Hvordan flytte esler – Spesialstyrkenes rolle i innovasjon og teknologiutvikling

I 1958 måtte Donald «Lofty» Large, en 2 meter høy spesialsoldat fra britiske 22 SAS, omstille ganske raskt. Han hadde nettopp vært deployert til Malaya en periode på 50 tallet med jungelkrigføring i hovedsetet. Nå måtte han og regimentet omstille seg til opprørsbekjempelse i fjellutsatt ørkenlandskap i Oman. Under en av operasjonene møtte den storvokste soldaten på et esel og en eseleier som skulle bidra til å flytte materiell opp en bratt og lang bakke. Eselet hadde derimot andre planer og nektet å bistå Lofty og hans medsoldater. Det stod bom stille mens eseleieren bare lo. Lofty, som var kjent av helt andre grunner enn tålmodighet, gikk simpelthen bort til eselet og ga det et realt slag. Eselet gikk i bakken og eseleieren gikk fra latter til sjokk. Like etter reiste eselet seg opp igjen og fortsatte ferden opp bakken, nå med noe mer motivasjon for å gå videre[i].

Donald Large var en imponerende hærsoldat og senere spesialsoldat det kan være verdt å lese mer om. Poenget med historien er ikke å fremme hverken han, 22 SAS sine operasjoner på 50 tallet, eller dyremishandling. Denne artikkel skal handle om spesialstyrker og et litt annet type esel.

Eselet som Forsvaret trenger å flytte på er vår egen evne til omstilling, innovasjon og anskaffelse av teknologi. Vi mener denne debatten trenger flere slag fra ulike vinkler, slik at vi kan begynne ferden opp den bratte bakken mot et Forsvar som er klar for morgendagens krig. Her bør og kan spesialstyrkene ha en sentral rolle, som et innovasjonslaboratorium for hele sektoren.

Vi ser til en bred definisjon av begrepet innovasjon i denne artikkelen. Innovasjon kan defineres som prosessen med å skape, tilpasse eller anvende nye eller forbedrede løsninger på eksisterende utfordringer, både gjennom radikale gjennombrudd og inkrementelle forbedringer. Dette kan omfatte utvikling av helt nye teknologier eller metoder, men også tilpasning og forbedring av eksisterende teknologier eller idéer på nye måter. Dette perspektivet på innovasjon inkluderer elementer av organisasjonslæring.[ii] Med en slik bred definisjon må man se forbi teknologi alene, men også hva militære styrker gjør for å anvende teknologi gjennom prosedyrer, konsepter og doktrine for å øke sin operative effekt.

Strategisk kontekst

Dagens sikkerhetspolitiske landskap formes av hybride trusler fra autoritære stater som Kina og Russland, som kombinerer militærmakt med informasjonsoperasjoner, cyberangrep, økonomisk press og diplomati for å utfordre den regelbaserte verdensorden uten å utløse åpen konflikt. I denne gråsonen mellom fred og krig peker Forsvaret mot at det er avgjørende å få til multidomeneoperasjoner som binder sammen alle stridsfunksjoner på tvers av domener som land, sjø, luft, cyber og rom.

Å lykkes med multidomeneoperasjoner innebærer å utvikle C5ISRT (Command, Control, Computers, Communications, Cyber, Intelligence, Surveillance, Reconnaissance, and Targeting)-kapasiteter som muliggjør raske beslutninger, sanntids situasjonsforståelse og sømløs interoperabilitet med allierte. Dette krever interoperable kommunikasjonsteknologier i bunn. Løsningene må fungere fra stridsfelt i krig til kontor i fred og fra store skysentre til små mikronoder. På toppen av dette kommunikasjonsnettet brukes Kunstig intelligens (KI) og beslutningsstøttetjenester som muliggjør sanntidskobling mellom sensorer, beslutningstagere og effektorer, analyserer store mengder data og gir høy presisjon i målfatning og situasjonsforståelse. Utviklingen av slike C5ISRT systemer må kobles opp mot det USA kaller et Joint All-Domain Command and Control (JADC2) rammeverk, som muliggjør hurtig beslutningstaking og samhandling mellom luft, sjø, land, cyber og rom.

Hvorfor spesialstyrker?

Militære styrker er dessverre kjent for enkelte karaktertrekk som gjør innovasjon vanskelig.  De har ofte en institusjonell motstand mot nytenkning og en kultur som prioriterer orden og forutsigbarhet, noe som fører til at banebrytende innovasjon blir undertrykt. Militæret ønsker innovasjon, men vil gjerne at den skal skje på en kontrollert, planmessig og forutsigbar måte. Det fokuseres ofte heller på inkrementelle taktiske forbedringer gjennom styrte og velprøvde metoder, heller enn strategisk nytenking og konseptuell innovasjon. Forfremmelser i systemet skjer heller gjennom å tilpasse seg de allerede etablerte institusjonelle normene, enn å utfordre dem. Frykt for feil gjør det tryggere å følge etablerte prosedyrer enn å ta risiko med nye tilnærminger. Slik konformitet resulterer i stort at det militære sjelden tør å ta virkelig radikale steg for å fornye seg. [iii]

Artikler på Stratagem kan gi inntrykk av at karaktertrekkene over også er gjeldende for det norske Forsvaret. Sagt med B.H. Lidell Hart’s ord: «The only thing harder than getting a new idea into the military mind is getting an old one out»

Spesialstyrker er spesielt godt egnet for et multidomenemiljø, ettersom de har vært tidlige brukere av banebrytende C5ISRT teknologier og operasjonskonsepter som gir strategiske fordeler i komplekse og raskt skiftende konflikter. Ifølge Spulak har spesialstyrkene utviklet seg til å bli strategiske aktører, der deres rolle ikke bare er begrenset til direkte aksjoner, men også omfatter langsiktig påvirkning og partnerskap, med mål om å forme operasjonsmiljøet i hele konfliktspekteret.^[iv] Dette posisjonerer spesialstyrkene som en svært godt egnet aktør for å drive innovasjon innenfor C5ISRT. United States Special Operations Command omtaler multidomene paradigme som en “SOF-renessanse”, der spesialstyrkenes innovasjonsevne, tilpasning og strategiske påvirkning er avgjørende.

Det foreligger ikke bevis som tilsier at alle vellykkede militære teknologiprosjekt har sitt opphav i spesialstyrker. Flere vil kanskje hevde at spesialstyrker er små lukkede miljø og at de andre grenene ikke alltid har sammenfallende behov. Spesialstyrker har ofte ikke kapasitet til å påta seg en rolle som innovasjonssenter for alle greners behov og har egne særbehov som ikke treffer alle. Først og fremst er slike styrker operative enheter som skal gjennomføre sine egne operasjoner med konsepter som ikke alltid kan adopteres av andre.

Disse synspunktene er legitime og i noen tilfeller riktige. Vi argumenterer ikke for at spesialstyrkene bør ha en rolle innenfor all innovasjon i Forsvaret. Vi argumenterer for at innenfor noen utvalgte områder kan spesialstyrker spille en nøkkelrolle og at det finnes flere faktorer som gjør at denne typen styrker kan få til innovasjon på en mer effektiv måte enn andre militære enheter. Vi ønsker å trekke frem fire faktorer som gjør spesialstyrker spesielt relevante innenfor C5ISRT og Forsvarets fremtidige mål om datadrevne operasjoner. Dette er tilgang til partnere, små og selekterte team, fellesoperativ natur samt den dokumenterte evnen spesialstyrker har til å få til innovasjon over tid.

Tilgang til partnere

Spesialstyrker har ofte omfattende nettverk av internasjonale samarbeidspartnere og har sammen med etterretningstjenestene ledet an utviklingen innenfor datadrevne operasjoner. Task Force 714 (JSOC) var pionerer i å fusjonere sanntids etterretning fra signaletterretning, bildeetterretning og situasjonsbilde fra droner for målretting i kampen under krigen i Irak[v]. USSOCOM og UK DSF har satset videre på avanserte systemer som samler, integrerer og visualiserer store mengder data fra ulike kilder som droner, satellitter, etterretning og sensorer. Systemene muliggjør integrasjon av store mengder data fra ulike sensorer, åpne eller kommersielt tilgjengelige kilder, støttet av kunstig intelligens og tradisjonelle algoritmer for å berike dataene til beslutningsstøtte.

Produkter fra leverandører som Palantir og Anduril er implementert i både amerikanske og britiske styrker.[vi] Slike systemer gir sanntid situasjonsforståelse og muliggjør datadrevne operasjoner. Denne tilnærmingen noe amerikanske spesialstyrker har tatt videre gjennom Project Maven. Project Maven tar i dag frem neste generasjons beslutningsstøtte verktøy som er datadrevet og benytter siste former for kunstig intelligens for sanntids beslutningsstøtte. NATO velger nå å prøve det samme verktøyet.[vii] Slike verktøy vil være en del av kjernen i en C5ISRT transformasjon rettet mot multidomeneoperasjoner.

Tilgang til detaljer om ny teknologi kan ofte tilføres i en tidlig fase gjennom relasjoner mellom spesialstyrker. Slike relasjoner kan legge til rette for teknologisk innovasjon, spesielt dersom nettverket inneholder partnere som leder an i integrasjonen av kommersielle teknologier^[viii][ix]. Norge kan nyte godt av spesialstyrkerelasjoner med teknologisk avanserte partnerstyrker i USA og Storbritannia. Slik tilgang er i stor grad tillitsbasert. Dette krever en spesialstyrke som satses på, og som dermed er attraktiv å drive aktivitet med for avanserte partnerstyrker.  Sagt på en enkel måte kan spesialstyrker gi Norge tilgang til informasjon om «the latest and greatest» innen teknologi, under forutsetning av at de er attraktive å samarbeide med.

Små, smidige team med innovativt tankesett

Personellet i spesialstyrkene selekteres nøye og er små, noe som skaper gode forhold for innovasjon og ny teknologi. Det er konvensjonell visdom i Forsvaret at «elite»-miljøer skaper effektive avdelinger. Dette gis uttrykk for gjennom seleksjon til TMBN i Hæren eller utvelgelse av piloter i Luftforsvaret. Det er ikke like anerkjent å toppe laget innenfor støttepersonell og teknologi, men spesialstyrker har kunnet få til dette gjennom høy popularitet og nøye seleksjon av personell. Størrelsen på avdelingene er små, noe som skaper en flokkmentalitet hvor de fleste kjenner hverandre.  Tilgang på ekspertkompetanse i små team skaper korte kommunikasjonsstier og tillater hurtig iterasjon over nye idéer med basis i solid fagkunnskap. Dette tillater en operasjonsfilosofi som vektlegger små, kryssfunksjonelle team med smidighet og tilpasningsevne—essensielt for rask eksperimentering og integrasjon av ny teknologi.

Små innovative miljøer kan gi svært god avkastning innenfor evne til å ta i bruk digital teknologi. I Israel har man perfeksjonert utnyttelsen av innovasjonsmiljøer tilknyttet spesialenheter, noe som har skapt betydelige gevinster langt utenfor den gitte spesialavdeling. Unit 81 er et teknologilaboratorium for enkelte av landets etterretnings- og spesialavdelinger. Enheten håndplukker ulik kompetanse for å utvikle det nyeste innen teknologi til spesial- og etterretningsoperasjoner. Denne enheten (sammen med unit 8200, tilknyttet etterretning) er antakelig en viktig årsak til at landet er en global leder innen forsvars- og sikkerhetsteknologi. Svært mange av landets oppstartsbedrifter har sitt utspring fra dette miljøet.[x]

Norske spesialstyrkes støttemiljøer er ikke direkte sammenliknbare med Israel og Unit 81. Når det er sagt demonstrerer Israel at det å satse på noen små selekterte miljøer innenfor teknologi kan ha meget god effekt for digitalisering og stor overføringseffekt til forsvars- og sikkerhetssektoren for øvrig. Ved å formalisere satsing på noen små miljøer innenfor teknologi kan Norge kanskje også hente overføringseffekter, der helheten kapitaliserer på det en liten gruppe klarer å ta frem. Her eksisterer det et mulighetsrom, som trolig ikke utnyttes godt nok i norsk sammenheng.

Fellesoperativ natur

Spesialstyrker er fellesoperative av natur og samarbeider med alle. Dermed har de relativt sett god forståelse for hvordan det militære i sin helhet fungerer. Selv om miljøene til dels er lukkede og informasjon skjermes, finnes det flere mekanismer for å dele gode erfaringer med andre. Spesialstyrkene i Norge er samlokalisert ved ulike lokasjoner i tilknytning til avdelinger fra de andre driftsenhetene. Personell roterer ut til andre stillinger i Forsvaret med jevne mellomrom. Forsvarets Spesialstyrker (FS) blir ofte støttet av eller er til understøttelse for Hæren, Sjøforsvaret, CYFOR og/eller Luftforsvaret ved operasjoner og øving. Ved prosjekter er det også den samme organisasjonen, FMA, som understøtter både prosjekter i spesialstyrkene og i de andre enhetene. Dermed flyter informasjon på tilstrekkelig vis, selv om dette med god grunn sjelden er tilgjengelig for alle.

Dersom Norge skulle utnyttet spesialstyrkene i en rolle i den operativ og teknologisk testing av nyvinninger innenfor C5ISRT, bør ikke dette skje i et vakuum. FOH bør gi den operasjonelle rammen og kravene til kapabiliteter for å sikre at utviklingen er i samsvar med Forsvarets overordnede strategi og allianseforpliktelser. CYFOR er og forblir en sentral premissleverandør for å ta frem og forvalte løsninger som skalerer til hele Forsvaret. Spesialstyrkene sin rolle kan fungere som en «løypepatrulje» som går foran og demonstrerer hvordan utvalgte nye C5ISRT-kapasiteter, droner, sensornettverk og AI-baserte verktøy kan fungere i praksis. Når løsningene er testet og justert i krevende operasjonelle miljøer, kan de overføres, integreres og videreutvikles i konvensjonelle strukturer i resten av Forsvaret.

Å benytte spesialstyrker som løypepatrulje vil ikke løse alle Forsvarets problemer hva angår innovasjon og teknologianskaffelser, men det tilbyr et mulighetsrom for å sette sektoren i en sterkere posisjon. En posisjon der man er i stand til komme med de rette kravene til teknologi i anskaffelsesprosesser og der krav er basert på testing i operative miljø, fremfor mer eller mindre kvalifisert synsing. Uten slike løypepatruljer stiller sektoren meget svakt i møte med industri. Man blir en bruker som ikke alltid vet hva man vil ha eller hva som er mulig å oppnå. Sistnevnte er en spesielt utsatt risiko ved anskaffelse av banebrytende teknologi der Forsvaret mangler tidligere erfaring og kompetanse. Spesialstyrkenes fellesoperative natur gjør at de står bedre egnet enn mange andre til å forstå hvordan nye C5ISRT teknologier kan anvendes.

Dokumentert evne til integrasjon av teknologi

Spesialstyrker har en historikk med å lykkes i å innlemme ny teknologi i operativ bruk og drive frem bredere forsvarsinnovasjon. Gjennom å være mindre og med hurtige kommunikasjonslinjer klarer man å bruke anskaffelsesregelverket litt annerledes, få tilgang på ressurser hurtigere og å skape tett interaksjon mellom operativ bruker og prosjekt. Dette er anerkjent gjennom flere eksempler. Et eksempel er samspillet mellom spesialstyrker og U.S. Marine Corps’ Marine Littoral Regiments (MLR) og U.S. Army’s Multi-Domain Task Forces (MDTF).[xi][xii] Begge disse strukturene integrerer nå konsepter og teknologier som først ble utviklet og testet ut av amerikanske spesialstyrker (USSOF), og tilpasser dem for bruk i større, konvensjonelle enheter. I Tyskland ser den samme dynamikken ut til å være til stede – SOF tester nye løsninger, som for eksempel nye håndvåpen, og det store maskineriet i de konvensjonelle styrkene følger bak.[xiii]

Historisk har også norske spesialstyrker vært viktig for å drive frem innovasjon i den norske Forsvarssektoren. Norske spesialstyrker viste under Afghanistan perioden evne til å utvikle beslutningsstøtteverktøy i tett dialog med industri. FACNAV ble tatt frem med svært hurtig prototyping og prøving i et operativt miljø. Utviklingen tok bare seks måneder fra idé til første prototype. [xiv]  FACNAV er siden blitt adoptert i resten av Forsvaret og er bare ett av flere eksempler der norske spesialstyrker har tatt frem teknologier som siden er blitt videreutviklet og tatt i bruk i andre deler av Forsvaret. Spesialstyrker tar ikke bare frem løsninger i en prototype fase, men har også demonstrert evne til å utnytte C5ISRT systemer til å skape situasjonsforståelse på tvers av mange aktører i skarpe operasjoner. Et norsk eksempel på dette kan være evakueringen av Kabul, hvor kommunikasjonssystemer og samvirke på tvers av mange nivå og aktører i Forsvaret var avgjørende for operasjonens suksess.

Konklusjon - hvordan ta nytte av spesialstyrkene som løypepatrulje?

For å møte et stadig mer komplekst og teknologidrevet trusselbilde, er det avgjørende at Forsvaret gjennomfører en rask og vedvarende transformasjon av sine C5ISRT-kapasiteter. Spesialstyrker har tilgang til ledende allierte styrker, høyt kompetente team, fellesoperativt samvirke og en innovativ kultur som setter dem i en unik posisjon til å lede an i denne utviklingen. Dette gjelder spesielt innenfor teknologier hvor Forsvaret har liten eller ingen erfaring fra tidligere.

Om Forsvaret skulle ønske å utnytte spesialstyrkemiljøene bedre til C5ISRT transformasjonen, bør slike styrker gis en tydeligere rolle og tilføres nødvendige ressurser. Det vil ikke kunne lykkes dersom spesialstyrkene skal tvinges inn i de samme prosessene som alle andre, krangle om de samme midlene og ha de samme beslutningssløyfene i de samme foraene. Å endre på og tvinge noe som fungerer inn i alt annet som ikke fungerer like godt, i håp om at det skal løse problemer, vil sjeldent føre frem. Ved å derimot gi Spesialstyrker nødvendig frihet til å lede an i innovasjon i rammen av multidomeneoperasjoner, forankret i rammer fra operasjonelt og strategisk nivå i Forsvaret, kan man sikre strategisk relevans og operative fortrinn i fremtiden.

Dette er et lite bidrag for å flytte eselet. Vi imøteser økt debatt om hvordan Forsvaret kan øke sin innovasjonsevne og få til den teknologiske transformasjon det er avhengig av å lykkes med.

Foto: Trening med spesialbåtoperatører i Marinejegerkommandoen / Torbjørn Kjosvold / Forsvaret