Jeg mener at den vedtatte opprustningen av Forsvaret går for tregt, og at det i for liten grad debatteres hvordan mangel på personell vil påvirke den sivile befolkningen. Derfor ønsker jeg å sette i gang en debatt om hvordan vi utdanner soldater i fred sett i forhold til hvordan det kanskje kan gjøres i krigstid. Gjennom debatt får man ny innsikt, og hensikten med teksten er å få folk til å tenke nytt, og bidra til en debatt om temaet.
Opprustning av militær infrastruktur krever store økonomiske ressurser, men også menneskelige ressurser i form av personell. Vedtaket om etableringen av en mobiliserbar brigade som Brigade Sør er et godt eksempel på hvordan vedtatt militær opprustning er avhengig av store mengder personell (Hæren får to nye brigader.) Opprettelse av Brigade Sør er et bra tiltak, men den dukker ikke opp av seg selv. Bortsett fra det som kan kjøpes for penger, krever det enorme menneskelige ressurser å bygge opp en ny brigade – særlig til opplæring.
Repetisjonstjeneste vil nok gjennomføres som i Heimevernet, men hvordan havner man i Brigade Sør i utgangspunktet? Ifølge Folk og Forsvar Verneplikten i utvikling - Folk og Forsvar kalles det inn omtrent 4500 inn til HV etter endt førstegangstjeneste hvert år. Dette tilsvarer omtrent en brigade avhengig av hvordan den settes opp. Teoretisk sett kunne man bygd opp Brigade Sør ved å «stjele» et helt HV kull, men her byr det på problemer. Tar man fra HV mister dem sine, og vi er like langt. Som vi ser, handler tempoet i opprustningen om hvor mange vi får gjennom grunnutdanningen. Skal vi bygge opp en ny brigade må dermed antall som skal inn til førstegangstjeneste øke tilsvarende. Dette er selvfølgelig noe som er tatt høyde for, men hvor rask skjer det? Per nå ser det ut som det blir frem mot 2036 (Forsvarsministerens innledning ved fremleggelsen av ny langtidsplan for forsvarssektoren - regjeringen.no) noe som først er om 11 år. Dette virker ikke tilstrekkelig avskrekkende, tatt i betraktning hvordan Russland mobiliserer.
Denne utviklingen gjør at vi blir hengende etter den militære utviklingen i forhold til våre naboland. Samtidig som vi skal bruke over 10 år på å bygge opp Forsvaret, har vårt naboland Russland ført krig mot sitt naboland Ukraina siden 2022. Vi har diskutert, bevilget penger og sendt våpen, men det virker ikke som alvoret har satt seg i befolkningen. Så lenge det ikke gjør det, blir det også vanskelig å få støtte til de nødvendige tiltakene for å styrke Forsvaret i tide. Enkelte kilder antyder at Russland kan være klare til å angripe allerede i 2029, og med dagens tempo i opprustningen ser det ikke lovende ut for vår del. Derfor må vi handle raskt og effektivt, både for å styrke forsvarsevnen og for å vise resten av samfunnet at vi faktisk er i stand til å omstille oss når det virkelig gjelder.
En tilstrekkelig rask opprustning er en forutsetning for avskrekkende effekt. Hva skjer om det blir krig før 2036? Da har vi ikke folk nok. Hva skjer om det blir tap av personell? Da ha vi enda færre. Hvem utdanner soldatene? Dem som er opptatt med å kjempe i 1. linje. Vi har med andre ord et system hvor det er den stående hæren som trener opp soldater til både HV og reservestyrkene. Vi må faktisk være i stand til å trene opp soldater i en krigssituasjon, på samme måte som i Ukraina. Da nytter det ikke å utdanne soldater i de avdelingene som settes direkte inn i kampene, da dem har andre ting å tenke på. Akkurat derfor er det så viktig at både Brigade Sør og HV enten for seg selv eller sammen utdanner sine egne styrker. Da sikrer vi at dem er trent på det dem skal, og at tilgangen på soldater ikke stopper dersom Hæren enten sendes i strid, eller is større grad profesjonaliseres.
Tiden vi bruker på å sette opp den enkelte avdeling kritisk for å oppnå en avskrekkende effekt. Dette er et problem som vil melde seg uansett krigssituasjon. Som nevnt er systemet lagt opp til en 12 måneders utdanning, noe som ikke er aktuelt dersom fienden står på dørstokken. I Ukraina mobiliseres det flere hundre tusen (Det ukrainske militæret ber om mobilisering av nesten 500.000 – Siste nytt – NRK), man kan anta at det krever enormt mye logistikk for å få dette til. Å få dette til i Norge samtidig som hele utdanningsstrukturen er i strid går ikke, derfor må vi tenke annerledes.
Skal vi bygge opp Forsvaret i en krigssituasjon må det skje mye raskere enn i dag. Et alternativ er å redusere tjenestetiden til fem ukers komprimert rekruttjeneste. På den tiden kan man lære grunnleggende skyting, stridsteknikk, sanitet, samband og militær disiplin. Med en slik modell kan vi på to år utdanne ti ganger så mange soldater som i dag – og få fylt strukturen. Det vil også sende et kraftig signal både innad og utad om at vi mener alvor. Kvaliteten vil naturlig nok være varierende, men volum er også viktig – vi trenger soldater til objektsikring, patruljering, veisperringer og synlig tilstedeværelse. Slike oppgaver krever ikke lang opplæring, men god ledelse. Og med dyktige befal og offiserer kan man få mye ut av personell med begrenset trening. Problemet er at vi ikke har infrastruktur, og kun begrenset erfaring med slike raske mobiliseringer. Unntaket er operasjon Interflex (Operasjon Interflex og operasjon Gungne - Forsvaret) som har klart å utdanne over 7000 soldater på to år. Derfor er det så viktig at vi har kapasiteter i det norske forvaret som er trent på og i stand til å mobiliserer og utdanne store styrker på kort tid dersom situasjonen tilsier det.
«Under pressure, you don’t rise to the occasion; you sink to the level of your training»
Sitatet over skal visnokk komme fra Navy Seals, og handler om at det er trening og erfaring som legger grunnlaget for hvordan man presterer under press. Akkurat derfor bør det vurderes om Brigade Sør bør opprettes på raskt i fredstid, nettopp for å forberede oss på krigstid. Ved å bygge opp Brigade Sør på et år blir vi bedre rustet til en større mobilisering i senere tid. I tillegg viser vi handlekraft ovenfor våre egne innbyggere, allierte og ikke minst- motstandere. Dette vil selvsagt kreve motiverte soldater og befal. Men ved å gjøre det til et tidsavgrenset prosjekt på ett år, med god lønn og tydelige rammer, gir vi folk forutsigbarhet. Det blir en innsats som vil bli husket – og skrevet inn i historiebøkene.
Utdanning av soldater i krigstid er kritisk for å opprettholde stridsutholdenheten, og her bør vi se til Ukraina. Skal man bygge opp Hæren i rekordfart bruker man opp mye av ungdommen. Snittalderen blant soldatene i Ukraina er rundt 40 år, og vi bør også være forberedt på å kalle inn dem som ikke har vært inne til førstegangstjeneste for å spare de unge (Ukrainske soldater ved fronten er i gjennomsnitt over 40 år – Urix). Et annet moment som også må ses i lys av dette, er alle dem mellom 44 og 60 som har tjenestegjort i Forsvaret. Dette utgjør blant annet noen kull fra slutten av den kalde krigen. Dette er soldater som har erfaring, og som langt i fra er for gamle til å kunne stride hvis det er behov for dem. Spørsmålet er da om dem skal kalles ut til sitt respektive HV distrikt etter hvert som folk dør, eller om dem skal innrulleres i en egen avdeling med oppgaver tilpasset alder og militær erfaring? Dette er bare løse tanker fra min side. Uavhengig av hvordan man løser det, så må man ha et system som er i stand til å mobilisere og utdanne relativt store styrker på kort tid.
Med en begrenset økonomi må man prioritere, også Forsvaret. Et viktig spørsmål er hva vi faktisk utdanner folk til. Skal man bruke ett år på å lære noen å kjøre stridsvogn, for så å sette dem til å bemanne en veikontrollpost? Selvsagt ikke. Derfor bør Brigade Sør, på lik linje med Heimevernet, utdanne soldatene selv – tilpasset de konkrete oppdragene de skal løse. Slik får man maksimalt utbytte av både tid og ressurser.
Vil det være krevende? Absolutt. Dersom forsvarsviljen i befolkningen tilsvarer dugnadsånden, blir det utfordrende å få folk til å sette fem uker til side – fra familie, venner og sofa. Når granatene faller, vil nok mange først ta til oppslagstavlene på Facebook for å klage på at hundene blir skremt, at strømmen har gått, eller at bensinen er dyr. Men hvis vi klarer å få folk til å forstå at Norge i dag står omtrent der vi sto i 1935, på kanten av en verdenskrig, så kan kanskje alvoret synke inn. Fem uker er en liten pris å betale for å unngå krig – og det gir oss også muligheten til å ta et bevisst valg om hvilken side av historien vi vil stå på. Vi står overfor et valg – og vi må ta det nå. Mitt bidrag starter med denne teksten, hvor jeg ønsker å skape diskusjon. Som HV-offiser vet jeg at jeg vil stå i første linje når konflikten kommer, enten jeg vil eller ikke. Derfor forbereder jeg meg som best jeg kan, og jeg håper samfunnet er villig til å gjøre det samme.
Foto: Hannah Sæbø-Thoresen
