Volodymyr Zelenskyy har vist oss at en nasjons politiske lederskap er avgjørende når en nasjons eksistens er truet. Et fast og tydelig politisk lederskap kan mobilisere, stålsette og herde en hel nasjon. Det kan være en samlende kraft som gir mening når det røyner på og når vanskelige valg må tas. Lederskap er å gå foran og vise vei. Det er å prioritere det viktigste og gjøre det som kreves. Når en nasjon trues er forsvarsviljen hos det politiske lederskapet begynnelsen på seier, der fraværet er garantien for undergang. Volodymyr Zelenskyy kommer til å få sin egen plass i historien blant giganter hvis personlige kraft og lederskap har vært avgjørende i historiske skjebnetider. Han er Ukrainas svar på Winston Churchill som snudde håpløshet og defaitisme til tro og seiersvilje.
Churchill erkjente at det er ikke er noen alternativer til et liv i frihet. Da fremstår den politiske veien klarere og valgene enklere. Churchills personlige mot og ukuelige vilje til å stå opp mot ondskap, sørget for at ettertidens europeiske generasjoner har fått leve i selvstendige nasjoner bygget på frihet, lov og rettferdighet. Hva en fremtid under hakekorset ville betydd for Europa ser vi konturene av i dagens okkuperte Ukraina. Churchills valg var ganske enkelt. Var friheten og selvstendigheten umistelig eller var man villig til å risikere alt?
Winston Churchill var klippen som mot alle odds ledet Europa ut av det dypeste mørket. Sammen med Storbritannia erkjente USA at friheten er en dimensjonerende verdi som overprøver alle andre samfunnsmål. Da den var truet var den styrende for alt annet staten foretok seg. De britiske og amerikanske samfunnene ble snudd på hodet og alle deres krefter ble satt inn i kampen for å beseire ondskapen. Med noen unntak gikk Norge til sammenlikning forholdsvis uberørt gjennom krigen. Vi fikk freden og friheten servert på et sølvfat av andre nasjoner som ikke tok friheten for gitt.
Zelensky representerer noe som er sjeldent forekommende blant politikere. Han er ydmyk, folkelig og selv-uhøytidelig, men samtidig fremtredende og kompromissløst lojal mot det han tror på. Han er krystallklar på hva som kreves, og vil absolutt ikke hestehandle om det som betyr mest. Han krever av seg selv det samme som han forventer av sine landsmenn. Kort og godt «hel ved».
Ledere fra hele verden reiser i flokk til Kyiv for å vise støtte og sole seg i glansen av en leder som de knapt forstår, og som de færreste kan måle seg med. Hans fasthet og handlekraft innbyr til respekt som gir Ukraina sympati og støtte der politisk handlingslammelse og avmakt ville gitt dem ingenting.
"De som ikke kjenner historien er skjebnebestemt til å gjenta den. Det eneste som skal til for at ondskapen skal seire er at gode mennesker gjør ingenting." -Edmund Burke, politisk filosof, 1729-1797.
Dagens sikkerhetspolitiske krise er ikke kommet som en overraskelse. Samtlige statlige institusjoner som leverer trusselvurderinger, sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske analyser og faglige råd har siden 2014 levert en nærmest lineær beskrivelse av et tiltagende trusselbilde som har ført oss frem til dagens krise. Fra politisk side er beskrivelsene hele veien blitt møtt med utsettelsesadferd manglende tiltro til fagfolket.
At «Kongen er naken» er åpenbart for de fleste som har fulgt med, men både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre har hatt skylapper på og sett en annen vei. De vil intenst ikke ta den politiske konsekvensen av de entydige situasjonsbeskrivelsene.
De har satset alt på at andre land skal garantere for vår sikkerhet, og norsk sikkerhetspolitikk har konsekvent hatt som målsetting å være bedre bestevenn med USA enn andre allierte. USA har en utenlandsgjeld på over en million norske kroner pr. innbygger, der Norge har en formue på 2,7 millioner kroner pr. innbygger. Likevel mener våre statsledere at USA skal bære byrden av vår sikkerhet før vi selv har gjort det som står i vår egen makt.
Det amerikanske demokratiet skjelver i sine grunnvoller, og det er bare tre år siden hele Vesten trakk et lettelsens sukk over at det amerikanske samfunnet besto som et noenlunde fungerende demokrati. Donald Trump høster applaus og gehør i brede lag av det amerikanske folket for sitt argument om at Europa må bære en større del av kostnaden for sin egen sikkerhet. Og fremst i rekken av snyltere på det amerikanske folkets urokkelige frihetsidealer - er nettopp Norge.
Fra 24 februar 2022 til 24 februar 2023 sto USA for 47,3% av all støtte til Ukraina (finansielt, humanitært og militært), der resten av verden altså sto for de resterende 52,7%. Mellom 2014 og 2022 var USA nesten alene om å støtte Ukraina. Andre vestlige politikere var ikke spesielt opptatt av Ukrainas sikkerhetspolitiske behov. De var for det meste opptatt av seg selv.
I en sikkerhetspolitisk situasjon der det amerikanske demokratiet rakner, eller der USA har nok med å håndtere Kina, er det ikke svært sannsynlig at europeiske nasjoner vil prioritere å bidra med egne svært begrensede forsvarsressurser til Norge. Særlig ikke hvis trusselbildet er bredt og geografisk uklart. NATOs sikkerhetsgaranti står og faller på USA. Sympatien for Norges manglende forsvarsinvesteringer er ikke spesielt stor i Europa.
I sju år, fra 2005 til 2012, var Jonas Gahr Støre utenriksminister i Norge, med ansvar for den utenrikspolitiske forståelsen som danner grunnlag for vår sikkerhets- og forsvarspolitikk. Det var perioden der vi gjorde skjebnesvangre politiske veivalg og prioriteringer som har ført oss frem til dagens sikkerhets- og forsvarspolitiske krise. I ettertid har Jonas Gahr Støres verdensforståelse implodert. Og nå skal mannen som bærer en stor del av ansvaret føre oss ut av krisen han selv har ført oss inn i.
Erna Solberg fulgte opp som statsminister fra 2013 til 2021, da hun trosset fagmyndighetenes advarsler og situasjonsforståelse. Som statsminister brukte hun alle Høyres landsmøter til å redusere og argumentere mot et bredt partiflertall for å gi Forsvaret det de trengte for å møte trusselbildet. For demokratiet er det alvorlig og farlig. Til sammen setter Solberg og Støre demokratiet sjakk matt. Velgerne har ingen sikkerhetspolitiske alternativer.
Vår Statsminister hasteinnkalte til pressekonferanse den 2. mai, dagen før Forsvarskommisjonen skulle overlevere sin rapport, og presenterte stolt at regjeringen hadde vedtatt en plan for å innfri NATOs mål om 2% av brutto nasjonalprodukt BNP til forsvar. Et mål som medlemslandene vedtok i 2013 basert på et trusselbilde som i dag er mer enn ti år gammelt.
Så sent som den 10. februar innrømmet regjeringen at Norges forsvarsinvesteringer lå på 1,34 prosent av BNP, eller 0,66 % av BNP etter NATOs mål. Gapet mellom Norges forsvarsinvesteringer og NATOs mål utgjorde hele 32 milliarder kroner årlig, men til pressekonferansen hadde regjeringen regnet litt igjen og kommet frem at i 2026 ville gapet bare være 11 milliarder kroner – og at dersom vi hadde en årlig økning på 3,4 milliarder kroner frem til 2026, ville NATO-målet være nådd. Hele seansen kunne vanskelig forstås som noe annet enn et forsøk på å komme Forsvarskommisjonen i forkjøpet og kuppe deres konklusjoner.
Dagen etter, den 3. mai, leverte Forsvarskommisjonen en sjokkerende brutal beskrivelse av situasjonen for vårt forsvar, og hvordan vi har stilt oss sikkerhetsmessig. Det burde resultert i et politisk jordskjelv.
Kommisjonen beskrev et forsvar som ikke virker og som er ute av stand til å forsvare oss. Den anbefalte en dobling av forsvarsbudsjettet, og understreket gjentatte ganger at situasjonen er alvorlig – og at det haster å gjøre noe. Kommisjonsrapporten ble sak nummer sju på NRK Dagsrevyen, og ble tildelt to minutter. På Dagsrevyen 21 var saken nummer åtte og dreide seg mest om lokalpolitisk jubel i Bardu.
Erna Solberg, som forkastet forsvarssjef Haakon Bruun Hanssens fagmilitære anbefalinger i 2019 og vedtok den inneværende Langtidsplanen for Forsvaret, ble ikke av noen i media konfrontert med at kommisjonen hadde sablet ned troverdigheten av planen hun eier.
Situasjonsforståelse er grunnlaget for all beredskap, men hverken Støre eller Solberg ble spurt om de i det hele tatt deler Forsvarskommisjonenes situasjonsforståelse. Ingen i media har spurt dem om de erkjenner risikoen som ligger beskrevet i rapportene, og hvilken risiko de er villige til å ta sikkerhetspolitisk. Gapet mellom det anbefalte og det vedtatte investeringsnivået er formidabelt. Vet de noe som fagfolket ikke vet, eller erkjenner de ganske enkelt ikke risikoen?
Jonas Gahr Støre hadde funnet det passende å være i Finland når rapporten ble utgitt. Dagen etter var han tilbake, men da var fokuset i NRK Dagsrevyen utelukkende Arbeiderpartiets landsmøte. Erna Solberg sitter muse stille. Hun vet utmerket godt hva hun har å svare for. Med unntak av noen enkeltstående kommentarer og kronikker, ble det ingen debatt. Fredrik Solvang i NRK var mer opptatt av trivialiteter som striden i idrettsstyret og bunader til 17. mai.
Kommisjonens NOU ble lastet ned 20 000 ganger i løpet av halvannen uke, noe som sprenger alle grenser for tidligere offentlige utredninger. Det er åpenbart stor interesse - bare ikke i media eller blant norske politikere. Kommisjonens leder Knut Storberget sier beskrivende at det alvoret som preger politikken i resten av Europa ikke er gjenkjennelig i Norge.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt møtte på NRK Dagsnytt 18 den 30. mai, i forkant av NATOs utenriksministermøte, der redaksjonen hadde rullet inn utenrikssjef Sigurd Falkenberg Mikkelsen. Huitfeldt ble spurt hva det innebærer for Norges del at NATO krever at medlemslandene må jekke opp forsvarsinvesteringene kraftig.
Huitfeldt svarte at regjeringen allerede hadde vedtatt en plan for å innfri NATOs 2%-mål, og at det ville bety en styrking av Forsvaret. Og det var det. Det hele fremsto fordummende og var flaut å være vitne til. NRK gjør ikke jobben sin. De kritiserer ikke makten. Folket forblir uinformert, og politikerne får cruise videre.
Vi er i en ny sikkerhetspolitisk tid som krever en ny politikk og et nytt politisk lederskap. Norsk politikk er full av politiske talenter der mange gir utrykk for et sikkerhetspolitisk gangsyn som reflekterer at de har innsett alvoret og er villige til å ta de politiske grep som kreves. Men posisjonene blokkeres av politikere med politiske løsninger som er utgått på dato, og som er farlige for Norge.
Nordmenn er blitt så selvopptatte at vi ikke bryr oss om annen politikk en den som er viktigst for oss selv. Politikerne svarer med å prioritere politikkområder som favoriserer deres egen tilgang til makten. Men Norges forsvar handler ikke om ”meg”, det handler om ”oss”. Ungdommen vi sender ut i Kongens klær lærer at friheten og Norges selvstendighet er større enn dem selv - om det så gjelder å ofre selve livet. Hvorfor stilles det andre krav til forsvarsvilje hos vår ungdom enn til den politiske ledelsen som i krise og krig skal lede dem?
Hvorfor lar media våre politiske ledere slippe unna med sikkerhetspolitisk ansvarsløshet når det er veien mot undergang – der ansvarlighet og besluttsomhet er selve garantien for vår frihet og selvstendighet? Hvor plasserer våre politiske ledere seg på Zelenskyy-indeksen? Er de virkelig villige til å risikere alt? Det er helt ufattelig at de tør. Kan en statsmann eller kvinne være vennlig å reise seg?
Foto: Regjeringen.no/Serge Nykyforov
