You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Hva skal vi med fortiden?

Hva skal vi med fortiden?

. 3 min read

Den gudbenådede gitaristen i The Beatles, George Harrison, hadde et enkelt syn på verdien av historie. Den var nær null: «Jeg forsto etter å ha vært del av The Beatles at 99 % av historie bare er tullprat.» Harrisons poeng var at det ble sagt så mye tøv om dette poporkesteret, at om det samme var tilfellet om krig og politikk, var historie bortkastet tid.

Harrison er ikke alene om å mene at “99 % of history is bunk”. Legger vi for eksempel budsjettutviklingen til Forsvarets museer til grunn, er det åpenbart mange med budsjettmessig makt og myndighet som mener at historie er tull.

Vi lykkelige få, som har som jobb å bevare og formidle militær historie, er av en annen oppfatning. Det vi som regel forfekter er at nedbygging av tradisjoner, historie og levende kultur skaper rotløshet. Det maner ingen til undring, interesse og engasjement for Forsvaret. Det maner heller ikke til ekstraordinær innsatsvilje. Å utsette seg selv for livsfare i kamp vil være meningsløst om du ikke opplever å være en del av noe som er større enn deg selv. Om det eneste som er verdt å risikere livet for er dine egne hjerteslag, er du ingen god soldat. Men, og det er budskapet i denne kronikken, historie har også konkret operativ verdi for Forsvaret.

For det første er historien det eneste du kan lære noe av. Fortiden kan ikke endres, den kan bare forstås. Framtiden kan vi derimot endre, men den kan vi ikke forstå. De tankene vi har om framtiden er basert på det vi vet, eller tror vi vet om fortiden.

Når vi i framtiden sender norske kvinner og menn ut i militære operasjoner er det åpenbart fornuftig at de vet litt om hva som pleier å virke, og hva som ikke pleier å virke. Det er også lurt om de reflekterer litt over hvilke faktorer som gjør at den situasjonen de nå befinner seg i eventuelt ikkeligner så veldig på det som har skjedd før. Uten en slik historiebevissthet er de som gullfisker uten hukommelse. De kommer stadig til nye og spennende steder i gullfiskbollen. Problemet, selvfølgelig, er at det i denne gullfiskbollen kan befinne seg noen med langt bedre hukommelse enn oss, og som evner å bruke den.

Den andre grunnen til at kunnskap om fortiden er operativt viktig, er at de vi sender ut ofte har helt gale forventninger til hva som møter dem. Som S.L.A. Marshall, med erfaring fra to verdenskriger, spurte: «Hvor mange ganger har vi ikke på slagfeltet sett den unge sjefen unødvendig motløs og rystet fordi virkeligheten er så annerledes enn han trodde?»

Marshall var ikke den eneste som hadde observert dette. Carl von Clausewitz forsto også den pedagogiske konsekvensen av fenomenet: «Det er uendelig viktig, at soldaten, høy som lav, på hvilket trinn han enn står, ikke først i krigen skal møte de fenomener, der, når han opplever dem første gang, hensetter ham i forundring og forvirring […] I krig er den unge soldat meget tilbøyelig til å betrakte usedvanlige anstrengelser som noe som skyldes store feiltagelser, feilberegninger og forvirring hos den høyere føring, og til å bli dobbelt nedtrykt ved dette.»

Folk som bare har sett krig på film, eller kun møtt den i Forsvarets glansede rekruteringsbrosjyrer, kan altså bli helt handlingslammet om virkeligheten slår mot dem som en bøtte iskaldt vann. Langt bedre da å gi dem en spiseskje her, og et kjøkkenglass der, om hvordan krig egentlig arter seg. Og den kunnskapen finnes kun i historien.

For det tredje er historien egnet til å fortelle folk, ikke bare de militære, at situasjonen har en tendens til å endre seg. Som general Otto Ruge kunne fortelle etter sine erfaringer som øverstkommanderende under felttoget i Norge i 1940: “Folk flest, også vi militære, er altfor tilbøyelige til å akseptere situasjonen som den er i øyeblikket og gå ut fra at den situasjonen blir den endelige, i stedet for å huske på at livet går videre og at situasjonen i morgen alltid vil være en annen enn i dag, og at det derfor ingen grunn er til å miste troen, selv om det går galt i første omgang. Det er det vi lærer av historien.”

Grunnen til at Harrison fant at 99 % av historiene om The Beatles var bambus, var at historiene var resultat av dårlig historisk håndverk. Mesteparten var skrevet av folk med hastverk for å selge aviser eller for å gjøre seg interessante. 99 % av krigs- og militærhistorien blir også søppel om den overlates til rekruteringsagenter og underholdningsbransjens profittmaksimering alene.


Foto: Onar Digernes Asse / Forsvaret


Harald Høiback vil på invitasjon fra Stratagem skrive månedlige kronikker frem til nyttår. Dette er kronikk nummer to av seks planlagte publiseringer. Les hans tidligere kronikk her.


Kronikken er finansiert av Eckbos Legat


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.