You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Ingen militær løsning?

Ingen militær løsning?

. 3 min read

Den norske Afghanistan-innsatsen er resultatløs. Hvor er kritikken av tap av liv, penger og tyve år? Politikerne har distansert seg fra sin egen militærmakt

Har du hørt den? Ingen militær løsning. Helt sikkert, fra Angela Merkel eller Erna Solberg eller en bråte andre politikere.

Dette høres jo fornuftig ut; for vi ønsker jo ikke å bruke militærmakt med mindre det er nødvendig. Men hva er galt med dette utsagnet?

Det er at militærmakt er statens virkemiddel og derfor intimt politisk. Salig Carl von Clausewitz skrev en murstein av en bok i 1831, Vom Kriege. Den leses av statsmenn og soldater den dag i dag: Militærmakten er politisk styrt, har politiske konsekvenser og er i det hele tatt gjennomsyret av politikk. Det følger av dette at enhver militær løsning også er en politisk løsning. Har man tapt militært – som nå overfor Taliban i Afghanistan – er det et politisk tap, og et helt enormt sådant.

Utsagnet er derfor villedende. For det later som om det finnes militære eller politiske løsninger. Dette er en falsk dikotomi, en motsetning som ikke er reell. Militærmakt uten politisk intensjon, styring og avslutning finnes altså ikke.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi politikerne kan lykkes i å innbille velgerne at politikken er et alternativ til militærmakten. Diplomati blir da den fredelige syssel, fjernt fra militærmakt, ja, fjernt fra all makt. Dette er en livsfarlig illusjon.

La oss se på eksempelet Afghanistan:

Norge har brukt mer enn 20 milliarder kroner i landet i over 20 år. Ti nordmenn har falt i tjeneste. Mange tusen har vært i kamper og risikert livet der, deriblant min eldste sønn.

Dette tilsier at operasjonen vi var med i, var svært viktig for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk – for hvorfor ellers risikere egne soldaters liv og øse ut norske borgeres skattepenger?

Da min sønn dro som kampsoldat, spurte media «hva føler du nå?»-spørsmålet– som jeg ikke besvarte. Men jeg sa alltid at jeg holder regjeringen ansvarlig på ett punkt her, nemlig at oppdraget er viktig nok til å rettferdiggjøre risikoen de setter våre egne i.

Men når man spurte regjeringsrepresentanter om målsetningen med den militære innsats, var svaret alltid vagt. Det lovet slett ikke godt. Selvsagt var en hovedhensikt å være en god alliert med USA, men dette kan ikke frita norske politikere for strategiens krav og plikten til å ta ansvar for at militærmakten brukes slik at den kan nå politiske mål.

«Det er som vi er på en statlig finansiert ferietur, uten mål og mening», sa en offiser til meg, «staten betaler, men distanserer seg». Forskning om strategisk hensikt med det norske bidraget har da også vist at det totalt manglet en strategi for hva man skulle med den. Og det var veldig opportunt:

Ved å unndra seg det politiske ansvar for strategisk bruk av militærmakt kan også politikerne slippe unna når denne feiler så totalt som nå. Det pinlige ved dette ser vi stilt til fullt skue akkurat nå, når soldater, alle som en, trekkes fra Afghanistan. Da vet alle som har den ringeste innsikt i hvordan militærmakten påvirker politikken at fienden vinner. Selv et barn innser sammenhengen mellom «militær løsning» og «politisk løsning» i Afghanistan nå.

Men hvor er kritiske medier som spør politikerne om det er OK å overlate landet til fienden som dreper skolejenter, terroriserer landsbyer, innfører Sharialover? Det er jo faktisk ingen som er opprørt over dette i norsk politikk eller i norsk debatt. Kun britene har en debatt om dette hvor ledende offiserer sier at dette er uklokt og uetisk.

Kanskje norske politikere mener at det nå er tid for en politisk løsning siden de har gitt opp en militær? Snakke hyggelig med Taliban, så blir det sikkert bra.

Jeg har enda til gode å høre en norsk politiker si at «nå prøvde vi en militær løsning i 20 år, men det ble for tøft, for dyrt og for bratt, så nå satser vi på en politisk løsning». Men mangelen på kritiske spørsmål til de samme politikerne avslører at distanseringen fra militærmakten har lykkes i stor grad i Norge. Grunnen til at man trekker seg ut, er jo at man ikke vil være med i kriger uten slutt, det vil si geriljakrig. Men dette visste man fra 2006 av, da Taliban kom tilbake med militær kraft.

Politikernes ansvar skjules effektivt så lenge man kan snakke om «militære» versus «politiske» løsninger. Og jeg tror nesten norske politikere kan fortsette å fornekte denne sammenhengen. Det skulle ikke forundre meg om man snart har en norsk «rolle» i fredsdiplomati med Taliban.

Hvem vet, det kan jo bli en fredspris av mindre.


Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv 1/8/2021.


Foto: Meymaneh, 26. juni 2012: Utenriksminister Jonas Gahr Støre taler til de norske styrkene i Transition Support Group - Faryab, i provinsen Faryab i Afghanistan. Den norske styrken i Faryab skal avløses av afghanske sikkerhetsstyrker i løpet av oktober (Foto: Henrik Omtvedt Jenssen/Forsvaret)


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.