Hvordan skape gull av gråstein (eller hvordan skrive en kronikk)

Det er mange meningssterke militært ansatte. Men av ulike årsaker er det sjeldent at disse meningene når mediene og samfunnsdebatten. Det er synd, og dumt. Tross alt, det er ingen andre enn oss selv som kan snakke virkelig kvalifisert om vår egen profesjon.

Jeg har selv deltatt i samfunnsdebatten omtrent så lenge jeg har vært i Forsvaret. Mitt første leserinnlegg kom på trykk i Trønderavisa i 1993, og var et tilsvar på hva jeg oppfattet å være en usaklig og pubertal redaksjonell tone overfor avdelingen jeg arbeidet ved. Jeg fikk endog skryt fra den lokale Distriktskommandosjefen, en vaskekte generalmajor! Det var gjevt for en ung sersjant.

Siden den gang har jeg levert en og annen kronikk, og etter hvert har både tematikker og volumet økt i antall og variasjon. Én årsak er at jeg har blitt bedre på å skrive kronikker. Jeg skjønner mer av hva redaksjonene ser etter i en kronikk. En annen grunn til min økte produksjon er at jeg har hatt en stilling og en sjef som oppfordret til aktiv deltakelse i det offentlige ordskiftet.

Dessverre er det ikke alle som kan uttale seg offentlig, da de sitter for tett på hendelser og beslutningstakere. Men det er enda flere som lever under en selvpåført sensur, og tror at en deltakelse i debatten vil ha karrieremessige konsekvenser. Med respekt å melde – det er å overvurdere betydningen av det budskapet man bringer til torgs. Vi har endog en Forsvarssjef som oppfordrer til deltakelse i samfunnsdebatten, så tydeligere marsjordre enn dette er det vanskelig å kunne motta.

Jeg har mottatt en del henvendelser fra militære med skrivekløe om hvordan skrive en kronikk, og deler gjerne mine erfaringer. Og de kan oppsummeres slik:

1) Hva forsøker du egentlig å si?
Spiss budskapet ned til én setning før du begynner å skrive. Dette er budskapet du vil leserne skal sitte igjen med etterpå. Klarer du ikke få det ned på én setning, er det du forsøker å si for komplisert.

«Dette våpensystemet må vi ha.»

«Langtidsplanen ignorerer helt bruken av AI.»

«Norge bør arbeide tettere med nasjon X.»

Når kronikken er ferdigskrevet, så får du noen du kjenner til å lese gjennom før du stiller spørsmålet: «hva er det jeg har forsøker å få frem?».

2) Du må være noen.
Med dette menes ikke at du må være noen «viktig». Men du må vite hva du snakker om. For en sivil, og ikke minst for de fleste mediefolk, så er du en ekspert på alt som har med militære ting å gjøre. Jobber du med økonomi, materiell, personell, operasjoner så er du faktisk en ekspert. Du antas å vite hva du snakker om, og det gir deg en faglig autoritet. Se på hvem som får kronikker på trykk, og du vil registrere at det stort sett er folk som har peiling på hva de skriver om. Men ja, det finnes også noen som åpenbart ikke har det, men da har de gjerne en status og autoritet fra andre områder. Eventuelt så er de kjendiser, og kjendiser er som kjent eksperter på absolutt alt.

3) Hvem er det du snakker til?
Denne må ses i forhold til hvor du blir publisert. Skriver du for et militært tidsskrift, så vil leserne stort sett være militærfaglig kyndige. Men skriver du for en «sivil» avis så bør din skrivestil tilpasses dette publikummet. Legg vekk militærsjargongen, og ordlegg deg som om det er din bestemor du skriver til. Om ikke du har et tydelig budskap, så taper alle på dette. Leserne skjønte ikke hva du mente, og du mistet en anledning til å dele dine betraktninger.

4) Hvem skal du sende kronikken til?
Jo større nedslagsfelt et mediehus har, dess flere forsøker få inn sine kronikker. Aftenposten anses nok som den mest prestisjetunge avisen å bli publisert i, derfor er antallet innsendte kronikker enormt. VG, Dagbladet, Dagsavisen, Klassekampen, Morgenbladet og Dagens Næringsliv følger deretter. Det er også flere store regionale aviser, som Adresseavisen, Bergens Tidende og Nordlys. Lokalaviser er det enda flere av, og de er mindre bortskjemte med gode kronikker. Ikke minst om du som skribent har en relasjon til området de dekker, eller at du er derfra. Men det viktigste segmentet finner man som regel innen sin egen profesjon. Ja, leserskarene er mindre enn for de riksdekkende mediene, men det er dine egne som leser hva du skriver, og det er bra. Og, tross alt, publisert er publisert, og budskapet i en god kronikk kan plukkes opp også av andre medier. Forsvarets Forum, Norsk Militært Tidsskrift, Pro Patria og befalsorganisasjonenes medlemsblader. Stratagem har oppnådd status som et profesjonsrettet debattforum for både de helt nyeste på banen, men også de mest rutinerte. Slik kan man lære håndverket av hverandre, for debattering er definitivt en stridsdisiplin. Hver publisert kronikk du kan merke av på skjeftet gjør at din posisjon som skribent styrkes, og at skarpheten på din penn brynes.

5) Du må mene noe.
Man kan skrive nøkternt og saklig, eller man kan være mer tabloid. Igjen – mottakeren av kronikken, og publikummet i andre enden, vil kunne indikere hvilken tone du kan ta. Skriver du vitenskapelig, så bør tonen i språket følge innholdet. Men en redaksjon ønsker gode og presise formuleringer. Et eller annet sted i teksten din må du ha skrevet noe så fyndig at redaksjonen kan løfte den frem som et sitat, eller en «teaser» på forsiden. Kronikken din bør ha litt trøkk. Ikke hele veien igjennom, men i hvert fall i begynnelsen og helt på slutten. Skap en «jøss»-effekt. «Jøss, dette var en meningssterk militær! Her lærte jeg dessuten noe nytt!». Ikke vær redd for å skape engasjement og til og med misnøye. Dersom din kronikk ansporer noen andre til å svare, så har du vært dyktig.

6) Du må kunne skrive god norsk.
Denne er ikke til å komme unna. Nesten ingen redaksjoner lenger bruker tid og ressurser på å renskrive din kronikk. Jeg har opplevd at små, irriterende, feil har sneket seg med, helt inn i trykken. Språket må være klart og tydelig, og jeg kan ikke understreke dette nok – det må være en underholdningsverdi i det du skriver. Ellers hopper leserne ut på første, innfløkte setningskonstruksjon.

7) Du kommer til å bli refusert.
Å sende inn kronikker er som å delta i et idrettsarrangement. Det er én vinner. Du konkurrerer mot mange andre, og det er ingen pallplasser foruten den på toppen. Redaksjonene kommer ikke til å spare på din kronikk til en «regnværsdag» når de er i beit. Hver dag refuseres sikkert hundrevis av velskrevne kronikker, produsert av fremragende fagfolk. Sånn er det bare. Kom deg tilbake i sadelen. Og selvsagt – send kronikken til neste avis på listen. That’s the name of the game. Bare ikke si det til dem, også mediehusene vil gjerne føle seg spesielt utvalgte.

Til slutt – husk at ingen kommer til å takke deg for alle de gjennomtenkte meningene du hadde, men aldri kommuniserte. Å være debattsterk i befalsmessa er det mange som har vært før deg, og de ordene forsvinner i lufta når inspiserende befal slukker lyset om kvelden.

Kvess pennen, og lykke til!