I teksten «Om Hans von Seeckt og den tyske militærreformen i 1921–1926» drøfter oberstløytnant Erik Elden hvordan Hæren kan gjenvinne taktisk mobilitet og evne til å skape avgjørelse, samtidig som styrkene beskyttes. Drøftingen tar utgangspunkt i erfaringene fra krigen i Ukraina, hvor droner og presisjonsild har bidratt til en statisk og kostbar krigføring. Elden trekker paralleller til generaloberst Hans von Seeckts reform av den tyske hæren på 1920‑tallet, der mobilitet, fleksibilitet, oppdragsbasert ledelse og samvirke ble satt i sentrum.
Seeckt brukte øvelser som eksperimenteringsarena og utviklet en kultur der innovasjon og læring ble tillagt like stor vekt som formelle regler. Han vektla også styrkebeskyttelse gjennom spredning, skjul, organisk luftvern og kamuflasje, samt en pragmatisk tilnærming til materiellanskaffelser. Elden påpeker at mange av utfordringene og tiltakene er påfallende like dem Hæren står overfor i dag, med droner som den moderne ekvivalenten til datidens flytrussel.
Erik Elden
Problemstillingen Elden trekker frem kan forenklet brytes ned i to hovedpunkter:
- Gjenvinning av taktisk mobilitet
- Evne til å skape avgjørelse
Denne teksten søker ikke å besvare disse spørsmålene direkte. Det overlates til fagpersoner med inngående kunnskap om blant annet Ukraina‑krigen. Fokus her er i stedet rettet mot en ofte underkommunisert, men avgjørende del av Eldens fremstilling: Von Seeckts tilnærming til erfaringslæring og eksperimentering gjennom øvelser.
Historiske lærdommer – Hans von Seeckt
Hans von Seeckt reformerte den tyske hæren i perioden 1921–1926 med særlig vekt på mobilitet, fleksibilitet, oppdragsbasert ledelse og systematisk eksperimentering. Øvelser ble brukt som eksperimentarena, og det ble etablert en kultur for kontinuerlig læring og pragmatisk materiellanskaffelse. Samtidig var målet å bygge en relativt liten, men svært kompetent hær, begrenset av Versaillestraktaten til under 100 000 soldater. Kort oppsummert: Kvalitet fremfor kvantitet.
Dette er et prinsipp den norske Hæren lenge har vært stolt av, delvis som en konsekvens av politiske føringer og de oppgavene Hæren historisk har vært tiltenkt. Det kunne derfor forventes at Hæren skulle være godt rustet da tiden kom for å ekspandere, både i volum og kompetanse.
Erfaringene tilsier imidlertid det motsatte. Utdanningsinstitusjonene har hatt utfordringer med å holde tritt, materiellsituasjonen er presset, og personell forlater organisasjonen i stort omfang. Samtidig øves det mindre, mens kravene til mindre erfarent personell øker. Dette harmonerer dårlig med von Seeckts vektlegging av kvalitet, læring og systematisk utvikling.
For von Seeckt var utvikling av doktrine og testing i praksis under realistiske forhold en kjerneoppgave. Gjennom kontinuerlig evaluering og erfaringslæring på alle nivåer ble erfaringene brukt til å videreutvikle doktrinen. Slik oppsto en selvforsterkende læringssløyfe.
Amerikansk tilnærming – «Transformation in Contact» og CTC
Von Seeckt er et tydelig eksempel på militære ledere som identifiserte behovet for endring i en urolig tid. Mange stater står overfor lignende utfordringer i dag, herunder verdens ledende militærmakt, USA. Under utdanning ved Maneuver Captains Career Course ved Fort Benning har jeg fått innsikt i hvordan den amerikanske hæren tilnærmer seg denne problematikken.
Nye konsepter og kapasiteter testes systematisk ved Combat Training Centers (NTC, JRTC og JMRC). Denne utviklingsfasen betegnes som «Transformation in Contact» (TIC). Utvalgte avdelinger gis mandat til å prøve, feile, erstatte og forkaste løsninger som ikke fungerer. Dette er et sentralt kulturelt grep for hurtig utvikling og validering.
Under Maneuver Warfare Conference 2025 ved Fort Benning var én fellesnevner gjennomgående: Combat Training Center. Nær samtlige erfaringer som ble presentert, stammet fra trening og evaluering ved CTC. TIC‑avdelinger som innfører nytt materiell eller tester ny doktrine, blir systematisk trent, evaluert og utfordret der, med tydelig aksept fra høyeste nivå for prinsippet «take it, shake it, break it and replace it».
Dette innebærer ikke at den amerikanske hæren har funnet den endelige løsningen. Tvert imot erkjente de fleste divisjons‑ og brigadesjefene dette åpent. Like fullt er kulturen for utvikling etablert. Felles forståelse er at CTC er avgjørende for å muliggjøre taktisk og teknologisk fremdrift.
Kampeskadronen (KESK) og det nasjonale treningssenteret – hva gikk tapt?
Et nasjonalt treningssenter med en permanent motstander fremstår som et effektivt virkemiddel for utvikling. Den eldre generasjonen vil påpeke at Norge allerede hadde en slik kapasitet: Kampeskadronen (KESK).
KESK var en avdeling underlagt Hæren, etablert i 2002 og stasjonert på Rena. Avdelingens hovedoppgave var å fungere som motstander (OPFOR) under trening av andre enheter, for å sikre realistisk øving og høyt læringsutbytte. Den støttet blant annet Telemark bataljon, Hærens befalsskole og Forsvarets spesialkommando.
Avdelingen var organisert som en manøvereskadron og utrustet med CV9030N, Leopard 2A4 og M113. Personellet var trent i et bredt spekter av stridsteknikker, herunder strid i bebygd område, løpegravssystemer, vogn‑ og infanteristrid, sanitet og nærkamp.
KESK ble formelt nedlagt 31. desember 2018 og videreført som Kavalerieskadron 2 under Porsanger bataljon i Finnmark landforsvar. I forbindelse med beslutningen ble det advart mot uheldige konsekvenser. Oberstløytnant Erlend Floer Johnsen beskrev beslutningen som en strategisk «gambit», der kortsiktige negative effekter på taktisk nivå ble akseptert for en antatt langsiktig gevinst.
Erfaringene i ettertid indikerer at tapet av en permanent OPFOR‑kapasitet har svekket Hærens evne til realistisk trening og kontinuerlig utvikling. Problemet er ikke utelukkende fraværet av KESK, men mangelen på et helhetlig nasjonalt treningssenter med tilhørende kapasiteter.
Forslag – konkrete tiltak
- Etablere ett til to nasjonale treningssentre
– Primært på Rena, hvor eksisterende strukturer allerede er til stede.
– Sekundært i Nord‑Norge for geografisk dekning og arktisk kompetanse. - Gjenopprette et dedikert manøverelement for trening (ny KESK‑modell)
– Fast OPFOR‑enhet med mandat til å utvikle, trene mot og utfordre Hærens avdelinger.
– Modulær og selvstendig organisasjon med integrerte sensorer, ildmidler og logistikk. - Organisk drone‑, anti‑drone‑ og EK‑kapasitet på lavere nivå
– Eksperimentmoduler på kompaninivå.
– Fokus på enkel og robust teknologi tilpasset norske forhold. - Prioritere mobilitetsfokusert materiell
– Lette kjøretøy og ubemannede systemer som muliggjør spredning, lav signatur og hurtig manøver.
– Manglende tungt pansret materiell bør ikke hemme eksperimentering og organisasjonsutvikling. - Institusjonalisere eksperimentering og rask læring
– Bruke øvelser som planlagte eksperimentarenaer.
– Gi testenheter tydelig mandat til å feile, evaluere og justere raskt.
Avsluttende konklusjon
Hæren kan ikke gjenvinne taktisk mobilitet og evne til å skape avgjørelse i et sensormettet stridsmiljø gjennom teknologi alene. Teksten viser tydelig at den avgjørende faktoren ligger i kultur, struktur og metode: systematisk erfaringslæring, kontinuerlig eksperimentering og realistisk trening. Erfaringene fra Hans von Seeckt, forsterket av amerikansk praksis gjennom CTC og «Transformation in contact», peker på samme kjerneinnsikt – utvikling må skje i kontakt med virkeligheten, ikke primært i stab, planer eller anskaffelsesprosesser.
Nedleggelsen av KESK og fraværet av et nasjonalt treningssenter har svekket Hærens evne til å validere doktrine, organisasjon og materiell under realistiske forhold. Dette har bidratt til et gap mellom ambisjon og faktisk stridsevne, særlig i en tid der personellpress, materiellslitasje og økende kompleksitet forsterker hverandre. Uten en permanent motstander, tydelig mandat til å feile og lære, og strukturer som omsetter erfaring raskt til handling, vil teknologiske tiltak gi begrenset effekt.
Konklusjonen er derfor at gjenvinning av mobilitet, avgjørelsesevne og styrkebeskyttelse forutsetter en institusjonalisert læringssløyfe: nasjonale treningssentre, dedikert OPFOR, lavnivå eksperimentering med drone-, EK- og mobilitetsløsninger, samt en kultur som belønner prøving, evaluering og justering. Først når øvelser igjen blir Hærens viktigste utviklingsarena, kan teknologi, doktrine og organisasjon utvikles i takt – og gjøre Hæren i stand til å manøvrere, overleve og vinne i fremtidens krig.
Foto: Forsvaret
