oppnå ønskede effekter. Kommunikasjon er et verktøy på lik linje med artilleri-ild.

StratCom er i NATO-sammenheng overbygningen for alle kommunikasjons-fagfeltene og metodene, og bør derfor ha sin plass i planprosessene og stabsorganiseringen innen Joint Effectsog ikke-dødelige aktiviteter for å oppnå ønskede effekter.

Integrering og synkronisering av dødelige og ikke-dødelige, kinetiske og ikke-kinetiske aktiviteter må identifiseres så tidlig som mulig, fortrinnsvis i den operative planleggingsprosessen. Skal vi bruke artilleri eller kommunikasjon for å oppnå målene for denne operasjonen?

Gamle gode Carl von Clausewitz med sine konsepter som«fog of war» og «friksjon» ville sikkert ikke hatt noen problemer med å forstå krig i informasjonsdomenet. Å vinne en krig er ofte avhengig av å finne og nøytralisere motstanderens (strategiske) tyngdepunkt. Dette tyngdepunktetkan være politisk støtte, støtte og forståelse i opinionen eller kampviljen hos soldatene på bakken.

Det er det kanskje ikke bare nok med et godt team av «presseoffiserer» som holder dialogen med media? Kanskje trenger vi egne stabsoffiserer på alle nivå som forstår hvordan krig i det kognitive domenet foregår og kan sørge for at dette gjenspeiles i operasjonsordre, planprosesser og stridsledelse?

Foto: Shutterstock