Henrettelser og endrende norm

I en video som spredde seg på sosiale medier, ser man tre ukrainske soldater løpe ut av en liten murbygning. Med hendene i været er de nå fullstendig omringet av russiske tropper (Vorobiov 2024). Mens de nå ligger på bakken, ubevæpnet, og per definisjon er krigsfanger, blir et automatgevær avfyrt mot dem alle tre. Denne hendelsen er bare én av flere henrettelser av ukrainske krigsfanger i den pågående invasjonen av Ukraina, men i 2024 har antallet hendelser, som er ulovlige i henhold til Genève-konvensjonen, økt drastisk (Vorobiov 2024) (Bailey, et al. 2024). Denne artikkelen søker å svare på i hvilken grad økningen i ukrainske henrettelser kan tilskrives et skifte i russisk politikk.

Selv om Russlands behandling av soldater, både egne og motstanderens, lenge har blitt kritisert, legger enkelte ukrainske myndighetspersoner skylden for økningen i henrettelser på slagmarken på den russiske statens politikk, og hevder at det er en bevisst statlig handling (RadioFreeEurope 2024). Puslespillet dreier seg altså om hvorvidt de økte henrettelsene faktisk gjenspeiler et skifte i russisk krigsdoktrine, med sikte på å påvirke situasjonen på bakken - eller om det er andre faktorer som påvirker disse handlingene, som for eksempel russisk tap av kontroll over slagmarken eller manglende trening blant soldatene. En forståelse av dette er nødvendig for å kunne tolke Russlands atferd og for å kunne vurdere hvilke implikasjoner slike handlinger har for internasjonale normer i moderne krigføring, ikke minst hva vi eventuelt skal forberede egne soldater på. 

For å svare på dette må det først redegjøres for sentrale begreper som krigsfanger, de internasjonale lovene som omgir det, samt kort redegjøre for konteksten for krigen fra 2022-2024. Deretter vil artikkelen gi en oversikt over noen få av de mange tilfellene av henrettelser på slagmarken i denne konflikten, og vurdere om det har utviklet seg en «shoot-to-kill»-politikk overfor krigsfanger i det russiske militæret. Konklusjonen vil slå fast at det finnes få bevis som direkte knytter de økte henrettelsene av krigsfanger til en statlig politikk, men at mangelen på straff og den åpenbare billigelsen gjennom russiske medier tyder på at det allerede finnes en kulturell aksept.

Terminologi og bakgrunn

24. februar. 2022 invaderte Russland Ukraina med en styrke på rundt 100 000 soldater. Det som mange militære analytikere trodde ville bli en rask seier for russerne, ble en langvarig mellomstatlig krig som i skrivende stund løper sitt tredje år (BBC 2024). Krigen har så langt vært preget av flere hundre tusen døde på begge sider, sivile inkludert, og det er lite som tyder på at krigen nærmer en slutt, selv med gjentatte amerikanske forsøk på fredsavtaler i regi av Trump-administrasjonen.

I løpet av krigen har det vært flere massive utvekslinger av soldater som er tatt til fange av motparten. Den nyligste avtalen mellom partene gjort i Tyrkia inngår at 1000 krigsfanger fra begge sider skal utleveres(Melkozerova 2025). Når disse soldatene blir tatt til fange av motparten, får de status som krigsfanger, slik det er nedfelt i folkeretten. Krigsfanger er et begrep som omfatter et sett med rettigheter som er utledet av Genève-konvensjonene, der det heter at disse er «medlemmer av de væpnede styrkene til en part i konflikten, så vel som medlemmer av militser eller frivillige korps som utgjør en del av slike væpnede styrker». (OCHA 1949). Kritisk del av denne konvensjonen er at denne retten inntrer i det øyeblikket de stridende har «falt i fiendens makt» (Kahn 2018, 9). Det er også viktig å merke seg at artikkel tretten i konvensjonen slår fast at den staten som har ansvaret for fangene, er ansvarlig for å behandle dem humant, og at den internerende makten heller ikke har lov til å forårsake deres død eller utsette dem for alvorlig helseskade, ettersom dette vil være et brudd på konvensjonen (OCHA 1949). Rapporter om mishandling av krigsfanger både fra ukrainsk og russisk side er det lite mangel på, og sannsynligheten for at det finnes vesentlig mørke tall, også her på begge sider, er høy (OCHA 2024, 7, 12). Det er imidlertid viktig å merke seg at det som ser ut til å være tilfelle, ifølge FN-rapporter, er at mishandlingen av ukrainske krigsfanger er av en mye mer systematisk grad enn av russiske krigsfanger i Ukraina (OCHA 2024, 11) (Hout 2022, 68).

Oversikt

På grunn av konfliktens pågående og spesielt hendelsenes nylige karakter, baserer dette dokumentet seg på grått materiale, slik som nyhetsorganisasjoner, ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) og FN-rapporter. Disse kildene gir viktig og oppdatert informasjon som ennå ikke er fullt ut fanget opp av akademia, men artikkelen vil supplere disse kildene med akademiske publikasjoner der det er relevant. For å bekrefte nødvendigheten av mer forskning på dette feltet, kan Russlands økte bruk av dokumentert systematisk mishandling av ukrainske soldater, spesielt gjennom bruk av henrettelser, representere et skifte i hvordan russiske soldater har fått ordre om å utføre krigen. Essayet vil nå se på noen av de siste tilfellene av henrettelser utført av russiske soldater for å illustrere hvordan mange av disse sakene har foregått. Dette er hendelser som har blitt dokumentert enten ved hjelp av droneopptak, vitner eller en kombinasjon av begge.

 Januar 2024

Tre mannlige ukrainske soldater ble tatt til fange av russiske styrker. Et vitne på stedet fortalte at to ukrainske soldater ble henrettet «på stedet» da de overga seg (OHCHR 2024, 13). En tredje ukrainer ble henrettet etter å ha blitt skadet under tvungen minerydding, beordret av den russiske soldaten (OHCHR 2024, 13).

29. februar 2024

I en video som OHCHR (Office of the High Commissioner for Human Rights) har fått tak i, vises tre tilfangetatte ukrainske soldater på knærne med hendene på hodet (OHCHR 2024, 13). På 15-20 meters avstand ser man røyk fra de russiske troppenes geværer, etterfulgt av at ukrainerne faller til bakken. Videoen viser deretter en av de russiske soldatene som går mot den nå døde mannen og skyter ham igjen (OHCHR 2024, 13).

19. februar 2024

I en video lagt ut på sosiale medier-appen Telegram ser man to ukrainere komme ut av en skyttergrav, skadde, ubevæpnede og med hendene hevet (Human Rights Watch 2024). Tre russiske soldater nærmer seg og åpner ild mot alle de tre ukrainske soldatene. Dette etterfølges av at «Den russiske soldaten lader om og skyter ytterliggere skudd mot alle de tre ukrainske soldatene, mens en annen soldat skyter mot en av de to ukrainske soldatene som fortsatt ser ut til å være i live». (Human Rights Watch 2024).

Videos show alleged Ukrainian prisoners of war executed by Russian soldiers

Multiple videos show the men’s last moments, as they kneel or lie on the ground with their hands on their heads or behind their backs.

Centre for Information Resilience

CNN publiserte mai 2025 et drone-opptak og radiokommunikasjon som viser samtlige ukrainske soldater på bakken, ubevæpnet etterfulgt av henrettelser av samtlige soldater utenom offiseren (Walsh, et al. 2025). Hele seks ganger blir ordren om å henrette alle utenom den Ukrainske offiseren gitt. Liknende opptak er også funnet tidligere i krigen. Tilfellene nevnt her er bare noen få av de mange rapporterte tilfellene av henrettelser i frontlinjen, og de illustrerer klare brudd på internasjonal humanitærrett (Hout 2022, 69). Videre gjenspeiler disse tilfellene den generelle oppførselen til hvordan mange av disse utføres. Ukrainske stridende overgir seg og legger ned våpnene, ofte etter harde kamper, og russiske stridende nærmer seg de nå overgivne og åpner raskt ild, ofte på kloss hold og henretter dem (OCHA 2024) (Human Rights Watch 2024) (RadioFreeEurope 2024). 

Noen rapporter forteller også om massehenrettelser begått av russere som angivelig skal ha henrettet opptil 16 ukrainske krigsfanger i én hendelse, noe som indikerer nok et grovt brudd på Genève-konvensjonens artikkel tretten (RadioFreeEurope 2024). Ifølge den ukrainske riksadvokatens kontor har over 102 kjente henrettelser av ukrainske soldater funnet sted siden konflikten startet, dette har nå trolig økt (Vorobiov 2024). Hvorvidt disse hendelsene gjenspeiler en endring i Russlands politikk, er imidlertid vanskelig å fastslå, ettersom det ikke foreligger noen offentlig kunngjøring om en slik politikk. Men det er påfallende at hendelsene som er beskrevet ovenfor, og flertallet av de andre hendelsene, fant sted samme år (Vorobiov 2024). Faktisk fant 80 prosent av henrettelsene sted bare i 2024, og Institute for the Study of War (ISW) bemerker at disse skjer «over hele krigsteateret» og sannsynligvis blir oppfordret eller beordret direkte av russiske kommandanter (Bailey, et al. 2024) (Vorobiov 2024). Flere vitnesbyrd fra tidligere russiske soldater forteller om identiske ordrer gitt på tvers av krigsteateret gjennom hele det militære autoritetshierarkiet(Human Rights Council 2025, 14). Rapporten fra FN påpeker selv at denne gjentatte praksisen tyder på at de Russiske soldatene handler i henhold til en så kalt «shoot-to-kill»-politikk overfor ukrainske krigsfanger(Human Rights Council 2025, 14).

Den militære praksisen

En av de viktigste militære hendelsene i 2024 som kan forklare et skifte i oppførsel overfor ukrainske soldater var Ukrainas raske offensiv inn i den russiske Kursk-regionen. Her inntok flere tusen ukrainske tropper Kursk på relativt kort tid halvveis ut i 2024. Som tidligere nevnt skjedde majoriteten av henrettelsene på slagmarken siden starten av 2022 i 2024. 80 prosent av alle kjente henrettelser oppstod i løpet av Kursk-offensiven (Bailey, et al., 2024). En hendelse rapportert om og verifisert av en uavhengig Ukrainia kommisjon i 2025 viser til en død Ukrainsk soldat, dekket i blod, hvorav en spade tagget med teksten «For Kursk» er stukket inn i brystet til soldaten (Human Rights Council 2025, 13). Dersom majoriteten av hendelsene hadde funnet sted i den russiske Kursk-regionen, eller om økningen først hadde skjedd etter dette, kunne det forklare en form for hevnaksjon mot ukrainerne.

Dette ser imidlertid foreløpig ikke ut til å være tilfelle. Men en annen kjent hendelse som ble fanget i Kursk-regionen, indikerer en operasjonell prosedyre for henrettelsene, der «Et bilde tatt i etterkant av henrettelsen tyder på at russiske styrker avvæpnet, stilte opp, kledde av og skjøt de ukrainske krigsfangene - en klar indikasjon på henrettelsenes overlagte natur» (Bailey, et al. 2024).

Ved å gå gjennom flere kilder fra Institute of the Study of War, Human Rights Watch og andre uavhengige medier, ser det ut til at majoriteten av henrettelsene av russiske soldater i stedet har oppstått i Donetsk-regionen, øst i Ukraina (Bailey, et al. 2024) (Human Rights Watch 2024) (RadioFreeEurope 2024). Selv om denne regionen er preget av spesielt harde kamper, virker henrettelsene mer eller mindre vilkårlige i dette tilfellet. Hvorvidt russerne har utviklet en «shoot-to-kill»-politikk, er imidlertid vanskelig å si, selv om det virker klart at karakteren til de russiske stridende endret seg noe etter dette innfallet, ettersom flere av henrettelsene med høye tap skjedde kort tid etter (RadioFreeEurope 2024) (Vorobiov 2024).

Det er også viktig å merke seg at disse henrettelsene ikke kommer ut av intet, ettersom systematisk bruk av tortur og mishandling av fanger er vanlig i russiskkontrollerte områder (Hout 2022, 68) (Soboń, Mrozek og Gawliczek 2024, 55).

Det har blitt rapportert om mishandling, tortur og andre nedverdigende handlinger mot sivile og andre fanger i russiskokkuperte områder og at disse økte betraktelig fra begynnelsen av den russiske invasjonen i 2022 (Soboń, Mrozek og Gawliczek 2024, 56-57).  Denne artikkelen argumenterer for at henrettelser på slagmarken derfor ikke må ses på som noe som oppstod ut av ingenting, men snarere som en forlengelse av en allerede utbredt praksis med umenneskelige handlinger innenfor det russiske militærsystemet.

Den militære kulturen

En detaljert analyse av den kulturelle påvirkningen gjennom russiske medier ligger dessverre utenfor rammene av denne artikkelen. Ved å gjennomgå artikler om russisk informasjonsdistribusjon og rapporter fra frontlinjene i Ukraina er det imidlertid mulig å gjøre noen generelle observasjoner. En av grunnene til at man kan anta at henrettelsene er bevisste, altså statlig politikk, er den kulturelle forsterkningen man ser når videoer av henrettelser sirkulerer på russisk internett. Institute for the Study of War har i sin rapportering om den russiske offensiven bemerket at militære bloggere forherliger slike hendelser, og ofte oppfordrer til flere henrettelser fordi de anses som fortjent (Bailey, et al., 2024).

Mange av disse bloggerne, som bifaller slike handlinger, har flere hundre tusen følgere på sine telegramkanaler, og mange av dem har gjentatte ganger blitt vist på statlig fjernsyn der de diskuterer krigen i Ukraina (Bailey, et al. 2024). Disse «milbloggernes» påvirkningskraft bør ikke undervurderes, ettersom deres statlige forbindelser sannsynligvis gir dem «en følelse av autoritet når det gjelder å etablere og forsterke de aksepterte kulturelle normene i det russiske ultranasjonalistiske miljøet» (Bailey, et al., 2024). Russisk mediekontroll er heller ikke noe nytt, ettersom president Putin etablerte en ovenfra-og-ned-kontroll av kommunikasjonen helt fra begynnelsen av sin regjeringstid (Fridman et al. 2024, s. 83). Denne statlige kontrollen gjør det mulig for Russland å «forme dagsorden, skape temaer, problemer og meninger og dermed manipulere opinionen» (Fridman, et al. 2024, s. 83). Man bør derfor ikke regne disse russiske milbloggerne som uavhengige journalister, men snarere som agenter for den russiske informasjonskrigen (Fridman, et al. 2024, 85).

Hvis vi fortsetter med dette i bakhodet, indikerer, eller i det minste muliggjør, den hyppige frekvensen av milbloggere som støtter, bifaller eller til og med feirer henrettelsene av ukrainske soldater, en normalisering av disse handlingene (Bailey, et al. 2024). Dette fordi «repetisjon fører til fortrolighet, som igjen fører til aksept» (Fridman, et al. 2024, 5). Videre skaper mangelen på straff for disse handlingene aksept på flere autoritative nivåer ettersom; «russiske overgrep mot ukrainske krigsfanger på tvers av ulike sektorer av fronten som ser ut til å være muliggjort, om ikke eksplisitt godkjent, av individuelle russiske kommandanter, går ustraffet av russiske feltsjefer og det større russiske militære rettssystemet.» (Harward, et al., u.å.).

Ytterligere bevis fremlagt av Human Rights Watch (HRW) støtter ISWs påstand.

En hendelse 5. februar 2024, filmet og delt av russiske droneoperatører sørøst for Ukraina, fanget opp en tilsynelatende ordre gitt til de russiske soldatene om å «ikke ta fanger, skyt alle».  (Human Rights Watch 2024). Det kan derfor ikke utelukkes at Russland aksepterer henrettelser av ukrainske soldater, men på en indirekte måte, det vil si ved å fremme informasjonsagenter, milbloggere, som godtar en fortsettelse av en slik praksis. At disse handlingene er lovfestet i statlig politikk virker imidlertid usannsynlig, rett og slett på grunn av mangel på tilgjengelige bevis som peker på dette. Dette betyr likevel ikke at Russland er fri for dom, ettersom den iboende mangelen på straff fra det militære rettssystemet, kombinert med at Kreml tillater milbloggere å fritt oppmuntre til og bifalle disse henrettelsene på slagmarken, i seg selv er et bevis på en viss aksept fra statens side (Bailey, et al., 2024)

Sammendrag

Denne artikkelen har stilt spørsmålet om den økte antallet henrettelser av ukrainske soldater på slagmarken markerer et skifte i russisk politikk, eller om det er andre årsaker til denne økningen. På grunn av den pågående konflikten og det faktum at flere av henrettelsene har skjedd nylig, har vi sett på rapporter fra Institute for the Study of War, frivillige organisasjoner og annet grått materiale for å besvare dette spørsmålet. Noen få tilfeller av henrettelser er trukket frem for å illustrere hvordan noen av disse hendelsene har skjedd. Vi har sett på om innmarsjen på russisk territorium, Kursk, i 2024 utløste de økte hendelsene, uten å finne bevis som tydet på dette.

Det som imidlertid ble funnet, var en episode i Kursk som tyder på at henrettelsene hadde en viss «premediert karakter» (Bailey, et al., 2024). Selv om artikkelen har funnet få bevis for noen russisk statlig politikk, er det klare innslag av både en feirende og overbærende kultur i det russiske militæret når slike handlinger finner sted. Dette kommer tydelig frem i det russiske militære rettssystemets mangel på straff mot de russiske soldatene, og bevis som viser direkte ordre om å drepe, ikke fange ukrainske soldater (Human Rights Watch 2024). De mange kommentarene fra russiske militærbloggere, som gjennom sin tilknytning til den russiske staten gir «en følelse av autoritet» (Bailey, et al., 2024), ikke bare tolererer, men også normaliserer handlingene, ettersom «repetisjon fører til fortrolighet, som igjen fører til aksept» (Fridman, et al., 2024, 5).

Egne tanker

Forskere og analytikere som ser på eventuelle endringer i russisk krigføring er det ikke mangel på. Spørsmålet er hvordan eventuelle endringer påvirker vår, både sivile og militære, forståelse av hva krig innebærer. I en tid hvor statsministeren forteller befolkningen at vi må være forberedt på krig, hvordan forbereder man unge menn og kvinner på en krig hvor overgivelse enten betyr grusom tortur eller sikker død? Det er dystre tanker som skygger over enhver nasjonalromantisk tolkning av å beskytte sitt land. I en tid hvor forsvaret rustes opp og samfunnet innstilles, er vi egentlig klar over hva vi ruster oss for? 

Konklusjon

Denne artikkelen konkluderer med at det er lite som tyder på en direkte sammenheng mellom de økte henrettelsene av ukrainske krigsfanger og et skifte i russisk politikk. Artikkelen peker imidlertid på en normalitet i den russiske militære kulturen og det russiske rettssystemet som gjør det mulig å utføre slike handlinger, noe som kommer til syne ved at de mennene som utfører slike henrettelser, ikke blir straffet, og ved at militære medier feirer og til tider til og med offentlig antyder at det er behov for flere henrettelser (Bailey, et al., 2024). Det er nødvendig med ytterligere overvåking og forskning på dette spesifikke temaet, ikke bare for å holde det russiske militæret ansvarlig for klare brudd på Genève-konvensjonen, men også for å vurdere om det er snakk om en endring i krigføringen og hvordan vi møter den eventuelle endringen. Foreløpig er det fortsatt i gråsonen.

Foto: Fra fangeutvekslingen 14. september 2024. Blant de reddede var tjenestemenn fra Ukrainas væpnede styrker, nasjonalgarden, grensevakter og politibetjenter – forsvarere av Kyiv, Donetsk, Mariupol, Azovstal, samt Luhansk, Zaporizjzja og Kharkiv-regionene / Wikimedia commons