De fleste forstår hva jeg mener når jeg sier at man ikke blir rik av å konsumere. Selv om forbruk er en viktig del av økonomien, er det produksjon som sikrer langsiktig økonomisk vekst og bærekraftig velstand.
I møtet med en mer urolig verden og intens geopolitisk rivalisering er det viktig for USA å få større deler av forsyningskjeden hjem. Både for å redusere sin egen sårbarhet, men også for å redusere intern uro, ved at en større del av verdiskapningen kommer amerikanske velgere til gode.
I likhet med svært mange andre land har USA, over tid, brukt mer penger enn de tjener, og dermed pådratt seg svært høy statsgjeld.
Et lån, er som kjent, en lovnad om å betale tilbake på et senere tidspunkt, som oftest med renter. Hvis man ikke betaler tilbake, betaler for sent, eller betaler mindre enn avtalt, er lånet misligholdt.
Dette medfører at de som misligholder et lån får dårligere betingelser og høyere renter neste gang de har behov for penger. Men i og med at USA kontrollerer verdens reservevaluta, har USA en fordel som ingen andre nasjoner har. De kan trykke mer penger, eller sagt med andre ord, de kan øke pengevolumet i den valutaen som hoveddelen av verdens økonomiske transaksjoner skjer i.
Som kjent, reduseres verdien av noe når det blir mer av det. Dette gjelder også penger. Når verdien av penger reduseres, må man betale mer for den samme ressursen. Dette kalles prisstigning og måles som inflasjon.
Økt pengevolum gir USA økt økonomisk handlingsrom og mer å investere for, samtidig som den amerikanske gjeldsbelastningen reduseres.
Men når USA øker pengevolumet, faller verdien av dollaren i forhold til andre lands valuta. Dette betyr at for land som har gjeld i dollar, men som skaper inntekter i lokal valuta, vil det bli vanskeligere å betjene gjelden. Dette skyldes at de må bruke mer av sin lokale valuta for å betale tilbake den samme mengden gjeld i dollar.
Inflasjon øker dermed forskjellene mellom de ressursfattige landene og USA. Land som får betalt i dollar, og som eier de ressursene som folk har behov for, vil derimot få økt sine inntekter. Kina som importerer hoveddelen av sin energi, som handles i dollar, vil derimot få økte utgifter.
Olje, gass og metaller er eksempler på ressurser som øker i verdi når inflasjonen stiger. Og det er naturlig å tenke seg at siden investorer flokker til slike ressurser i tider med inflasjon, vil nasjoner gjøre det samme.
Kontroll over viktige naturressurser vil bidra til å stabilisere økonomien og beskytte nasjonens formue mot verdifall, samtidig som kontrollen sikrer tilgang på energi til verdiskapning i en utfordrende periode.
Men et raskt hopp tilbake til USA.
Er det sannsynlig at USA, som er rikt på både olje, gass, og metaller, kommer til å øke pengevolumet ytterligere i årene som kommer?
En ting er sikkert: En statsgjeld på over USD 34 trillioner er svært bekymringsfullt. Selv om amerikanske skattebetalere ble pålagt en skattesats på 100%, ville det ta nesten et tiår å nedbetale statsgjelden, og en slik beskatning er selvsagt er helt utenkelig.
Usikkerheten som verden preges av, tvinger amerikanerne til å hente hjem store deler av den industribasen som på 90-tallet ble outsourcet til Asia. Byggingen av infrastruktur og etablering av miljøer for produksjon av kritiske teknologier er som kjent svært kostbart. Samtidig er USA nødt til å investere massivt i militær kapasitet for å møte et mer aggressivt Kina og et Russland som allerede er på krigsstien. USA burde også, ideelt sett, også investere i det grønne skiftet, men det vil bli en strategisk avveining.
På bakgrunn av dette, er det liten tvil om at inflasjonen vil øke i årene som kommer. En økning i pengevolumet vil være negativt både for de som har lånt penger til USA, heriblant Kina, da verdien av deres lån reduseres, og for landene som har sin gjeld i dollar. For USA derimot, som i prosent av globalt BNP, har verdens minst integrerte økonomi og er svært rikt på naturressurser, vil det være en fordel.
Ingen liker å være fattig, hverken mennesker eller nasjoner, og siden vi vet at naturressurser øker sin verdi når pengemengden økes, er det naturlig at stater, i likhet med investorer, vil se det som svært hensiktsmessig å kontrollere naturressursene i tider med høy inflasjon.
Det er ikke utenkelig at både Russlands invasjon av Ukraina og Kinas aggressive opptreden i Sør-Kinahavet, helt eller delvis, er motivert av behovet for kontroll over naturressurser i en fremtid som vil være preget av høy inflasjon.
Ukraina har i tillegg til god matjord, en sterk mineralindustri og betydelige olje og gassressurser. Sør-Kina havet, på sin side, er kjent for både å ha betydelige forekomster av olje og gass, samt store mengder mineraler.
For i en verden hvor energibehovet øker, samtidig som den naturlige oljeproduksjonen reduseres med 3-4% per år, hvor inflasjonen stiger, og hvor prisen på fossile energiressurser kan presses ytterligere i været av krig og konflikter, så er kontroll over naturressursene svært viktig, og her stiller Europa svært svakt.
For mens USA er selvforsynt med både olje og gass, så har Europa svært begrensede ressurser. En historisk svakhet som i sin tid bidro til Hitlers besettelse for å få kontroll over oljeressursene i Baku, dagens Aserbajdsjan.
Det vil være naivt å anta at uroen som vi nå ser i Midtøsten vil avta. Migrasjon vil gradvis bidra til å redusere den europeiske støtten til Israel, og et svakere Israel vil øke konfliktnivået i regionen, noe som kan få oljeprisene til å skyte i været.
Høye oljepriser er det verste amerikanske velgere vet, og øker risikoen for at en fremtidig amerikansk president, i et proteksjonistisk USA, gjeninnfører forbudet mot eksport av olje. Et forbud som ble opphevet av President Obama i 2015, men som enkelte senatorer allerede i 2021 foreslo gjeninnført. For Europa, som i dag importerer 2,1 millioner fat med olje per dag fra USA vil dette være svært uheldig.
Europa har svært begrensede forekomster av olje, gass og mineraler, og er derfor avhengige av å lykkes med sin fornybare satsning. Men selv om Europa sikrer seg elektrisitet gjennom fornybar energisystemer, så kan verken stål, plast, sement eller kunstgjødsel fremstilles uten olje og gass, og nettopp fordi at samfunnet alltid har behov for dem, så er olje, gass og metaller fundamentene som balanser økonomien i perioder med høy inflasjon.
En intensivert jakt etter naturressurser øker naturligvis risikoen for at Norge kan bli et mål for fremtidig militær intervensjon. En risiko som ytterligere forsterkes i lys av Nordområdenes strategiske viktighet, samt at disse områdene, i tillegg til å være rike på proteiner, antas å holde 15% av verdens uoppdagede olje, og 30% av verdens uoppdagede gassressurser.
Intervensjonisten kan, men behøver ikke, være Russland. Uten stabil tilgang til rimelig energi vil de økonomiske forskjellene øke – noe som automatisk forsterker underliggende misnøye. Denne misnøyen vil ytterligere bli fyrst opp av redusert pengeverdi og dramatisk økning i levekostnadene.
I sin bok «Signals» fra 2017, redegjør tidligere økonomisk rådgiver til President George W. Bush, Pippa Malmgren, for hvordan inflasjon, i tillegg til å være et økonomisk verktøy, er et kraftfullt politisk verktøy. Som innehaver av verdens reservevaluta kan USA forsterke misnøye i enkelte regioner, for eksempel Kina, samtidig som de øker sin egen industrielle og militære kapasitet.
Som John Mearsheimer briljant fremstiller i sin bok, "The Great Delusion", er det primære målet for enhver stat og overleve i et system hvor makt er det som gir deg sikkerhet. I en tid hvor USA, som har vært garantisten for den regelstyrte verdensordenen er utfordret, så vil USA benyttet seg av hele spektret av kapasitetene som de innehar. Noen av disse er presise, andre vil ramme mer vilkårlig.
Vi går nå inn i en tid hvor redusert tilgang på energi og høyere levekostnader, forårsaket av inflasjon, vil interferere med de etablerte politiske ideene. I et slikt miljø vil kontroll over Norges energi- og mineralressurser være avgjørende.
Ofte tror vi at fremtiden er en modifisert tilpasning av dagen i dag. Som oftest er det ikke slik.
Norge blir nødt til å forsterke sin evne til å forsvare sine egne ressurser, samtidig som vi støtter Europa gjennom en periode som vil være preget av redusert tilgang på energi, inflasjon, og demografisk og økonomisk forfall.
I en slik fase blir koordinert innsats med britene for å beskytte offshore ressurser svært viktig. Vi må også øke energiintegrasjonen mellom de nordiske landene for å ytterligere forsterke incentivet for militært samarbeid i fremtiden.
Europa står ovenfor store økonomiske og demografiske endringer, som i lys av klimaendringer, med påfølgende migrasjon, ytterligere vil forsterke sosial uro og dermed endre Europas politiske landskap.
Europa 2050, er ikke en ligning med to streker under, men en dynamisk utfordring som krever samarbeid, innovasjon og tilpasningsevne. Det er et kontinent i stadig endring, hvor politiske, økonomiske og demografiske faktorer vil forme fremtiden på måter vi ennå ikke fullt ut kan forutse.
Foto: Wikimedia commons
