Jeg er Vålerengasupporter, og gikk derfor til denne boka om Bodø/Glimts mirakeldoktor med bange anelser. Vi fotballtilhengere har en tendens til å hausse opp våre prestasjoner til det ugjenkjennelige, og hva er det de gule fra nord egentlig har prestert? Hvert eneste år er det et norsk lag som vinner eliteserien i Norge. Intet mirakuløst med det. Glimt har imidlertid også gjort det brukbart i Europa, noe færre norske lag gjør. Intet norsk herrelag har vunnet noe som helst utenfor landets grenser. Mens vi nordmenn har «Mirakelet i Marseilles» og «Mirakelet i Milano», som begge var kamper langt unna finaler og sølvvarer, har svenske IFK Göteborg vunnet UEFA-cupen to ganger, og Malmø FF spilt finale i det som i dag heter Champions League. Danskene er sågar Europamestere i fotball, og svenskene bronsemedaljører i VM, begge bragder i moderne tid. Alt vi nordmenn har fått til på det grønne gresset utaskjærs, er å gå videre fra grunnspill, og knapt nok det. Gutta fra Bodø har ikke en gang fått være med i Champions League. Så, hva har egentlig denne Joik å vise til?
Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg ble fanget av historien i boka. Den handler innledningsvis ikke om fotball eller jagerfly, men om en gutt fra Alta med en stor drøm. En vill en. Hjertet sank imidlertid da jeg leste: «Det viktigste var det mentale. Jeg ville bli flyger, jeg skulle fly F-16». I mine øyne er den påstanden ren og skjær sprøyt. Det viktigste om du ønsker å bli flyger i Luftforsvaret, er at du har valgt deg de rette genene. Er ryggen for lang, synet for dårlig, eller hørselen for svak, kan du ville så mye du bare orker. Det mentale my a….
Men, 77 Mannsverk får godt fram at gode gener ikke er nok. Det virker troverdig når han forteller om hvor hardt arbeid det er som ligger bak å realisere den drømmen han hadde. Slik er det vel med fotballspillere også? Skal du bli skikkelig god, holder det ikke bare med de rette fysiske forutsetningene eller hardt arbeid, begge deler må på plass, pluss en stor dose flaks.
At Mannsverk ikke er interessert i fotball, kommer godt til syne alt i bokens første del. Flere steder skaper han rom hvor jeg forventer at det skal komme en gjennombruddspasning, men de kommer aldri. Ett sted skriver han: «Luftforsvaret ville ha dem som fant sin plass i flokken, og som bidro til flokkens beste.» Et annet sted finner vi: «På Rygge var ikke alle instruktørene like pedagogiske. Eller for å si det på en annen måte: De var ikke utpregede lagspillere.»
Her har Mannsverk gitt seg selv en god mulighet til å reflektere litt over seleksjonsprosessen, men han tar den ikke. Mislykkes Luftforsvaret i å plukke ut dem som bidrar til flokkens beste? Eller blir piloter stadig mindre lagspillere etter hvert?
Mannsverk forteller også om den siste kandidaten i hans kull som røk ut av flyskoleopptaket. Han hadde fått spørsmålet: «Hvis det står en pall med murstein utenfor hangaren, og kullet skal sørge for at steinene flyttes til den andre siden. Hvor mange mursteiner vil du bære?» Det spørsmålet hadde flykadetten svart feil på, og ble kastet ut av hele programmet. Var det alt som skulle til, eller hadde instruktørene alt bestemt seg for at fyren måtte ut, av en eller annen grunn? Kunne spørsmålet like gjerne ha vært: Hvor tung er en strek? Er det instruktørenes dagsform som bestemmer hvem som slipper helt fram til det forjettede land? Hvor mye fjas kan man finne på for å få antallet flyelever ned i passende størrelse?
Mannsverk kunne også ha benyttet anledningen til å reflektere litt over hva eksistensen av et bevinget adelskap gjør med Luftforsvaret som organisasjon. Ender man opp med gode piloter, men med middels gode offiserer og ledere? Ingen F-16 pilot har for eksempel noen gang blitt forsvarsjef i Norge. Med over 3000 timer i cockpit på en F-16, er imidlertid ikke Mannsverk opptatt av slikt. Og det er kanskje svaret på hvorfor ingen F-16-pilot, eller noen andre fra Luftforsvaret de siste 40 år, har nådd til topps i Forsvaret? Vi er her for å fly, og støtte dem som gjør det, ikke lede eller bære murstein.
Nå hadde neppe Bonnier forlag gitt ut Mannsverks memoarer om han bare hadde vært kampflyger i Forsvaret. Det er hans mirakler på Aspmyra som har gjort ham interessant for et bokkjøpende publikum, ikke de han utrettet over Libya. Mye av det han skriver om mental trening og bevisstgjøring er etter mitt syn ren og skjær sunn fornuft: «Vi er ikke våre tanker», «behold perspektivet», «feil er læring», «gi mer faen», osv. Det er imidlertid grunn til å tro at alminnelig bondevett ikke er så alminnelig som man skulle håpe, og at det derfor er et kommersielt marked også for slikt.
Igjen føler jeg imidlertid at Mannsverk ikke bruker de rommene som oppstår på banen. Vi møter selvfølgelig den arrogante José Mourinho i boka, og man får raskt en følelse av at Kjetil Knutsen er den klart beste fotballtreneren av de to. De er penger og kynisme som stoppet Bodø/Glimts Europaeventyr, ikke en bedre trener. Her savner jeg imidlertid Mannsverks tanker om hvorfor ingen norsk fotballtrener har lykkes utenfor Norden. Jeg mistenker at trenerfilosofien, og menneskesynet, til gutter som Brian Clough, sir Alex Ferguson og Carlo Ancelotti, er ganske annerledes enn det til herrene Knutsen og Mannsverk. De tre nevnte er også veldig forskjellige seg imellom, men har det til felles at klubbene de trente ble best. Det er altså mange veier til målet, og det er ikke sikkert at den Mannsverk tilbyr virker så mange andre steder enn nettopp der, nettopp da.
Spørsmålet som melder seg er altså om denne 77 Mannsverk var heldig, og satte i gang regndansen sin rett før det begynte å regne på Aspmyra? Hvem vet? Jeg undervurderer ikke betydningen av å snakke sammen i garderoben, eller å få hjelp til å løfte seg ut av negative tankebaner. Jeg tror også, som Mannsverk, at man kan komme langt med placeboeffekten alene. Jeg må allikevel innrømme at jeg alltid har vært skeptisk til hva idrettspsykologer og mentaltrenere egentlig har å bidra med, utover det banale. Det er nok derfor jeg aldri ble en toppidrettsutøver, eller jagerflyger. Jeg er ikke blant de utvalgte. Jeg har ikke forutsetninger for å forstå verken aerodynamikk eller bevisstgjøringens velsignelser.
Det siste dype bakromsløpet Mansverk ikke tar, er knyttet til Bodø/Glimts fall. I skrivende stund holder de koken sportslig, men de har på ingen måte den støtten Rosenborg hadde da de var på sitt beste. Da var vi alle skaptrøndere. I begynnelsen av Bodø/Glimts inneværende glansperiode vekket deres positive fotball og offensive spill begeistring i hele fotball-Norge. Men i det Mannsverk setter punktum for boka, har de alt rukket å påkalle seg det norske fotballkommentariatets vrede. De blir sett på som arrogante, nyrike og sutrete. Hele bunten har blitt som José Mourinho. Hvordan skjedde det? Måtte de gå slik? Hadde de ikke rygg til å bære medgang? I så fall; hvorfor ikke? Trente de for lite mentalt? Eller for mye?
Siden Mannsverk fikk gull av gråstein på Aspmyra, er han nå hyret inn for å hjelpe oljefondet med å tjene penger. Det virker ikke som en like uoverkommelig oppgave. Og om det skulle forsvinne noen hundre milliarder fra vårt felles pengeskrin mens han befinner seg der, er det neppe 77 Mannsverk som blir tatt med bak vedskjulet. Man ‘pinker’ ikke i den bransjen han nå er i. Det må være kult å være guru. På så mange måter.
Kampklar - jagerflypiloten som skapte mentale mirakler i Bodø/Glimt-garderoben er en tankevekkende og leseverdig bok, men kanskje mest på grunn av det som ikke står i den. Jeg er også usikker på om et par tre gode sesonger er nok til å gjøre en kvakksalver til mirakelmann. Jeg tror Mannsverk verken er det ene eller det andre, men en fornuftig fyr som er opptatt av gi folk litt balanse i livet. Jeg blir ikke med på å snakke om mirakler, før Bjørn Mannsverk makter å blåse liv i gjengen oppe på Intility Arena. Å gjøre Vålerenga til et stabilt topplag, står ikke i menneskelig makt. Der trengs det virkelig mirakler.
