You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Hvordan vinner man en krig?

Hvordan vinner man en krig?

. 7 min read

Hvordan vinner man en krig? Det ville nok mange ønsket å vite svaret på. Det kommer jo an på krigen, vil noen si. Noen kriger er små og lokale, andre er store og inkluderer mektige stater og voldsomme våpen. Motivene og årsakene vil variere like mye som generalene og statsledere. Krig og konflikt er et kompleks spill av krefter og motiver, muligheter, tilfeldigheter og kalkulerte beregninger.

De fleste vil gjøre alt man kan for å unngå en krig. Det er fred som tross alt er normaltilstanden, det man søker mot og ønsker seg. Men det hjelper lite dersom andre ønsker krig. Det hjelper også lite når verden er uoversiktlig, mistenksomheten stor og temperaturen er høy. Da kan alt skje.

Hvis man er i besittelse av noe som har stor verdi for andre, er krig mer sannsynlig. Har man store naturressurser, gunstig klima og en god strategisk beliggenhet, er man utsatt. I hvert fall hvis en annen med ambisjoner mangler dette.

Fordelene

Hjemmebane har tradisjonelt sett vært en fordel. Den som kjemper en forsvarskrig kjenner geografien og klimaet. Man vet hvor det finnes mat, og hvordan man kan utnytte terrenget. Den som er på hjemmebane kan bruke værforholdene til sin fordel. Vind, nedbør og temperatur kan avgjøre slag. Elisabeth I av England reddet livet og tronen, fordi den spanske armadaen ble overrasket av en orkan.

Logistikk er enklere på hjemmebane. Lokalbefolkningen støtter som regel sine egne, de som snakker samme språk og er oppvokst i samme land. Den som er på hjemmebane lengter ikke hjem, og kan være tålmodig og avventende. Kombinerer vi hjemmebane med mulighet for gjemmesteder, fortifikasjon og beskyttelse, kan en underlegen part på hjemmebane bli vanskelig å overvinne. Det er mange eksempler på dette: Finnene i vinterkrigen, Vietcong i Vietnam, Mujahedin og Taliban i Afghanistan.

Dersom man skal vinne en krig, er det en fordel å være i overtall. Flest mennesker gir flest soldater, men det gir også flere arbeidere i forsvarsindustri og på sykehus. En stat med få mennesker har lite å stille opp med mot en tallmessig overlegen fiende. Dette er så innlysende at mange kriger har sluttet før de har kommet i gang. I middelalderen stilte de krigførende partene opp troppene sine, slik at alle kunne se hvor mange det var på begge sider. Den underlegne part la ofte ned våpnene i det øyeblikk man skjønte at motstanderen var i klart overtall. Man tok frem det hvite flagget og skrev under på en fredsavtale.

En annen fordel er å være teknologisk overlegen. Indianerne hadde lite å stille opp mot blåjakkenes rifler. Maskingeværet utraderte tradisjonelt kavaleri og infanteri under første verdenskrig, mens tyske stridsvogner endret krigføringen under den andre. Fly, ubåter, droner, satellitt- og kommunikasjonsteknologi er eksempler på teknologiske nyvinninger som har endret krigføringen til fordel for den teknologisk overlegne parten. USA vant krigen med Saddam Hussein, på grunn av et teknologisk gap mellom amerikanske og irakiske styrker.

Det er viktig å skaffe seg allianser. En tallmessig eller teknologisk underlegen part trenger å få noen på lag, slik at man blir sterkere eller bedre. Mye av forberedelsene til krig går ut på å etablere kontakter, gjøre avtaler, bygge en hær og trene sammen. Inngåelse av ekteskap mellom konger var i tidligere tider et viktig tiltak i alliansebyggingen. Historien er full av eksempler på vellykkete og mislykkede allianser. Alliansen mellom Julius Caesar og Kleopatra reddet begge. Churchill vant andre verdenskrig sammen med Roosevelt. Napoleon tapte da Bernadotte skiftet side.

Men det er også en x-faktor i krig. En faktor som ofte kan være vanskelig å beskrive, men som gjør at krigen får et uventet utfall. Det er den faktoren som gjør at en hær vinner over en som er tallmessig overlegen, eller at man slår den som har bedre våpen. Noen vil nok kalle dette strategi. Det å kunne utnytte hjemmebane, tallmessig overlegenhet, teknologi eller allianser. For hvis man skal vinne en krig, må man kunne utnytte sine fordeler eller kompensere for sine svakheter. Det handler om å kjenne seg selv, sine omgivelser og sin motstander. Hvordan Hannibal vant ved Cannae, Napoleon ved Austerlitz, eller Rommel i ørkenkrigen, er gjenstand for studier ved krigsskoler og militærhøyskoler.

Erfaring og dialog

En god strategi kommer ikke av seg selv. Den må tenkes ut og formuleres av flinke folk som har tilegnet seg kunnskap. Mange av de største lederne har brukt mye tid på å lære seg faget, enten det er krigføring eller fredsbygging. Keiser Augustus brukte kunnskapen til Julius Caesar da han etablerte Pax Romana. Elisabeth I fikk god tid til å lese som fange i Tower of London, og la grunnlaget for 44 års regjeringstid. Napoleon leste det meste, noe som førte til store reformer i det franske samfunnet.

Dyktige ledere lærer ikke bare gjennom tekster. Tilegnet kunnskap må suppleres av erfaring og dialog. Det er erfaringer som må til for å gjøre en tanke om til et konsept, og som gjør at man får testet hypoteser for å se om de holder mål. Det er dialogen som gjør at man får korreksjon, og som utvikler nye tanker og ideer. Alexander den Store hadde Aristoteles som læremester, det er neppe tilfeldig.

De virkelig store prestasjonene skapes i virksomheter som skaper arenaer for erfaring og dialog der dyktige mennesker kan møtes, dele og utvikle noe nytt. Det er der talentene ser hva andre har utrettet og får inspirasjon til å ta de store skrittene i faget. Det er slike miljøer som har forandret historien; Platons akademi, Medici-familiens kunstermiljø i Firenze og Silicon Valley i USA. Vi kan kanskje også føye til Huaweis Ox Horn Campus på denne listen.

Norges dilemma

Mange mener mye om hvordan Norge bør forsvares dersom vi havner i krig. Noen vil ha brigader, andre vil ha langtrekkende presisjonsvåpen. Noen vil ha større styrker til sjøs, andre mener at krigen vinnes i luften. Noen sverger til ekspertisen, andre vil ha folkehærer. Noen vil sentralisere og bestemme alt fra store datarom i Oslo, andre mener at alt skjer i et lokalsamfunn – og må løses der.

Vi kan ikke gjøre noe med utgangspunktet; at Norge er et lite land som ligger strategisk plassert ved havenes motorvei mellom stormakter. Beliggenheten er vår skjebne – på godt og vondt. Vi vil alltid være tallmessig underlegne, og kan møte trusler fra motstandere som har ubegrenset tilgang til krigere, både til fots og i cyber. Der vi er tilfreds hvis vi kan stille med ti mann, er tusen motstanderens norm.

Vi har i mange år berget oss på oljepenger, og vi har hatt råd til de beste våpnene. Slik er det ikke lenger. Terrorister er like gode på data, autoritære regimer er bedre på OODA-loopen, droner kan kjøpes på nett, og den mest moderne teknologien produseres i Asia. Hva er det da vi skal basere fremtidens forsvarskonsept på?

En grunnleggende kompetanseutfordring

Det er gjort flere forsøk på å løfte frem kompetansedimensjonen i diskusjonene om fremtidens forsvar. I 2012 kom stortingsmeldingen Ny kompetanse for en ny tid. I 2015 kom McKinsey-rapporten, og i 2020 kom Svendsen-utvalgets rapport. Alle tre peker på grunnleggende kompetanseutfordringer i Forsvaret. Vi rekrutterer ikke de talentene vi trenger, stillinger fylles av personell uten relevant kompetanse, og personellet sitter i stillinger altfor kort tid. Forsvarets blir skadelidende gjennom manglende evne til å ta i bruk ny teknologi og utvikle nye konsepter.

Til tross for nesten ti år med utredninger som alle peker på det samme, er alt ved det samme gamle: Karrieresystemet er tilpasset yrkesmilitære som allerede er ansatt i Forsvaret, og som har gått en tradisjonell vei. Stillingene lyses ut internt og er gjenstand for konkurranse fra offiserer på samme grads- og aldersnivå. Det snakkes om «hans tur». Sivil yrkeserfaring teller ikke.

Krigsskolene er nesten slik de alltid har vært, godt plassert i hver sine byer. Dette til tross for at kullene er så små at de fyller et par busser. Den eneste forskjellen på før og nå, er at kadettene er yngre. Der en KSII-kadett før i tiden stilte kritiske spørsmål om undervisningen, har en kadett i dag ikke forutsetninger for å mene så veldig mye. Talspersoner for etablerte sannheter har fått bedre rammebetingelser.

Hvorfor har det ikke skjedd mer? En grunn kan være at rapportene om kompetanse smuldrer vekk i korridorer fulle av stabsoffiserer som helst vil ha det slik det alltid har vært. De er ikke tjent med konkurranse utenifra - eller nedenifra. De er godt hjulpet av fagforeninger som er mest opptatt av medlemmenes behov; ikke Forsvarets. Rapportene blir også latterliggjort av militære målbærere for sannheter som kringkastes i lystig uniformert lag, der man står med den ene foten på bordet og skåler for alt som er «operativt».

Forsvarets store problem er ikke for få brigader eller mangel på langtrekkende luftvern, det er at Forsvaret har alvorlige kompetansemangler på en rekke områder. Det hjelper lite med avanserte fly, hvis man ikke har teknikere - eller tenkere.

Kunnskap og campus

Hvordan vinner man en krig? Hjemmebane, overtall, teknologisk overlegenhet eller allianser? Vi kan krysse av på hjemmebane, og vi har heldigvis gode allierte. Men ettersom vi ikke lenger er teknologisk overlegne, er det personellets dyktighet og evne til å utnytte teknologien alt står og faller på.

Forsvaret må ta kompetanseutfordringen på alvor, ikke bare snakke om den. Forsvaret må rekruttere de beste talentene, og sørge for at de trives og blir i virksomheten; ikke beordre de vekk til ensomme plasser med dårlige forlegninger. Erfaringer må være relevante og knyttet til kunnskap man har tilegnet seg på skolen. Man må søke bredt etter de dyktigste fagfolkene, åpne opp for utveksling mellom sivilt og militært yrkesliv. Det må legges vekt på hva man kan, ikke hvor man har vært.

Parallelt med å brette opp ermene for bedre forvaltning av personellet/kompetansen, bør Forsvaret etablere en ny felles arena for utvikling av kunnskap; en campus der flinke folk kan møte likesinnede, dele erfaringer, ha dialog og utvikle nye konsepter og ny teknologi. Dette bør gjøres i et samarbeid mellom Forsvaret, teknologibedrifter og forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Krigsskolene må inngå i et slikt system. Det bør etableres en felles krigsskole med nye bransjer og fagretninger; for eksempel teknologiledelse, C2IS og space. Fremtidens krigsskole må også ta tilbake posisjonen som et arnested for ledere med nye tanker, evne til kritisk refleksjon og trygghet til å tale. Forsvaret har det viktigste samfunnsoppdraget. Da må vi få tak på, ta vare på og utvikle de flinkeste folkene. Lykkes vi ikke med det, vil vi tape neste krig.


Foto: Anette Ask/Forsvaret


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.