Familien er Forsvarets tause styrke. Når støtten til dem kuttes, svekkes ikke bare familiens utholdenhet – men Forsvarets beredskap og egen evne til å beholde personell.
«Du har ingen idè om hvor mange bursdager vi har feiret uten ham», sa en partner til meg nylig. Hun hadde stått alene gjennom utallige høytider, foreldremøter og sykedager – mens partneren var på øvelse, opptrening eller operasjon. Hverdagen gikk videre hjemme, men alltid med en viktig person fraværende. Dette er et bilde som går igjen: Familien følger, bærer og tilpasser seg – ofte i stillhet.
Som familierådgiver i Forsvaret, og med lang erfaring selv som medflytter, ser jeg konturene av en utvikling vi bør være urolige for. Familieivaretakelsen i Forsvaret er på vikende front. Støttefunksjoner kuttes. Familiekoordinatorer forsvinner. Tiltak som tidligere skapte fellesskap og forutsigbarhet, fjernes.
Dette skjer til tross for at vi vet hvor viktig familiene er for Forsvaret.
Et forsvar uten bunnplanke
Vi har hørt det før: Forsvarets viktigste ressurs er menneskene. Men disse menneskene lever ikke i et vakuum. De lever i familier – og familiene bærer en stor del av belastningen ved et yrke med høy grad av uforutsigbarhet, pendling og fravær.
Når vi kutter i tiltakene som holder disse familiene oppe, mister vi ikke bare støtten rundt den enkelte ansatte. Vi svekker en sentral bunnplanke i hele forsvarssystemet.
For Forsvaret er et system. Det samme er familien. Og disse systemene henger tett sammen. Når det ene svekkes, rammes det andre.
Kunnskap vi velger å overse
Gjennom flere forskningsrapporter – blant annet fra Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS)– vet vi at årsaken til at mange velger å slutte i Forsvaret, handler om belastninger knyttet til familieliv og privatliv. I en undersøkelse blant veteranfamilier (NKVTS, 2023) fremkommer det at de som ble igjen hjemme, ofte kjente på større belastninger enn den som ble sendt ut.
Dette er ikke et angrep på Forsvarets oppfølging av sine egne. Den er god, og skal fortsette å være det. Poenget er at familien, – den som ikke bærer uniform – står igjen uten struktur, uten støtte, uten tilstrekkelig ivaretakelse. Det gjelder ikke bare under internasjonale operasjoner, men i hverdagen under nasjonal tjeneste – hvor små, langvarige belastninger kan tære mest.
Likevel har Forsvaret i senere tid fjernet mange av de lokale familiekoordinatorene, og flere støttetiltak er trappet ned. Ironisk nok gjør vi det samtidig som vi prøver å forlenge tjenestetiden til personell. Her skurrer det.
Resiliens er ikke bare et ord
I psykologien omtales resiliens som evnen til å møte motgang og komme styrket tilbake. Det er et begrep som passer Forsvaret godt. Men resiliens utvikles ikke i isolasjon. Den bygges i relasjoner, i fellesskap, i systemer som ser og støtter.
Når vi fjerner strukturer som skaper trygghet og fellesskap for familiene – som fellessamlinger, lokale møteplasser og koordinatorfunksjoner – river vi vekk det som bygger opp evnen til å tåle belastning over tid.
Det handler ikke om luksus eller velferd. Det handler om bærekraft.
Hvorfor dette angår hele Forsvaret
I Hærens planverk (2023–2034) løftes livsfasepolitikk frem som et viktig tiltak for å øke ståtid. Det er klokt. Men det hjelper lite hvis det ikke følges opp med praktiske og lokale støtteordninger.
Familien er ikke en ekstern størrelse som vi kan heie frem i festtaler, men en reell del av Forsvarets operative bæreevne. Uten familien vil mange ansatte ikke klare å stå i den lange, uforutsigbare og krevende tjenesten.
I møte med dagens geopolitiske uro, med høy beredskap og store krav, har vi ikke råd til å overse dem som gjør det mulig for den ansatte å stå i tjenesten: familien.
Tid for å snu
Dette er ikke et forsøk på å idealisere familien. Den er sammensatt og ulik. Noen klarer seg godt, andre ikke. Men fellestrekket er at belastningen er reell – og at god støtte kan gjøre en avgjørende forskjell.
Det er ingen skam å snu. Det er heller ingen svakhet å anerkjenne at familiene må løftes tilbake i fokus. Ikke som en myk verdi, men som en helt nødvendig del av Forsvarets utholdenhet og kampkraft. Vi trenger et organisatorisk ledd mellom avdelingene og familien, som knytter systemene tettere sammen.
Hvis vi vil ha robuste ansatte, må vi også støtte systemet rundt dem.
Foto: Onar Digernes Aase / Forsvaret
