Kan Hamas elimineres med militærmakt?

Krigen mellom Hamas og Israel har snart pågått i to år. Siden Hamas sitt brutale terrorangrep mot Israel 7. oktober 2023, har israelske myndigheter gjennomført en intens militærkampanje mot Gazastripen, hvor et av hovedmålene har vært å eliminere Hamas en gang for alle. Dette reiser spørsmålet om hvorvidt strategien faktisk har vært effektiv.

Hvor mange som faktisk har mistet livet som følge av den israelske militærkampanjen er uklart. Det palestinske helsedepartementet i Gaza, som styres av Hamas, meldte i slutten av juli at over 60.000 mennesker er drept, hvorav nesten en tredjedel var barn under 18 år. Tallene inkluderer ikke de som fortsatt ligger begravd under ruinene etter israelske angrep, eller de som har mistet livet som følge av sammenbruddet i helsevesenet, mangel på rent vann, medisiner og mat. Samtidig viser tall fra The Lancet, et av verdens mest anerkjente medisinske tidsskrifter med høy troverdighet innen global helse og humanitære kriser, at de offisielle dødstallene i Gaza trolig er underrapportert med mellom 41 og 107 prosent. Summert opp antyder studien at Israels militærkampanje har forårsaket mellom 26.000 og 120.000 flere dødsfall enn det som offisielt er rapportert. Det gir et mulig totalt dødstall på over 185.000, og tilsvarer mellom fem og ti prosent av Gazas befolkning før krigen.

Når hele samfunnet rammes av krigen

Ifølge professor Robert A. Pape, som i en fersk artikkel i Foreign Affairs analyserer krigens menneskelige og strategiske kostnader, var den hittil mest omfattende vestlige demokratiske militærkampanjen, målt i prosent av befolkningen som ble rammet, den allierte bombingen og invasjonen av Tyskland under andre verdenskrig. Anslagsvis to til fire prosent av sivilbefolkningen mistet livet. Denne sammenligningen setter dagens tall i Gaza i et historisk perspektiv. Samtidig forsvarer Israel militærkampanjen med at angrepene er rettet mot Hamas, og at sivile tap er uunngåelige i møte med en fiende som bevisst opererer blant sivile i et av verdens mest tettbefolkede områder. De forente Nasjoner (FN) advarte allerede tilbake i 2012 om at Gaza ville bli ubeboelig innen 2020 dersom levekårene ikke ble forbedret. I dag er dette dystopiske scenarioet for lengst blitt virkelighet, og det estimeres at det bor 6000 mennesker per kvadratkilometer. Til sammenligning bor det omtrent fire ganger så mange mennesker per kvadratkilometer i Gaza som i Oslo.

Med om lag 90 prosent av boligene i Gaza ødelagt, 80 prosent av samfunnsinstitusjonene, og et helsevesen i ruiner, blir det stadig mer utfordrende å akseptere dette narrativet. Ifølge undersøkelser gjennomført av FN-organer og en rekke andre humanitære organisasjoner, fremstår militærkampanjen i praksis som rettet mot hele Gazas befolkning. Flere uttalelser fra israelske ledere etter terrorangrepet 7. oktober kan også oppfattes som uttrykk for kollektiv avstraffelse, blant annet forslag om å isolere Gaza fullstendig, benytte atomvåpen, hindre tilgang på forsyninger, og å ta full kontroll over hele Gaza, og Gaza by. Sistnevnte er en plan den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu nylig fikk godkjent av det israelske sikkerhetskabinettet, og vil kunne ramme om lag 750.000 palestinere. Det kan tolkes som en avvisning av enhver fremtidig palestinsk selvstyringsmodell i området. Like alvorlig er det at denne militære strategien kan argumenteres for ikke å ha gitt forventet uttelling. Tall fra israelske myndigheter viser at det israelske forsvaret har drept mellom 12.000 og 20.000 Hamas-krigere siden terrorangrepet 7. oktober. Samtidig viser Pape i sin artikkel til amerikansk etterretning, som anslår at Hamas i samme periode har rekruttert mellom 10.000 og 15.000 nye soldater.

Uklare militære gevinster

Når rekrutteringstallene vurderes opp mot de militære tapstallene, oppstår det alvorlige spørsmål om den strategiske logikken bak den israelske militærkampanjen. Dersom estimatene til amerikansk etterretning stemmer, kan det hevdes at Israel, etter snart to år med krigføring, er et stykke unna et av sine hovedmål om å eliminere Hamas, til tross for enorme ødeleggelser og titusener av drepte. Selv etter å ha mistet tusenvis av militante har Hamas klart å opprettholde nok kapasitet og tilstrekkelig støtte til å kunne fortsette sin virksomhet, til tross for at bevegelsen er hardt rammet. Krigføringen synes å ha bidratt til at gruppen selv oppfatter sin legitimitet som styrket, til tross for at støtten i Gaza er lav og betydelig lavere enn på Vestbredden.

Denne utviklingen underbygges også av meningsmålinger fra Palestinian Center for Policy and Survey Research (PCPSR) som viser at Hamas nå har større oppslutning enn Fatah, det sekulære partiet som dominerer Palestinas selvstyremyndigheter på Vestbredden. Undersøkelsene viser videre at støtten til væpnet kamp fortsatt er høyere på Vestbredden enn i Gaza, selv om den har falt noe siden høsten 2023. Støtten på Vestbredden kan delvis ses i lys av økt bruk av tvangsforflytninger, hyppige arrestasjoner, og et rekordhøyt nivå av uprovosert bosetterangrep som ifølge FN ofte skjer med israelske styrkers tilstedeværelse eller passivitet. Utviklingen henger også tett sammen med De palestinske selvstyremyndighetenes (PA) dype legitimitetskrise, preget av korrupsjon, manglende demokrati, sikkerhetssamarbeid med Israel og fravær av konkrete fremskritt for befolkningen, samt kombinasjonen med at PA verken klarer eller vil beskytte innbyggerne mot overgrep.

Til tross for at Hamas er svekket, kan den pågående krigføringen likevel legge grunnlag for en politisk og symbolsk styrking av organisasjonen. Dette er et velkjent fenomen i konflikthistorien. Når stater påfører sivilbefolkningen massiv lidelse i håp om å snu folket mot deres ledere, skjer ofte det motsatte. Solidariteten kan styrkes, og ønsket om hevn kan øke. Pape viser blant annet til Vietnamkrigen som eksempel, der USA gjennom Operation Rolling Thunder forsøkte å bombe Nord-Vietnam til forhandlingsvilje. Luftoperasjonen fikk imidlertid motsatt effekt og bidro både til å styrke den nordvietnamesiske motstanden og til å opprettholde Viet Congs kampvilje i sør. Akkurat dette er hva Israel nå kan se konturene av, og som reiser spørsmålet om hvorvidt en organisasjon som Hamas faktisk kan elimineres ved kun bruk av militærmakt.

I dagene etter angrepet 7. oktober ble Bruce Hoffman, en av verdens fremste terrorismeforskere, spurt hvordan en stat kan bekjempe terrororganisasjoner med militærmakt. Hoffman svarte at det er mulig dersom staten er villig til å se bort fra sivile tap og knuse alt som står i veien for målet. Selv når det går på bekostning av uskyldige liv. En slik operasjonsform, som innebærer massiv bruk av militærmakt mot både militante og sivile mål, er imidlertid sjelden effektiv og risikerer raskt å bryte med folkeretten. Likevel peker Hoffman på ett unntak: den srilankiske hærens militærkampanje mot Tamiltigrene i 2009. Organisasjonen, som i likhet med Hamas er definert som en terrorgruppe av både EU og USA, ble fullstendig utslettet. Hele lederskapet, kommandostrukturen og store deler av medlemsmassen ble eliminert. Det anslås at rundt 20.000 mennesker ble drept, både militante og sivile med tilknytning til Tamiltigrene. Andre kilder hevder at dødstallet blant sivile kan ha vært så høyt som 70.000. En sentral forklaring på de mange sivile dødsfallene var at Tamiltigrene søkte tilflukt blant sivilbefolkningen. 

Et slående trekk ved denne offensiven var den begrensende reaksjonen fra vestlige land, til tross for omfattende rapporteringer om mulige krigsforbrytelser og grove folkerettsbrudd. Flere analyser har pekt på at vestlige regjeringer førte en linje preget av «diplomatisk minimalisme» og gjorde lite, selv i møte med rapporteringer om store sivile tap. Tamiltigrenes rykte som en særlig brutal organisasjon, Sri Lankas strategiske beliggenhet i Indiahavet, Kinas økonomiske, militære og diplomatiske støtte til regjeringen i Colombo, samt erfaringene fra vestlige intervensjoner i Afghanistan og Irak, har blitt trukket frem som bidragsytere for at humanitære hensyn ble overstyrt av realpolitiske prioriteringer. Kontrasten til situasjonen i Gaza er derfor markant, ettersom Israels krigføring blir møtt med langt mer omfattende mediedekning, folkelig mobilisering og politisk press i en rekke vestlige land.

Skiftende politiske holdninger under krig

Det er viktig å poengtere at Hamas kun utgjør en liten del av befolkningen i Gaza. Før terrorangrepet 7. oktober viste en undersøkelse fra Arab Barometer at Hamas hadde lav støtte blant palestinere, særlig blant unge. Disse utgjør majoriteten av Gazas befolkning, som teller om lag 2.1 millioner palestinere. Flertallet i undersøkelsen uttrykte støtte til en tostatsløsning og tok avstand fra Hamas sin ideologi. Likevel er ikke politiske holdninger stabile i møte med ekstrem lidelse. Når mennesker mister hjem, familie og fremtid, og når hverdagen reduseres til overlevelse i ruiner og sult, kan holdninger endres raskt.

I dagene før våpenhvilen i januar 2025 gjennomførte forskere ved London School of Economics og King’s College London en undersøkelse som viste at et stort flertall av palestinere i Gaza oppgir nasjonal identitet, retten til retur og nasjonal suverenitet som sentrale deler av sin personlige identitet. For mange ble disse verdiene prioritert fremfor umiddelbar personlig sikkerhet. Ifølge forskerne er en så sterk identifikasjon med kollektive mål en kjent indikator på økt vilje til selvoppofrelse og bruk av vold. Studien avdekket også en markant psykologisk asymmetri i hvordan partene oppfatter motivasjonen bak hverandres handlinger. Mange palestinere beskrev egne angrep som motivert av et ønske om å beskytte sitt lokalsamfunn, mens de samtidig mente at Israels handlinger først og fremst var drevet av hat. Denne oppfatningen, at den andre parten er motivert av hat, kan gjøre det utfordrende å støtte forhandlinger og diplomatisk løsning. 

På den andre siden viser en annen PCPSR-undersøkelse fra mai i år at 37 prosent av befolkningen i Gaza fortsatt ville gitt sin stemme til Hamas, til tross for at støtten har variert under krigen. Dette skyldes ifølge respondentene i hovedsak fraværet av troverdige alternativer, snarere enn sterk støtte til Hamas’ ideologi. Det er derfor en risiko for at den pågående krigføringen, til tross for å ha svekket Hamas militært, likevel bidrar til å opprettholde organisasjonens posisjon som symbol på motstand i et landskap preget av lidelse og politisk vakuum. 

Hydra-effekten i Gaza

I lys av dette kan det hevdes at Israels overordnede tilnærming både militært og politisk ikke bare har gitt begrenset militær uttelling, men også kan ha bidratt til å forlenge den konflikten man forsøker å avslutte. I stedet for å isolere Hamas, kan krigføringen ha bidratt til å gjøre hele Gazastripen til en grobunn for radikalisering. Når barn vokser opp i et miljø preget av tap, bombing og sult, er det en risiko for at langsiktige traumer og frustrasjon slår rot. Resultatet er sjelden økt sikkerhet, snarere kan det legge grunnlaget for varig mistillit og motivasjonen for hevn styrkes. Som Andrew Silke beskriver, kan kampen mot terrorisme minne om den mytologiske kampen mot monsteret Hydra. Hver gang et hode kuttes av, vokser to nye frem. Aggressive mottiltak kan, dersom de ikke ledsages av politiske og diplomatiske løsninger, stimulere fremveksten av nye trusler og gjøre motstandskampen mer livskraftig. Israel har riktignok vist stor suksess i å kraftig svekke Iran-støttede sjiamilitser som Hizbollah i Libanon, Houthiene i Jemen, og Irans generelle innflytelse i regionen, men svekkelse er ikke det samme som eliminering. Uten strategier som også stanser tilveksten av nye «hoder» før de får vokse frem, risikerer man å stå overfor en stadig fornyet, mer motivert og mer dypt forankret voldelig motstand. 

Overført til dagens situasjon i Gaza betyr dette at uten reelle politiske og diplomatiske løsninger vil den militære strategien sannsynligvis forsterke det den er ment å bekjempe. Dette gjelder særlig dersom grunnleggende problemer som den totale blokaden, den akutte mangelen på livsnødvendigheter som mat og medisiner, samt den omfattende ødeleggelsen av samfunnet ikke blir håndtert. Kampen mot terrorisme vil kreve mer enn gjentatte militære slag og forutsetter strategier som stanser tilveksten av nye «hoder» før de får vokse frem.

Foto: Wikimedia commons