Historikernes grovt overvurderte betydning

Historikernes grovt overvurderte betydning

. 4 minutter å lese

Harald Høiback

Senior stabsoffiser FST

For snart en mannsalder siden kom den svenske historikeren Peter Englund ut med en liten åpenbaring av en bok. På norsk het den Fortidens landskap: Om mordet på Karl XII og andre essays (1992) og belyste så merkelige ting som «Om stank og skitt», «Om gråtens historie» og «Om ensomhetens historie». Det kapittelet som gjorde størst inntrykk på meg, var kapittelet «Myten om feltherren». Her finner vi blant annet en beskrivelse av et stort slag som fant sted mellom franske og prøyssiske styrker i 1813.

Været hadde vært så elendig den dagen at generalene hadde mistet fullstendig kontrollen. Som Englund skriver: «Blücher kunne, ikke uten forbauselse, konstatere at han nok hadde vunnet. Han var seierherre i en batalje som han knapt visste noe mer om enn at den hadde funnet sted. Den var rene flaksen, det innrømmet han for sin stabssjef Gneisenau: ‘Vi har vunnet slaget, det kan ingen ta fra oss; men nå lurer jeg på hvordan vi skal få folket til å forstå hvor sinnrikt vi planla dette’.»

Englund bruker slaget ved elven Katzbach som et eksempel på en mer allmenn regel i krig. Tåke eller ei, det er uhyre vanskelig for den militære ledelsen å danne seg et godt bilde av hvordan slag forløper. Som han skriver: «[N]år jeg snakker om feltherrenes grovt overvurderte betydning, snakker jeg først og fremst om det lavere taktiske nivå: striden, slaget. De hadde betydelig større innflytelse på de høyere operative og strategiske nivåene.»

Englund aksepterer altså at folk som Napoleon, Winston Churchill og Volodymyr Zelenskyj kan påvirke politikk og strategi, men at ingen egentlig kan påvirke slaget i særlig grad, når det først er i gang: «[N]år slaget er innledet for alvor, er det maskinen – soldatene og befalet med alt de bærer med seg av utrustning, trening, erfaring, moral og viljestyrke – som utkjemper slaget, som vinner eller taper det. I den prosessen er feltherren som regel ikke annet enn en hjelpeløs liten tilskuer på en kolle, som myser mot det buldrende spetakkelet gjennom kikkerten, og, som Blücher i 1813, kanskje lurer litt på hvordan i huleste han skal forklare hva han har gjort for å vinne.»

Jeg tror imidlertid at Englunds analyse er grunnleggende feil. Feltherrene kan ha langt større betydning for striden og slagets utfall enn det han later til å tro. Ta for eksempel nevnte Gebhard von Blücher (1742–1819). Han skal i perioder ha vært psykotisk, og plaget med alvorlige vrangforestillinger. Hans driftige stabssjef Gerhard von Scharnhorst, var derimot ikke til å rikke da noen foreslo at man kanskje burde skifte ut den sinnsyke generalen: «Om han så har tusen elefanter i magen, må han lede hæren!»

At Blücher kunne ha noen tunge stunder er åpenbart, men hans evner på slagfeltet var av en slik art at Preussen ikke kunne klare seg uten. Det samme gjaldt de to andre feltherrene han hadde å gjøre med ved Waterloo. Om hertugen av Wellington ble det for eksempel sagt: «Hertugen utførte mirakler og fortjente virkelig seieren. Vi var i ferd med å tape slaget fire ganger i løpet av dagen, og jeg kan forsikre deg om at det var ingenting annet enn hans sinnsro som holdt det gående. Du vil se at slaget har gjort dype innhogg i staben vår, og hvordan hertugen slapp helskinnet ifra det er det umulig å vite. Han var midt i det fra morgen til kveld.» Slike vitnebyrd var det mange av. En annen skrev for eksempel at han heller ville skimte Wellingtons lange nese under slaget, enn forsterkninger på 10 000 mann, om han måtte velge. En tredje at: «Ved tre forskjell anledninger, tror jeg, hadde alle gitt opp håpet, unntatt hertugen av Wellington. Han sa bare: ‘vi tar dem, før kvelden kommer’.» En fjerde slo fast at: «Jeg er helt sikker på at under enhver annen leder enn hertugen av Wellington, ville det britiske pågangsmotet ikke vært tilstrekkelig.»

Dette kan selvfølgelig være bambus og generelt pølsevev, men selvskryt bør man i hvert fall høre på, det kommer fra hjertet. Wellington sa for eksempel selv at: «When I come myself, the soldiers think what they have to do the most important, since I am there, and that all will depend on their exertions […] they will do for me what perhaps no one else can make them do.»

Denne virkningen var det heller ikke bare han som hadde. Wellington så det samme hos sin fremste rival Napoleon. Da noen i 1814 fortalte ham at han tross alt aldri hadde slåss direkte med Napoleon, svarte han: «No, and I am very glad I never was. I would at any time rather have heard that a reinforcement of forty thousand men had joined the French army than he had arrived to take command.»

Wellington sa neppe det for å være hyggelig, men fordi han mente det. 40 000 mann var på denne tiden et så stort tall at det ville avgjøre nærmest hvilke som helst slag. Så viktig var Napoleons tilstedeværelse på slagfeltet.

I lys av Napoleon, Wellington og Blücher, melder selvfølgelig spørsmålet seg om hvordan en så kunnskapsrik historiker som Peter Englund kan komme på den vanvittige idéen at feltherrer ikke betyr noe som helst når slaget først er i gang. Han kan, åpenbart, ikke ha vært til stede under slaget ved Waterloo.

Jeg har en klar mistanke om hva denne blinde flekken i Englunds ellers så skarpe blikk skyldes. Men at historikere og andre penneknekter ikke forstår betydningen av militært lederskap i strid, er kanskje ikke så bekymringsverdig. De kan likevel skrive leseverdige bøker. At de som har ansvaret for Forsvarets utdanningssystem heller ikke forstår betydningen av militært lederskap, er langt mer betenkelig. Spør du meg.


Foto: Slaget ved Waterloo Av Henri Félix Emmanuel Philippoteaux (1815–1884)

Kronikken er finansiert av Eckbos Legat